Wonka

Det er en død hest jeg ikke har noe med å slå på nå, men kan ikke Hollywood komme opp med noe nytt? Selv med alle de immaterielle rettighetene der ute, alle de kjente karakterene som kunne fått en film om seg, hvorfor valgte vi Wonka? See how Willy became Wonka må være den mest latterlige taglinen for en film de siste årene, og jeg aner fortsatt ikke hva den betyr. Willy Wonka er navnet hans, helt fra begynnelsen av filmen.

Selv om konseptet forvirret meg, kunne jeg ikke la være å se hva Paul King hadde funnet på her. Han skapte Paddington og mesterverket av en oppfølger, så jeg hadde en viss tro på filmen. Det er tydelig å se likhetene med Kings forrige filmer helt fra starten. Vi åpner med at Willy lander i en by som ikke er London, men som også er det, ettersom han er på jakt etter å gjøre lykken som sjokolademaker. Til tross for at dette er en opprinnelseshistorie, virker det merkelig nok som om Wonka sin opprinnelse, det vil si hvordan han ble sjokolademaker og alle prøvelsene han har gått gjennom for å lage de sprø godbitene sine, allerede har skjedd, noe som betyr at dette er historien om hvordan han får butikken sin og begynner et sjokolademonopol. Ikke fullt så sunt som Paddingtons mål om å bare være den snilleste bjørnen i byen, men hey ho, here we go.

Timothee Chalamet som Willy Wonka er en overraskende god rollebesetning. Han er sprø og merkelig, noe du kanskje vil synes er ekkelt, men hvis du kaster deg inn i filmen, vil du ha det gøy med den. Han klarer å være konsekvent engasjerende, selv når historien har sine kjedeligere øyeblikk. Det er mye talent i rollebesetningen som helhet, og de fleste av dem er britiske, bortsett fra Chalamet. Olivia Colman, Sally Hawkins, Rowan Atkinson og selvfølgelig Hugh Grant som vår eneste Oompa Loompa. Skuespillerne er fulle av talent, men ikke alle får nok tid til å skinne. Bortsett fra Chalamet var Mr. Slugworth, spilt av Paterson Joseph, den eneste andre karakteren jeg likte hver gang de var på skjermen. Han klarte å ta med seg all sin underlige forretningsmannshumor fra Peep Show til denne rollen og gjorde seg selv til den perfekte, karikerte skurken for denne historien.

Noe jeg savnet, var det mørket som preger begge Charlie og sjokoladefabrikken-filmene. Willy Wonka er en særing. Han er en eneboer når vi møter ham i Roald Dahls historie, og det er mørkere undertoner i karakteren hans som ikke utforskes i Wonka. Chalamets Wonka er en renhjertet helt. På en måte kan man hevde at dette gjør hans forvandling til karakteren vi ser i Charlie og sjokoladefabrikken til et tragisk fall, men jeg er ikke overbevist. Det føles bare som om man ignorerer et aspekt ved den opprinnelige fortellingen.

På den annen side er dette en musikal, og vi kan ikke forvente for mye mørke fra en musikal. Da er det synd at til tross for at det er så mange sanger i denne filmen, kan samtlige av dem rett og slett beskrives som middelmådige. Jeg kan allerede ikke huske en eneste melodi, og sammenlignet med nyere musikaler er det ganske dårlig at ikke en eneste sang sitter fast i hodet mitt. Det får en nesten til å stille spørsmål ved om denne filmen i det hele tatt burde vært en musikal. I stedet for å lage forglemmelige sanger, kunne man ha brukt mer tid på å sette sammen en strammere historie. Wonka er litt rotete når det gjelder handlingen og tempoet. I løpet av de første 30 minuttene blir vi teaset om et potensielt ran, og så må vi vente i over en time før det blir gjort noe med det. Det er et merkelig underplott med Wonka som står i gjeld til noen hotelleiere som bare føles som utfylling, og det er knapt nok tid til å få Hugh Grants rollefigur til å føles som om det var verdt at den stakkars mannen satt i mocap-drakten i timevis.

Men Wonka er likevel ganske sjarmerende hele veien. Ikke i nærheten av nivået til Paddington, men det var aldri noen sjanse for at det skulle skje. Jeg synes ikke Wonka unnskylder sin eksistens og beviser hvorfor vi trengte å se Willy Wonka sin bakgrunnshistorie, men den er stort sett en harmløs tidsfordriver hvis du ønsker å ta med familien på kino denne julen. Barna vil ha glede av den, foreldrene kan få seg en og annen latter, men kan fort kjede seg hvis de ikke er villige til å lytte og være stille. Vent, stryk det. Snu på det!