Vexx (PS2)

Skumle spill er i vinden om dagen. Resident Evil, Silent Hill, House Of The Dead osv. Spillutviklerne spytter ut det ene spillet skumlere og ondere en det andre, og Acclaim skal ikke være noe dårligere. Selv hevder de følgende: "Rescuing a princess and butt-bouncing away your enemies has been replaced by avenging murder and a set of razor sharp war talons" Det sies at ondskapen nå inntar PS2 for alvor i form av Vexx.

Den lille mannen (eller gnomen? ...reven? whatever..) er sinna fordi den onde trollmannen Yabu, den siste av "Shadowraiths-ene", har kommet og tatt hele Vexx`s landsby til slaver. De blir satt til gruvedrift for å grave frem "Wraithearts". Tilsynelatende motivløs herjer altså denne Yabu og lager skikkelig kvalme. Han er den slemme. Punktum.

En dag i gruvene finner Vexx og bestefaren et hjerte og tar seg en liten velfortjent pause. Det faller ikke i god jord hos fangevokterne, og de får begge smake pisken. I et øyeblikks aggresjon går Vexx til angrep på vokteren, men Yabu kommer da med sin svarte magi og skal straffe gutten med døden! I siste liten kommer bestefaren til unnsetning og redder dermed sitt barnebarn, men dør selv. Vexx sverger hevn! Samme kveld sniker han seg ut, med én tanke i hodet; Å drepe Yabu. Han snubler tilfeldigvis over det eneste våpenet som kan skade skurken, noen salig store klør. Yabu, your going down!

Etter introen går du gjennom en helt grei tutorial. Du lærer å flytte på deg, samt de grunnleggende hoppe- og angrepsteknikkene. Det som trekker ned er den über dårlige grafikken på bakgrunnen. Den var så dårlig at jeg trodde det var en uferdig kode jeg hadde fått. Denne grafikken finner du igjen et par steder inne i selv spillet, men heldigvis ikke så ofte.

Konseptet her har vi sett før. Du skal finne hjerter som ligger rundt på de forskjellige banene. Første bane er åpen helt fra starten av, men for å åpne neste trenger du to hjerter. For å åpne neste igjen trenger du fem hjerter. Også elleve, også atten, og så videre. Totalt ni store og varierte brett som bl.a. tar deg med ut i skogen, under vannet og ut i ørkenen. På hvert brett ligger det 10 hjerter, og du får korte og ganske unyttige tips ved inngangen til hver verden om hvor de ligger. Ting som går igjen er å sanke hundre små hjertebiter, og finne seks innestengte sjeler.

Første brett er påfallende likt første brett på Mario 64. Hele gameplayet er faktisk påfallende likt Mario 64, men første brett er nesten prikk likt! Husker du at du måtte helt på toppen av det store fjellet og banke den store bomba? Her skal du helt opp i toppen på et stort tre å banke en stor sumobryter. Gameplaymessig kan vi si at rørleggeren endelig er kommet til PS2.

Å kalle dette reinspikka ondskap, er nok å pynte littegrann på sannheten. Det er ikke spesielt ondt. Greit, utseende er litt ondt, men det holder ikke helt når målene og oppgavene er snille og koselige. Finne en liten fotball, og sparke den inn i målet. Skru på en tv og en konsoll (som minner veeeldig om X-box) for å spille litt Arcaniod. Ikke spesielt skummelt og ondt, men for all del, moro er det. Sånne "in-game" spill er det faktisk en del av rundt omkring på de forskjellige banene. "Fight your inner demons" er en greie som går igjen. Det er som regel "sankespill", samle flest objekter på tretti sekunder.

Acclaim har her tatt mye bra fra mange gode plattformspill som bl.a. Mario 64, Ratchet & Clank og Crash Bandicoot, og kokt det hele sammen til et dugelig måltid. Et måltid med en litt bitter ettersmak. Spillet har en tendens til å glemme at det har en historie å forholde seg til, og det skinner litt igjennom. Man glemmer fort hvorfor man egentlig gjør det man gjør, og det medfører at det mangler litt skikkelig driv. Det er ikke noe trist å måtte legge fra seg kontrollen.

Grafikken er ikke noe revolusjonerende, men den er absolutt god nok. I samme gate som Ratchet & Clank. Hvis vi er snille å ser bort i fra tutorialen, så havner dette sånn ca. midt på treet. Godt detaljerte baner, men skyggene er ganske lite gjennomført. Løper du oppå en solid bro, er skyggen din på bakken under broa. Ikke strålende, ikke forkastelig.

Lydsiden ved spillet er tidvis superb! I en klasse for seg faktisk. Jeg tok meg selv i å bare stå stille inne i en av banene å bare lytte. Lytte og nyte. Vakre, melodiøse, flytende hymner møter veldig "lay-back-trance". Fatastisk! Andre ganger er den bare grei, og det er det som hindrer den i å få toppkarakter. Veldig synd at musikken varierer såpass i kvalitet, men de gode rytmene er så innmari gode at komponisten får være unnskyldt. Av og til blir det også litt for mye av det gode. På introen er musikken så høy at man det er vanskelig å få med seg hva som blir sagt.

Som så mange ganger før, så er det kameraet som lager trøbbel. Det er jo en "default" vinkel, men ofte er den så dårlig at det lønner seg å prøve ut alternativene. Du kan styre kameraet med den høyere stikka, men enkelte ganger nekter rett å slett kameramannen å adlyde. Du blir tvunget til å ta f.eks. et langt hopp i en klønete kameravinkel. Irriterende! Du kan også innta Vexx`s øyne, men da mister du all mulighet til å røre på deg, du kan bare kikke rundt.

En finesse ved spillet er at på hvert brett er det gjemt noe som minner om et stort solur. Med det kan du manipulere tiden og døgnet, og selv bestemme om det skal være høylyst, skumring, eller natt. Tid på døgnet påviker omgivelsene, og for eksempel om kvelden og natten blir fiendene mer aggressive. Noen steder er det også portaler som bare er åpne en bestemt tid på døgnet.

Er du fan av genren er dette et bra kjøp, men ikke forvent deg altfor mye nytt. Du kan like gjerne kjøpe deg soundtracket og trekke frem Mario 64. Det er som å spise Grandiosa: Det er veldig godt, men du har jo smakt det før.