ZPF

Det sies at et kort og konsist navn er en styrke; det gir en viss tyngde, skjønner du. Jeg tenker på spill som Doom eller Heretic, eller Ignition. Dette er titler som umiddelbart leder tankene til et bestemt tema eller en bestemt stemning. I shoot 'em up-sjangeren, derimot, er navnene ofte uforståelige eller rett og slett meningsløse. Ofte glimrende spill, men hvem velger egentlig å kalle spillet sitt Drainus - frivillig?! ZPF følger i denne stolte navnetradisjonen av volapyk, og er et virkelig vellaget og koselig romskytespill i retrostil fra utviklerne som tidligere har gitt oss - eh - Super XYX...

ZPF er resultatet av et vellykket Kickstarter-prosjekt, og er derfor tilgjengelig på Mega Drive-kassett, selv om det også er tilgjengelig i mer moderne formater. Vår Sega-elskende redaktør Jonas er faktisk den stolte eier av den nydelige Mega Drive-utgaven, men jeg måtte nøye meg med Steam. Vi får en håndfull baner med ulike temaer, som et futuristisk bymiljø, en frodig og fortryllende skog og et middelalderslott. Hvis det er noen form for historie i bakgrunnen, har jeg gått glipp av den, men det som er vanskeligere å gå glipp av, er alle de visuelle godbitene spillet strør om seg med. Vi snakker om virkelig vakre 16-bits piksler som fyller skjermen i en kaskade av farger. Fargepaletten er livlig, grell og veldig 90-tallsaktig, og jeg kunne ikke ønsket meg noe annet.

Det spillet mangler i sammenhengende tema, tar det igjen tifold i ren kreativitet, ettersom nivåene føles helt unike og har sin egen visuelle identitet. Et problem som ofte følger med mer detaljert 16-bits grafikk, er imidlertid at klarheten og lesbarheten blir litt uoversiktlig. Det er rett og slett så mye visuelt rot på skjermen samtidig at fiendens skudd av og til forsvinner i de parallaksrullende bakgrunnene, og man dør - noen ganger på frustrerende måter. Visuell klarhet er noe jeg setter høyt i mine shoot 'em ups, og man blir aldri helt vant til det, selv om det blir lettere jo mer tid man tilbringer med spillet.

Det er tre forskjellige skip å velge mellom, og minst to av dem følger mønsteret med å skyte bredt eller mer fokusert og kraftfullt. Den tredje varianten er rettet mot nærkamp og byr på en helt annen spillestil. Her må du komme tett på fiendene for å treffe dem, noe som selvsagt er risikabelt, men også veldig givende når du først har fått teken på det. Hvert skip har også et spesielt bombeangrep. Personlig syntes jeg at skipet med spredte skudd passet meg best, mens jeg aldri helt klarte å få taket på det mer nærkamporienterte skipet.

Som de fleste shoot 'em ups kan ZPF gjennomføres på en times tid. Men her er gjenspillingsverdien høy, ettersom hvert nivå har skjulte hemmeligheter, og for å få tilgang til den endelige slutten må du finne dem alle! Pengene du tjener ved å skyte fiender kan også brukes mellom nivåene. Et morsomt tillegg, der du kan gjøre skipet ditt kraftigere, få ledetråder om hemmeligheter eller rett og slett øke poengmultiplikatoren din for å nå helt til topps på highscore-listen.

Så, for å oppsummere, hvor etterlater alt dette oss? Vel, ZPF er definitivt et skytespill det er verdt å ta en nærmere titt på. Teknisk sett er det svært imponerende, og hadde det blitt utgitt på Mega Drive i konsollens storhetstid, ville vi nok ha nevnt det i samme åndedrag som klassikere som Galenancer, Thunder Force og Truxton. Det gjør det meste riktig, og det eneste som mangler er at det noen ganger skjer litt for mye på skjermen samtidig, og at spillets vilt varierte miljøer ikke helt gir det en følelse av sammenheng. Men med sitt tilfredsstillende oppgraderingssystem og en svært tilpasningsdyktig vanskelighetsgrad er det et must i enhver shoot 'em up-fanatikers samling.