Wolf Man

Det som starter som begynnelsen på en flott familieferie i Oregons skoger, utvikler seg snart til en blodig kamp for overlevelse. Mens faren Blake Lovell tvinges til å beskytte familien sin mot en varulvelignende skapning, begynner han snart å innse at det snarere er familien som må beskyttes mot ham selv, for det viser seg snart at han er smittet av varulvviruset... eller hva man nå skal kalle det i henhold til filmens nye historie.

Leigh Whannell er helt klart en svært kreativ filmskaper, noe han demonstrerte i sin nylige tolkning av The Invisble Man og Gamereactor-favoritten Upgrade. Men i Wolf Man ser det ut til at han har lagt igjen noe av fantasien hjemme, for dette er en tam varulvfilm. En vellaget og stilig en, kan jeg legge til. Men klørne er litt for velpleide i denne filmversjonen. Hovedpersonens langsomme forvandling til tittelkarakteren er selvsagt filmens høydepunkt, og Whannell leker seg med lyd og kamerabevegelser fra ulvens perspektiv. Jeg liker virkelig hvor plaget Christopher Abbotts rollefigur føler seg etter hvert som han kommer lenger og lenger bort fra familien sin og nærmere sitt indre beist. Det er en mer psykologisk tilnærming til varulvlegenden, noe som føles forfriskende.

Julia Garner føles uinspirert som den karrierefokuserte moren i familien.

Dessverre er Wolf Man ikke så edgy som jeg hadde håpet. Den føles mest vag og usikker. Det er mer et tragisk mysterium enn en direkte thriller, men det er ikke mye til mysterium heller. Til å være en så kort film er det en uventet søt film som tynges av oppstyltet dialog og tvilsomt skuespill. Noen ganger føles Wolf Man veldig inspirert og stemningsfull. Andre ganger føles den merkelig flat og uspennende, og særlig oppbyggingen av det hele føles unødvendig treg og slapp. På den ene siden kan jeg like enkelheten i historien, som her fokuserer på en fortelling om generasjonstraumer og hvordan frykt kan styre livet ditt, men den klarer ikke å klikke følelsesmessig, og det er ikke mye puls i det lange løp ettersom man raskt kan regne ut hvordan filmen vil ende.

Wolf Man er en enkel monsterhistorie som fokuserer mer på umenneskeliggjøring og angsten for å hjelpeløst se et familiemedlem visne bort, noe som i det minste er mer originalt enn å bare se folk bli slaktet ned i en hytte. Samtidig mangler Wolf Man en reell puls, og den intime menneskeligheten som regissøren forsøker å bevare her, er mer konstruert enn noe annet. Det psykologiske konseptet fungerer som sagt når det får plass, men ellers er dette en generisk sitte-tett-i-hytta-thriller med svært lite bitt.