Thunderbolts*

Avengers er borte. Utilgjengelige. Savnet. Dette gjelder både for filmpublikummet og for karakterene som befolker Marvel Cinematic Universe. Julia Louis-Dreyfus' ondskapsfulle CIA-direktør Valentina Allegra de Fontaine har overtatt Avengers Tower i New York City og bruker utbrente "has-beens" til å rydde opp i sine utallige eksperimenter etter at den amerikanske kongressen har forsøkt å felle henne. En av disse "renholderne" er Yelena Belova (Florence Pugh), som etter søsterens død ikke helt har funnet seg selv igjen. Men sammen med en rekke andre merkelige antihelter på C-listen, som en mislykket Captain America -kandidat og hennes pinlige sovjetiske supersoldatfar, finner hun noe det er verdt å kjempe for når Valentinas mørkeste hemmelighet kommer til overflaten.

Siden Endgame har det egentlig ikke skjedd noe - fortellermessig sett. Vi har fått den ene introduksjonen etter den andre av nye potensielle helter som kan ta over mantelen, men ingenting har virkelig festet seg hos filmpublikummet, og noen fans har meldt seg helt ut. Thunderbolts* The Movie of the World, derimot, er ment å være en bro til den neste Marvel -æraen, og på flere nivåer klarer Marvels svar på Suicide Squad faktisk å engasjere og underholde. Dette takket være et litt smartere manus enn vanlig, som fokuserer mer på gråsoner enn på svimlende action, selv om det er noe av det mot slutten.

Hannah John-Kamen gir mye liv og energi til en ellers ganske flat karakter.

Thunderbolts* Og når det gjelder antagonisten, er den godt gjennomtenkt. Filmens skurk er like lett å sympatisere med som å frykte, og han står i sentrum for filmens hovedkonflikt. Men filmens egentlige antagonist er, interessant nok, psykisk sykdom. Flere av karakterene er dypt deprimerte, og mye blir ledd av på overflaten, men inni seg har disse tegneseriefigurene store smerter. Dessverre klarer ikke alle karakterene å være like tredimensjonale, men jeg liker dynamikken i disse mistilpassede antiheltene. Pugh er spesielt strålende som den dypt ulykkelige Widow i en allerede solid rollebesetning.

Filmen tar for seg den endeløse tomheten som oppstår etter år med psykologiske påkjenninger, og som får en skremmende effekt når den manifesterer seg i fysisk form. Det er et forfriskende konsept som redder Thunderbolts* fra å være typisk Marvel middelmådighet. Vanligvis er spark og slag løsningen på mange problemer i Marvel filmer, men i denne filmen kreves det mer enn bare fysisk vold for å få bukt med det egentlige problemet: depresjon.

Når det er sagt, er logikken i filmen noe spinkel, noe som dessverre er et vanlig trekk ved disse filmene. Jeg synes heller ikke humoren alltid treffer, særlig når voksne karakterer av og til snakker som sarkastiske tenåringer. Noen elementer føles litt påtvunget. Man sitter også igjen med en dårlig ettersmak etter at filmskaperne kvitter seg med en bestemt karakter så snart han er introdusert. Var ikke den karakterens smertefulle historie virkelig ikke verdt å fortelle? Det føltes som et unødvendig sløseri.

Som helhet klarte imidlertid Thunderbolts* å overraske meg. Riktignok må man gjøre hjemmeleksen sin for å forstå hvem Walker er, for eksempel, men det er en dreven film som ikke inneholder et kjedelig sekund og som tar opp litt mer tankevekkende temaer enn den gjennomsnittlige Marvel -filmen. Bare twisten mot slutten av filmen (det er to post-credits-scener) er mer interessant enn de siste årenes Marvel -opplevelser. Thunderbolts* (ja, det er et poeng med denne stjernen) er med andre ord det comebacket som dette universet trengte for å gjenopplive interessen for fremtidige Avengers -filmer.