Iron Storm

Året er 1964 og første verdenskrig har pågått de siste 50 årene. Jeg, James Anderson, er gitt et oppdrag som kanskje kan få slutt på dette helvetet. Omtrent slik begynner et av FPS-sjangerens nyeste påfunn. Iron Storm er et FPS som på tross av en flott historie og en utmerket teknikk, ikke klarer å overbevise helt i en tid hvor to superklassikere i sjangeren dominerer markedet.

Iron Storm forgår som nevnt i en alternativ tidslinje; første verdenskrig sluttet aldri, og mens koalisjonene har endret seg, raser den voldsomme krigen videre. Det er sjelden man ser nevneverdig omtanke i historien i denne sjangeren, og derfor er det ekstra hyggelig at historien for en gang skyld er gjennomtenkt, og er essensiell for det senere spillforløpet. Implementeringen av historien har tydeligvis også vært et viktig poeng for utviklerne, så derfor har man f.eks. i stedet for en treningsbane, latt spilleren begynne på en alliert base, hvor man kan lære seg kontrollen i spillet I sitt eget tempo. Etterpå blir man kastet rett ut på den nærliggende slagmarken, der maskinpistolene fort skal vise seg å være den beste allierte man har.

Dessverre er det også her Iron Storm begynner å ramle fra hverandre, for mens manualen lover infiltrasjon, taktikk og sinnssyke actionelementer, blir spillet raskt en runde med skyt-på-alt-før-det-skyter-på-deg. Akkurat som i de gamle Doomspillene, handler de første oppdragene i Iron Storm bare om å finne større og større våpen samtidig som man skyter på så mye som overhodet mulig, og dessverre for Iron Storm er dette gjort bedre i andre spill i sjangeren. Først mye senere i spillet må du utvise litt forsiktighet for å komme videre, men dette er en så liten del av spillet at det nesten ikke kan regnes som et egentlig spillelement - og det er synd.

I en tid hvor et spill som Unreal Tournament 2003 viser hvor mye man kan presse ut av et grafikkort, må Iron Storm dessverre se seg slått med flere lengder på den tekniske siden. Iron Storm er helt klart ikke noe vakkert spill, faktisk ville den beste måten å beskrive grafikken på være - funksjonell. Overflatene er udetaljerte, og det er ikke brukt særlig mange polygoner på å realisere spilluniverset. Til gjengjeld har spillmotoren den fordelen at den kan håndtere forholdsvis mye på en gang, så enkelte ganger er skjermen full av figurer, mens helikoptere tordner forbi og eksplosjoner skaper et virvar av kaos og avrevne kroppsdeler.

Lyden har derimot ingen features å skryte av. Våpnene høres mer ut som et trykkluftsbor enn et dødelig instrument, og bakgrunnslyden som tilsynelatende surrer i en uendelig loop, gjør sitt til at spilleren hiver seg etter volumknappen og smeller den til bunns. Til de tyske soldatene har utviklerne funnet en gruppe mennesker som helt sikkert har hatt orden på uttalelsen og dialekten, men som fullstendig har manglet forståelse for hvordan man avleverer en replikk troverdig. Dette resulterer ofte i at man ikke kan la være å le høylytt av de tyske soldatene som egentlig skulle virke som en dødelig trussel, og dette ødelegger stemningen.

FPS-markedet opplevde nylig lanseringen av to av de kraftigste titlene denne sjangeren har sett på lange tider, Unreal Tournament 2003 og No One Lives Forever 2. Med en slik konkurranse på markedet har dessverre ikke et middelmådig produkt som Iron Storm mye å lokke med. Spillet mangler den finishen og elegansen vi finner i de tidligere nevnte titlene, og spillets største fordeler - stemningen, historien og implementeringen av denne, blir dessverre ødelagt av et for ordinært gamedesign og hjernedøde, lite troverdige fiender. Iron Storm er på ingen måte bunnen av FPS-sjangeren, men det er heller ikke et spill som bør stå øverst på ønskelista til jul.