Wasteman

Miniserien Adolescence vakte oppsikt i fjor og vant en rekke priser. Det er en virkelig sterk, mørk og høyaktuell skildring av unge mennesker med problemer og en familie som går i oppløsning i sanntid. Produsent Philip Barantini (som også har regissert Adolescence) står også bak det britiske fengselsdramaet Wasteman. Jeg elsker filmer og serier som utspiller seg i fengsler, og blant mine favoritter er The Green Mile og den suverene HBO-serien Oz, som jeg fremdeles anser som en ekte toppserie. Det er imidlertid litt uklart hvordan den holder seg i dag, og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har sett den på nytt siden jeg binge-watchet alle sesongene for tjue år siden.

Når det gjelder hva Wasteman handler om, følger vi Taylor, en mann som er prøveløslatt på prøve, og hvis håp om en ny start settes i fare da cellekameraten Dee ankommer. Når Dee tar Taylor under sine vinger, setter et brutalt angrep båndet deres på prøve og tvinger Taylor til å velge mellom å beskytte Dee og sine egne sjanser til å bli løslatt.

David Jonsson og Tom Blyth, som ikke har noe godt i vente.

For et par måneder siden leste jeg en anmeldelse - eller et utdrag fra en anmeldelse - der en kritiker mente at Wasteman var et av de absolutt beste fengselsdramaene siden The Shawshank Redemption. Det var kanskje ikke de eksakte ordene, men det oppsummerer essensen, for slike uttalelser får meg sjelden til å bli begeistret. Snarere har de motsatt effekt, litt som da nyinnspillingen av The Blair Witch Project i 2016 ble kalt fantastisk og skremmende, og selve utgivelsen ikke var egnet for slike sammenligninger.

Men tilbake til Wasteman. Filmen er regissert av debutanten Cal McMau, og på rollelisten finner vi blant andre Tom Blyth (The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes) og David Jonsson (The Long Walk, Alien: Romulus). Det er en dyster, mørk og rå film, akkurat som man kunne forvente. Den er velspilt og stilig, men til tross for sin korte spilletid tar det faktisk en stund før jeg virkelig blir dratt inn i verdenen. Jeg har litt vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvorfor, men det er noe litt feil med måten plottet er konstruert på, der man kastes rett inn i det, og jeg føler ikke at man får nok kontekst, i hvert fall ikke i starten. Det tar litt tid før den rette følelsen setter seg, selv om jeg forstår taktikken med å kaste oss rett inn i den grå fengselshverdagen.

Jonsson er suveren i hovedrollen.

Den finner seg til rette, bygger seg opp, og jeg er forberedt på å tilgi mye når den er så godt laget, men det er først etter halvveis at jeg virkelig blir dratt inn og føler meg følelsesmessig investert. Til tider blir det virkelig nervepirrende og angstfremkallende, og man føler med Taylor når det virkelig føles som om alt er i ferd med å glippe for ham. Wasteman er i bunn og grunn en veldig god film, og ingrediensene er der, men en annen ting som plager meg er at jeg føler at voldsscenene er klippet på en veldig skurrende måte.

Kanskje den fortjener en ny visning ved en senere anledning, med friske øyne og et annet perspektiv? Jeg har tross alt flere eksempler på filmer jeg ikke likte så godt første gang jeg så dem, for så å falle pladask for dem når jeg har sett dem igjen. Jeg liker Wasteman, kanskje mest takket være Jonssons suverene skuespill, men den var ikke helt som forventet, og kanskje er jeg litt streng, men jeg hadde håpet å føle ... noe mer, rett og slett.