Underdogs

Det finnes mange konsepter som burde fungere fantastisk i VR. Med så få valgmuligheter i dette formatet, blir jeg ofte overrasket over at utviklere ikke tar disse ideene, skaper virkelig gode spill og deretter mater et sultent publikum. Jeg forstår selvfølgelig også risikoen. Den største av disse er sannsynligvis at det når et ganske lite publikum uansett hvor bra det som tilbys er. Selv en så fenomenal tittel som Half-Life: Alyx når dessverre ikke ut til det publikummet det burde, mest fordi VR er så dyrt og heller ikke så tilgjengelig som å sette seg ned med en kontroller og komme i gang. Men i stedet for å felle tårer over VR som helhet, skal vi nå hovedsakelig snakke om ett solid konsept.

I Underdogs plasseres du inni en gigantisk robot og slippes løs på en arena. Her må du så beseire en bølge av fiender. Spillet har et rogue-lignende konsept, så hvis du dør på et såkalt "run", må du rett og slett starte på nytt. Dette er Underdogs i et nøtteskall, men det ville selvfølgelig ikke vært mye til anmeldelse om vi ikke så litt nærmere på dette.

Det er viktig å utnytte robotens ferdigheter før du går inn i en kamp.

Det første jeg la merke til var hvor utrolig responsive kontrollene var. Dette er et av de områdene der jeg ofte har opplevd at VR har problemer. Men det var utrolig responsivt å svinge de gigantiske armene mine. Det føles virkelig som om de følger bevegelsene uansett hva jeg gjør, og siden slagene jeg kan dele ut også gjør ekstra skade hvis jeg svinger raskere, er dette åpenbart viktig. Hvis jeg trekker armene langt bakover og svinger dem fremover i en rask bevegelse, gjør de mer skade enn hvis jeg bare gjør noen raske jabber. Dette betyr imidlertid at du som spiller må være mer fysisk aktiv. Og ja, Underdogs krever at du ikke har noen møbler du kan komme til å mishandle. Det er imidlertid mulig å spille sittende, men det krever litt plass rundt deg slik at du kan bevege deg.

I tillegg til å vifte med armene og dele ut slag, beveger du deg også på en helt unik måte. Du trykker på to knapper på kontrolleren og hopper liksom fremover. Temaet her er å etterligne en gorilla, og selv om systemet blir litt slitsomt etter en stund, er det like smidig som å slåss. Du kan også gjøre mye skade ved å hoppe inn i fiender på denne måten. For fiender. De kommer i hopetall. Du er på en arena, og forskjellige porter åpnes, og de dukker opp. Det er alle slags forskjellige roboter, og du må ødelegge dem før de dreper deg. Mellom de ulike kampene kan du så øve på roboten din, kjøpe og oppgradere og ansette noen buffertyper som sørger for at fiendene dine starter med mindre i livet. Så er det også en liten historie som er gjenskapt i en tegneserieaktig stil.

Du kan reparere og kjøpe nye oppgraderinger til roboten din mellom hvert løp.

Jeg hadde det faktisk ganske gøy den første timen og de første rundene. Roboten min gikk riktignok i stykker, og jeg måtte starte på nytt og endre taktikk og lære meg å svinge og unnvike bedre. Men takket være god sporing og det faktum at bevegelsene ble overført så godt, var jeg ganske fornøyd der inne i den store roboten min. Det blir til tider veldig frenetisk, jeg byttet en av armene mine til et sagblad, og som så ofte tidligere med en rogue-like, begynner du å tenke på hvilke oppgraderinger og belønninger som fungerer best i det lange løp. Du kan utstyre roboten din med alt fra ting som gir mer ren fysisk skade til å gjøre buret rundt føreren sterkere. For hvis det går i stykker og eksponerer deg, er du ikke langt unna den visse død.

Mens jeg delte ut slag som banket livet ut av robotene, begynte jeg å fantasere om et boksespill der smidigheten og slagene føltes like bra. Da jeg hadde gått noen runder, innså jeg at jeg begynte å kjede meg. Jeg mener selvfølgelig at en utvikler skal lage det spillet de vil, men da jeg satte meg bak spakene på kjemperoboten min, hadde jeg faktisk håpet på noe annet enn bare å slåss i den arenaen. Joda, man prøver å variere det med forskjellige motstandere og en historie å følge - men det blir utrolig monotont i lengden. Jeg ble fort lei av å hoppe rundt og veve, rett og slett. Det faktum at spillet er rogue-aktig skaper en viss utfordring ettersom hver kamp virkelig betyr noe. Det betyr også at det blir veldig slitsomt å gjøre det om igjen, spesielt de første kampene når man dør og må begynne på nytt. Vanligvis føler jeg at slike ting skaper et ønske om å lykkes og tro på at man kan gjøre det bedre. Her bidrar det dessverre ikke til det, for det blir for det meste bare irriterende å kjempe mot den samme bølgen av roboter igjen. Jeg hadde heller sett at roguelike-elementet hadde blitt droppet til fordel for mer lineære baner og lagret fremgang.

Det er utrolig responsivt å dele ut slag, men dessverre foregår det på kjedelige arenaer mot kjedelige fiender.

Visuelt bruker Underdogs en tegneseriestil som fungerer ganske bra. Alt har sin egen identitet, fra karakterdesign til fiender. Arenaen er imidlertid ikke det mest visuelt spennende stedet i verden. Det er noen feller og rusk plassert her, men det føles ganske sparsomt og klaustrofobisk. Selv om fiendene er godt animerte, er det også mye repetisjon av dem. Vi blir tilbudt noen få forskjellige typer fiender, men de gjentas også ofte eller er forskjellige varianter med litt forskjellige størrelser. Lyden består av et forsøk på kule one-liners og en generelt "tøff" holdning som absolutt passer til spillets tema, men som også føles ganske latterlig. Det er selvfølgelig en smakssak om du tåler det lille 'YEAH'-temaet, men for meg var det bare nok en monoton ting. Jeg hadde foretrukket å se virkelig episk musikk som akkompagnerer kampene for å gjøre det litt mer engasjerende.

Hvis du vil se en større oppside, kan dette definitivt fungere for de som leter etter VR-spill som tilbyr litt trening. Hvis du kjører en lengre treningsøkt, merker du hvor svett du blir, og armene dine må virkelig jobbe når de hele tiden sveives rundt. Både for å slåss og for å bevege seg.

Dessverre klarte ikke Underdogs å imponere meg utover den første gleden ved den stramme kontrollen. Det er kult å sitte inne i en robot, men det som dukker opp foran deg, burde vært mer engasjerende enn det du blir tilbudt. Det er et interessant konsept som bare blir repetitivt når det gjelder underholdning. For selv om det er kult å sitte inni en gigantisk robot og dele ut de første velrettede slagene, var det ingenting jeg syntes var spesielt morsomt etter noen timers spilling.