Venba

Det er lett å trekke på skuldrene av andres utfordringer. Som en hvit mann som er født og fortsatt bor i Storbritannia har jeg aldri vært utsatt for rasisme og har ikke opplevd å være en innvandrer som har satset alt for å få sjansen til et bedre liv. Jeg ser ofte historier som utforsker disse områdene i nyhetene, men det er alltid en utfordring å relatere seg direkte til dem uten å ha opplevd det selv. Visai Games ønsker å løse nettopp dette med sitt nye narrative matlagingsspill, Venba.

Denne vakkert animerte indietittelen handler om en indisk familie, hovedsakelig moren, som beleilig nok heter Venba. Denne familien forlot India på 1990-tallet for å starte på nytt i Canada, og historien utforsker vanskelighetene de møter og de fantastiske overraskelsene underveis, samtidig som spillet er forankret i to hovedelementer: forgrenet dialog og matlagingsseksjoner.

Historien er kort, og du kan fullføre hele fortellingen på høyst to timer. Du starter som en ung Venba mens hun og mannen hennes takler økonomisk usikkerhet og vanskelighetene med å være en innvandrer med utenlandsk utdanning som ønsker å komme inn i arbeidslivet i et land i den første verden. Etter en kort stund gjør de et tidshopp, og familien har blitt utvidet med en liten sønn som forsøker å finne sin plass i verden, både som gutt av tamilsk avstamning og som kanadisk statsborger. Etter mange flere prøvelser og en svært emosjonell scene, hopper tiden frem igjen til denne unge gutten gjør seg klar til å dra på universitetet, og til slutt skyver familien sin fra seg i jakten på mer personlig frihet. Disse tidshoppene fortsetter helt til historien avsluttes med en gammel Venba som har funnet fred etter et svært utfordrende og krevende liv.

Fortellingen er sjarmerende, men samtidig trist, følelsesladet og givende. Det er en historie som føles ekte og ærlig, og selv om det dessverre ikke er noen muntlig dialog, men bare skriftlig tekst, får du en klar følelse av hvem disse karakterene er, hva som driver dem og deres personligheter. Selv om det er verdt å si at mye av personligheten i denne tittelen ikke kommer fra fortellingen og dialogen, men heller fra matlagingsseksjonene som vever sammen mindre gåtesystemer med minner.

I disse delene av Venba blir du bedt om å lage mat og lage en rekke tamilske retter. Tenk Cooking Mama, men i stedet for å spille spillet for å få høyest mulig poengsum eller best mulig poengsum, må du lage disse rettene for å markere en anledning i Venba sitt liv. Det kan være at hun oppdager at hun er gravid, eller at sønnen skal begynne på universitetet. Venba har matretter til alt, og hun lager dem ved hjelp av en slitt kokebok som har gått i arv fra generasjon til generasjon i familien. Haken er imidlertid at kokeboken er temmelig slitt, og deler av hver oppskrift er utvisket eller mangler, og du må ty til Venba s minner eller bare problemløsning eller din egen intuisjon for å lage måltidet nøyaktig slik det skal tilberedes. Jeg skal ikke uttale meg om autentisiteten til oppskriftene, siden jeg ikke er tamilsk kokk, men jeg vil si at den kunstneriske stilen gjør underverker når det gjelder å få hvert måltid til å se virkelig lekkert ut.

Jeg tror at spillet kunne tjent på å ha mer komplekse oppskriftsoppgaver, ettersom noen av løsningene er så enkle at de knapt utfordrer i det hele tatt. Jeg skjønner at målet med spillet er å være lett tilgjengelig, men det går an å beholde den svært enkle spillmekanikken og samtidig tilby mer utfordrende oppgaver for å holde spillerne mentalt på tå hev.

Men uansett er Venba en interessant, tankevekkende og emosjonell fortelling som er verdt å sjekke ut for en veldig kort indietittel som er lett å plukke opp og spille. Matlagingen og den engasjerende fortellingen, kombinert med den iøynefallende og fargerike fargepaletten inspirert av det søramerikanske kjøkkenet, gir en opplevelse som er vel verdt de 1-2 timene det tar å fullføre spillet.