XSquad

Det finnes en del gode spill og det finnes bættevis med dårlige spill. Og så er det den ofte oversette subkategorien: "Hverken god eller dårlig". Og det er nettopp den siste kategorien det er snakk om i Xsquad`s tilfelle.

Ïyeblikkelig action
XSquad er en `third-person shooter`, hvor du leder en 4 manns gruppe, som er spesialisert i antiterrorisme med tungtbevepnede kamper og masse varmt bly. Alt for fort blir du kastet inn i en historie, som du hverken kan finne hode eller hale på fra starten av. Introduksjonen til spillet er kort og forvirrende og gir ikke mange gode hint om hva det egentlig er som foregår. Den eneste måten å finde ut det på, er å spille spillet. Let`s go!

Til å starte med har du i rollen som lederen Ash kommet vekk fra resten av gruppen og spillet legger ut med at du skal finne dine kamerater, samtidig med at dere skal finne noen gisler, som av en eller annen underlig grunn ikke er der de burde være. Og her folder den litt tynne historien seg ut.

Innhold?
XSquad byr på en masse action, dessverre på noen forvirrende baner, som er ulogisk bygd opp. For det meste handler det om etasje etter etasje med kjedelige ganger og uinspirerende mæblerte kontorer. Av og til er det noen knapper som skal trykkes på og noen menn som skal skytes. Mestrer man ikke kontrollen med å sikte og skyte på en joypad, kan man slå på en `autotargeting` funksjon, så man så kan næye seg med å peke i den riktige retningen og trykke på skyteknappen. Dessverre gjær autotarget det litt for lett å nedlegge de få folka, som vandrer rundt i de labyrintiske gangene, men det er å foretrekke frem for å skulle sitte og tukle med de analoge stikkene på joypaden.

Det eneste, som gir litt utfordring i å slåss mot, er når det er mange fiender på en gang eller når du mæter en av end-of-level bossene, som krever litt fler skudd enn en gjennomsnitts bodybuilder, fælelsesdæv av steroider. Spillet har også ett våpen arsenal, som lever opp til selv det mest krigsglade actionspill. Alt fra vanlige pistoler og maskingeværer til det litt stærre arsenalet som granatkastere og grenadelaunchere. Dessverre gjær de hverken spillet mer spennende eller interessant.

Gjennom hele spillet er det en form for kommunikasjon med dine squadmembers. Via en meny kan du velge hvordan de skal oppfære seg i de forskjellige situasjonene, men forskjellen er ikke videre merkbar. De går stadig vekk i veien, når de har mulighet. Irriterende.

Ikke maksimalt utseende...
Grafisk sett feiler det ikke spillet noe, selv om det fortsatt er et stykke mellom det og til hva en Playstation 2 virkelig kan prestere. Banene mangler detaljer, og er stort sett like. Har du sett den færste delen av banen, har du også sett den siste. Figurene er utmerket animerte, men de videosekvensene, som skiller banene, fremstiller karakterene som en smule plastikkaktige. Det er som om de er mer livlige i spillet enn i filmsekvensene, og det virker ærlig talt en smule malplassert, siden det som regel er omvendt.
Lydsiden er også over gjennomsnittet. Musikken ble riktig nok fort slått av, men de voiceactors, EA har brukt til å legge på stemmer til de fabelaktige 4, passer bra til figurene og er for en gangs skyld på ett nivå, som er tålelig å hære på.

Uten Mening
X-Squad ender med å være en spill, som akkurat ligger på den fornuftige siden med gameplayet, men dessverre aldri egentlig utmerker seg ut over det. Man blir konstant minnet om spill som Metal Gear, som har nettopp den graden av historie, interaktivitet og gameplay, som XSquad mangler. Det virker som ett av den typen spill, som egentlig ikke er spesiellt gjennomtenkt og bare masseproduseres "fordi man kan".
Heldigvis er det nok action i spillet og derfor klarer X-Squad seg akkurat gjennom denne anmelderens kritiske bedæmmelse. Men ellers... morn igjen.