Thrash

Tommy Wirkola. Litt av en legende i skrekksjangeren, er han ikke? Jeg er ingen stor fan av Død snø-filmene, selv om jeg innrømmer at de er veldig underholdende. For noen år siden ga han oss også den ultravoldelige og svært underholdende I Onde Dager, med Noomi Rapace, Aksel Hennie og Atle Antonsen i hovedrollene.

Nå har han byttet ut den norske landsbygda med orkaner og haier i en amerikansk kystby i South Carolina. Jeg går inn i dette uten noen spesielle forventninger, men samtidig håper jeg virkelig at den er like underholdende som den høres ut. Jeg er en sucker for haifilmer, selv om det er få av dem som er minneverdige. Deep Blue Sea er hjernedød og jævlig dum, men den er likevel fantastisk underholdende. Vi trenger ikke engang å nevne Jaws. En klassiker. Og jeg syntes faktisk at The Meg var veldig morsom, hvis du er forberedt på hva du går til: en sint Statham som kjemper mot en monsterhai. Det er gøy, folkens.

Et raskt ord om handlingen da. Du har allerede fått med deg essensen. Det tar ikke mer enn et par setninger. Forkortet og oversatt: Når en kategori 5-orkan herjer en kystby, fører stormfloen med seg ødeleggelser, kaos og noe langt mer skremmende: sultne haier.

Du skjønner tegninga. Det er ikke kjøkkenvaskrealisme. Fordi kjøkkenvasken blir feid vekk i flommen. Thrash trekker ikke ut tiden. Den bygger opp handlingen og spenningen akkurat slik vi forventer av en katastrofefilm. Jeg synes Thrash er relativt stilig. Den klarer seg med enkle midler. Vi befinner oss i oversvømte skur, ute i oversvømte gater. Haiene er kompetent animert. Det er ikke øyegodteri, men man blir heller ikke sint.

Dialogen er som man forventer av denne typen film. Skuespillet er omtrent det samme. Det blir ingen Oscar-nominasjoner, men vi slipper også Razzies. Alle gjør en grei jobb. Jeg synes faktisk det oppsummerer Thrash ganske bra. Vi vet hva vi får, og hvis du ikke forventer noe mer, blir du fornøyd. Det er litt som en pose med blandet godteri. Du vil ha bringebær og lakris, men du ender opp med å stikke en appelsin i munnen nå og da. Det er ikke genialt, men det fungerer.

Det er noen få scener som byr på litt mer kant. Det er et par halvgode haiangrep, men ikke noe som skiller seg ut. Ingenting som overrasker. Det er blodig, men det føles som om de holder litt igjen. Jeg kan tenke meg at Wirkola, som tidligere har fått lov til å gå løs på volden, har vært bundet til regissør- og klippestolen. Det er en scene der en av hovedpersonene skal kaste "ting som vibrerer" i vannet, og jeg tenker umiddelbart: "Jeg vet at Wirkola gjerne skulle ha hatt med en vibrator her, men Netflix sa nei, det blir en elektrisk tannbørste."

Jeg har alltid vært svak for Djimon Hounsou. Men han får ikke på langt nær nok tid på skjermen. Til tross for mine reservasjoner og at jeg må holde forventningene i sjakk for ikke å få forhåpninger om den neste store haiactionfilmen (er det en sjanger? Vel, nå er det det!), liker jeg likevel Thrash. Den byr ikke på noe spesielt nytt. Den er ikke skremmende eller overdrevent spennende, men den er likevel underholdende nok til at jeg kan lene meg tilbake og være takknemlig for at jeg i 2026 kan se haier fråtse i kjøtt på en fredagskveld.

Hvis jeg kunne ønske meg noe høyt, ville jeg gjerne sett en slags crossover mellom denne, Jaws og Deep Blue Sea. Men med stilige effekter, mer spenning og non-stop gore. Og en LL Cool J som får si noe kult i retning av "You ate my bird".