Thief: Deadly Shadows

Thief: Deadly Shadows lanseres 11. juni

I 1998 ble en av vår tids mest populære genrer født. I et ganske imponerende sammensurium av originalitet strømmet Metal Gear Solid, Tenchu og Thief ut på markedet og markerte starten på Stealth-genren. Alle spillene høstet både gode kritikker og kommersiell suksess, som igjen førte med seg en rekke oppfølgere. I tilfellet Thief 2, markerte dette den foreløpige slutten for serien, som virket uungåelig etter den opprinnelige utviklerens undergang. Nå har Ion Storm, som nylig slapp Deus Ex 2, tatt opp tråden og trekker oss igjen inn i denne eventyrlige verdenen. Mestertyven Garrett er tilbake som det kyniske og enigmatiske midtpunktet i en alternativ, middelalder-verden. Utviklerne har valgt en meget seriøs innfallsvinkel, og har endt opp med et meget fengende resultat.

Ett enkelt treningsoppdrag sender oss inn i begivenhetenes sentrum, og introduserer både styringen og de første bruddstykkene av spillets glimrende og stemningsfulle historie. Som utgangspunkt skal en villa plyndres, men mens man freidig stjeler fra husets beboer, like under nesen hans, overhører man en spenndende samtale. Dette er starten på et forrykende eventyr, som bæres av flotte mellomsekvenser og overhørte samtaler. I stil med spillets tema er handlingen relativt åpen, og man har flere forskjellige veier å gå gjennom spillets historie.

I motsetning til tidligere følges Garrett denne gangen fra et tredjepersons perspektiv. Herfra får man oppgaver som blant annet å måtte infiltrere et tyverisikret museum, en kirke sunket i havet og en mørk, dyster borg. Garrett har egentlig ikke et spesielt bredt spekter av bevegelser; han kan klatre gjennom åpninger, forsere murer og et par andre nyttige ting. Sammenligner man med Splinter Cells Sam Fisher, så føles han en smule stiv og ikke akkurat agil. Faktisk har man konstant følelsen av å være jaktbyttet, i et hav av mye større fisker. Det er i aller høyeste grad nødvendig å holde seg i skyggene og unngå å konfrontere de mange vaktene, som befolker områdene. Til hjelp har man en indikator, som konstant viser hvor godt skjult man er. Denne kan man følge nærmest blindt i sitt ritt gjennom smale smug og skumle gater.

Den mest essensielle motstanden her er motstanderenes AI. Umiddelbart gjør denne en utmerket jobb, og vakter reagerer med såvel øyne som ører. Bråker man vil vakten småmumlende begynne å gjennomsøke området. Blir man oppdaget kan vedkommende også løpe etter hjelp. I tillegg reagerer vaktene også på døde kropper, blodflekker, manglende gjenstander og åpne dører. Det er generelt snakk om en meget kompetent oppførsel, som allikevel lider under å være for automatisk. Etter litt tid har man gjennomskuet deres mønstre, og det fjerner litt av den nerven og stemningen man opplever i starten. Denne blir alternativt hjulpet på vei av det generelle antallet motstandere. Ofte må man virkelig time sine bevegelser helt perfekt, for å unngå å bli oppdaget.

Blir man oppdaget, kan man enten velge å stikke av, utføre en avledningsmanøver eller ta opp kampen. Velger man sistnevnte, kastes man inn i en fektekamp. Dette en del av spillet som godt kunne trengt litt finpussing, og det føles både klossete og tilfeldig. Heldigvis er det også noe man bare bør ty til i krisetilfeller. Ellers er det å slå ned vakter bagfra eller blende dem med bomber å foretrekke, så man kan stikke av.

Thief-serien har aldri været beryktet for sin flotte tekniske standard, og det er ikke endret i noen større grad denne gangen heller. Figurene er ikke spesielt detaljerte og virker kunstige - ofte nærmest som utstillingsdukker. Animasjonene er sparsomme, og gjør at alle aktører virker litt stive i leddene. Positivt sett, oser områdene av stemning. Teksturene er flotte, hvilket selvfølgelig bistås av at alt foregår i mørke omgivelser. Dette åpner også for bruken av masse dynamisk lys, som virkelig imponerer med sine mange bølgende skygger. Spesielt noen av de siste banene er preget av en meget intens stemning, og man blir lett revet med her. Dette underbygges av lyden, hvor musikken er fjernet og erstattet av noen flotte og stemningsfulle ambiente lyder og effekter. Utviklerne har virkelig lykkes i å skape en glimrende, spennende illusjon med relativt få virkemidler. Thief er et ambisiøst prosjekt, som ikke gir slipp på spilleren når det først har festet grepet. Det lider allikevel av at konkurransen i genren er så hard.