Tryst

Stopp meg hvis du har hørt dette før. I sin mørkeste time oppdager menneskeheten en beleilig nær planet med et mystisk stoff som kan løse alle deres energiproblemer, så de reiser i hopetall for å kolonisere planeten og samle inn stoffet, splitter inn i to fraksjoner, møter på romvesen og en treveis-krig om ressurser starter opp. {Tryst} er omtrent like nyskapende og spennende som historien tilsier, men det er ikke uten potensial.

I bunn og grunn er {Tryst} et middelmådig spill, et dårlig utgangspunkt for et indiespill. Det er langt fra dårlig, men innen sjangeren sanntidsstrategispill med science fiction-bakteppe finnes det mange andre og bedre spill enn dette. Det er forsåvidt ganske synd, for det er tydelig at det ligger gode ideer bak {Tryst}. Jeg kan se at utvikleren Blue Giant Interactive har startet med et ønske om å lage et solid sanntidsstrategispill med hurtig tempo og fokus på spillervalg. Der de har snublet er gjennomførelsen, og at enkelte ting ser kulere ut på papir enn i virkeligheten.

I grunnmuren til {Tryst} finner vi et solid strategispill. Enheter med ulike styrker og svakheter kjemper mot hverandre om å kontrollere ressurspunkter. Disse brukes til å bygge, oppgradere og utvikle nye enheter og bygninger. Ser vi bort fra all innpakningen er {Tryst} akkurat det utvikleren ville produsere: Et velbalansert strategispill. Men så klart må et spill ha grafikk, lyd, enheter og fraksjoner, og det er her {Tryst} kommer til kort sammenlignet med giganter som {Starcraft} og Warhammer 40K: Dawn of War. {Tryst} mangler mye polering og krigen om Ishtonia IV er ikke særlig interessant.

En ting jeg liker er at spillet åpner som om hovedpersonen sitter og studerer i et digitalt arkiv. Man kan velge mellom tre kategorier - politikk, historie og klassifisert. På denne måten får man servert bakgrunnshistorien til {Tryst}, forholdet mellom fraksjonene og poenget med hele krigen kort og godt før man begynner å spille. Jeg syns dette var et lurt knep av Blue Giant, ettersom en av de største vanskelighetene med en ny tittel er å bryte isen og få folk inn i universet. Desverre mistet jeg fort fokuset etter at jeg startet spillet.

Kampanjen til {Tryst} består av fem oppdrag hvor man følger Oliver Petrovich, sønnen til presidenten av Ishtonia IV. Jeg aner en underhistorie om at Oliver må tre frem for å fylle sin fars sko, finne seg selv og bli en leder, men den er ikke fortalt særlig tydelig eller spesielt godt. Som eksempel på det jeg sa om at {Tryst} er bygd på gode ideer, så starter Oliver som en ganske usikker leder, og hans første møte med lederskap sammenfaller med introduksjonen av valgmuligheter i gameplay. Dette syns jeg var en snedig måte å flette sammen gameplay og historie, men igjen så kunne gjennomførelsen vært mye mer polert.

Det er ingenting å utsette på grafikken i {Tryst}. Stor detaljrikdom og pene partikkeleffekter bidrar til å gjøre {Tryst} ganske så pent til tider. Enhetene er også veldesignet og det er aldri vanskelig å skille dem fra hverandre, noe som er essensielt i et strategispill. Med en så bra visuell side er det synd at lyden i {Tryst} er så dårlig. Musikken varierer fra episk og stemningsskapende til ikkeeksisterende. Bokstavelig talt, det var sekvenser hvor jeg vandret rundt i et nivå uten å høre en lyd bortsett fra de små dialogsnuttene som enhetene lager når man gir dem en ny ordre. Disse varierer også fra uengasjerende til pinlig dårlig. Stemmeskuespillet er utført av skuespillere med russisk aksent som høres ut som de kjeder seg. Med monoton stemme leverer de replikker som 'military training for the win' og får meg til å ønske at stillheten var komplett. Vanligvis ville jeg klaget over at kampanjen i {Tryst} er så kort, men siden jeg aldri ble særlig engasjert i historien så var det vel egentlig til det beste - i hvert fall for min del.

Jeg syns det er synd at et spill bygd på et så lovende konsept og så solid gameplay kan feile på de overfladiske sidene. Hadde spillet kanskje apet litt mindre etter {Starcraft}, og heller fokusert på noe enklere og mer stillferdig, så ville {Tryst} blitt et av årets store indieoverraskelser, i stedet for et spill jeg kommer til å la gå i glemmeboken. Jeg kan se at Blue Giant Interactive er flinke, og jeg har all tro på at deres neste spillprosjekt kan bli like bra på alle plan, og ikke bare under karoseriet.