Vi tester DSi

Nintendo Developers System het den opprinnelig, men ble snart mest kjent som Dual Screen, og til slutt bare DS. Det var mange som hevet øyenbryna da Nintendo annonserte en bærbar konsoll med to skjermer. "To skjermer? Hva skal vi med det?" murret forumbrukere mens de siklet over Sonys PSP med lekker 3D-grafikk og diger skjerm. Men det skulle vise seg at Nintendo trakk det lengste strået. Hvorfor? Fordi Nintendo forstår seg på kidsa.

Annonseringen av DSi er et godt eksempel. Den har to innebygde kameraer som kan ta bilder samt muligheten for å sette inn et SD-kort slik at man kan høre på musikk, overføre bilder, og lagre spill som man laster ned. Samtidig er GBA-porten fjernet. "Hvaaaaa? Kan jeg ikke spille GBA-spill lenger??? Kamera er bare teit, hva med å lage en kraftigere maskin???" lyder klagemuren på spillforumene. Men hva sier målgruppa når de får leke seg med maskinen?

Etter å ha fått tak i en flunkende ny Nintendo DSi dro jeg for å hente sønnen min på SFO. Skolen han går på har en ganske bra SFO, de tillater ungene å ha med seg Nintendo DS-ene sine hver fredag for da er det Game Boy-klubb og rundt 20 1.-3.-klassinger sitter og linker Mario Kart, Pokémon og andre spill.

Og da jeg på onsdag dukket opp på SFO med en DSi i lomma, ble det nesten opptøyer. Ungene holdt på å trampe på hverandre for å se på den nye maskinen, og når de oppdaget at man kunne ta bilder med den var de helt i ekstase.

For enten du liker det eller ikke, det er disse barna som er målgruppa til Nintendo og ikke oss gråhårete gamle gamere. Det fine med Nintendo DS er at maskinen har blitt såpass populær at utviklere står i kø for å lage spill til den, og dermed får man spill både til de yngste og til oss gamlingene.

En svart DSi, sirkelen i hjørnet er frontkameraet.

Men at DSi er laget med barn i tankene er det ingen tvil om.

De to innebygde kameraene i maskinen er ikke noe å skryte av kvalitetsmessig, oppløsningen og billedkvaliteten er dårligere enn omtrent samtlige mobilkameraer på markedet i dag. Men det spiller ingen rolle, for med muligheten til å sette på klistremerker, strekke bilder i alle retninger og leke seg med speileffekter blir kameraet et leketøy og ikke et verktøy. Det blir kreativt og underholdende, på en måte som nesten bare Nintendo kan.

Det samme med MP3-spilleren. På siden av maskinen er det nå en port som tar imot SD-kort, disse kan man fylle med musikk og dermed bruke maskinen som en MP3-spiller. For meg som voksen er det altfor tungvint å bruke DSi som MP3-spiller, den er stor, vanskelig å synce, og grensesnittet er håpløst knotete. Men for barn er den fantastisk. Man kan lese og synge inn sin egen stemme som man spiller av oppå musikken. Man kan leke seg med masse forskjellige trommer og lyder på L- og R-knappene som man kan trykke på i takt med musikken. Man kan endre hastighet og pitch, og kjøre lydene gjennom ulike filtre som lager klang, 8-bits-lyder osv. I tillegg til en rekke visualizere der noen er interaktive. Igjen har Nintendo forandret et verktøy til et leketøy, og noe man kan ha det gøy med.

Det minimalistiske designet på esken minner litt om Apples emballasjedesign.

Funksjonsmessig er kameraet og musikkavspilleren de store nyvinningene med DSi. I tillegg til integrert nettstøtte. Målet er at man skal kunne kjøpe og laste ned spill via en egen DSi-butikk, på samme måte som man kan kjøpe spill via Virtual Console på Nintendo Wii, men denne butikken åpner ikke før 3. april så vi har ikke fått testet ut nettfunksjonene ennå. Forhåpentligvis går det litt raskere enn med Opera-browseren som ble solgt separat til DS.

Det er selvsagt en rekke andre små forbedringer. Skjermene er litt større og klarere, og det legger man merke til, spillene ser flottere ut og det er litt mindre anstrengende for øynene å spille. Lyden er også klarere i hodetelefonene mine. Grensesnittet har blitt totalt endret, nå ruller man i en meny der det er plass til masse nedlastede spill og programmer, og det er slutt på at man må slå av maskinen hvis man endrer noen innstillinger. Og dekslet har fått en slags kromaktig overflate, maskinen føles ikke så glatt og plastaktig ut som den forrige modellen. Når det gjelder batteritid merket jeg ikke noe særlig forskjell fra DS. Et fulladet batteri varer lenge nok til mange timers spilling.

Men noe som jeg virkelig savner er muligheten for å koble til en USB-kabel. Med fokus på bilder og musikkavspilling er det helt merkelig at man må ta ut SD-kortet og plugge det i en kortleser for å kopiere bilder og musikk til og fra en datamaskin.

En annen ulempe er at maskinen har regionsinndeling på spill. Nintendo har annonsert at fremtidige spill for DSi (altså ikke vanlige DS-spill) vil bli regionslåst til Japan, USA og Europa, og samme regionsinndeling gjelder også for nettbutikken. Dette er et steg tilbake for en maskin hvis store styrke har vært at man kan ta den med seg på ferie og handle spill hvor som helst i verden.

Slektstreff. Grå Nintendo DS, hvit Nintendo DS Lite og sort Nintendo DSi.

Men dette er egentlig de eneste ankepunktene jeg har mot DSi. Selv om de nye funksjonene på papiret ikke virker så interessante for oss gamere har Nintendo helt klart truffet blink hos de yngste spillerne med kameraet og den lekne musikkavspilleren. DSi er ingen revolusjon av konsollen, den er en finurlig og leken maskin som har fått enda bedre funksjonalitet enn den hadde før. Og selv om kameraet er morsomt er det først når nettbutikken åpner og vi får innblikk i den håndholdte nettsatsingen til Nintendo at vi vil få et svar på om dette blir en essensiell oppgradering for alle DS-spillere.