The Videokid

Jeg tror jeg er en rasist. Det er visse typer «folk» der ute jeg føler en viss overlegenhet og forakt over. De dukket opp som en gresshoppesverm, tok med seg sine middelalderske tradisjoner, og krevde at vi etterkom deres sinnssyke krav om relevans i dagens marked. Kulturen deres er en spøk; alt de lager er bygd på åttitallsreferanser, og musikken høres ut som bittert husbråk kombinert med to sviktende oppringningsmodem.

De lukter sterilt, som om de er lagd av ferske legobrikker, og jeg klarer ikke å tyde de lavoppløste, piksellerte ansiktene deres. På fritida pleier jeg å oppsøke husene til disse «folka», og brenne en enorm NES-kontroller av tre på plenen deres. Når Trine Skei Grande blir statsminister kommer hun til å bygge en enorm brannmur mellom oss og den digitale virkelighet, og rense spillindustrien vår for disse Duplo-lemmede skadedyrene.

Takk for det, A-Team.
{The Videokid} er den sorten nostalgisk vås som virkelig gjør meg mett på livet. Med pikselgrafikk, og et lydspor bestående av digitale feberskrik, etterligner {The Videokid} fortidens konsollklassikere på den måten bare indiespill kan; med munnen rundt et eksosrør og en murstein på gasspedalen.

Jeg ante en synkende følelse i brystet allerede da spillet startet og tittelskjermen viste «{The Videokid} - 80s edition.» Med det var en ny og hittil uoppdaget høyde av fortvilelse nådd, men det fikk meg til å undre. Mon tro om det finnes en nittitallsutgave, hvor man gjør kickflips over Monica Lewinsky og Bill Clinton mens Apartheid-protester foregår i bakgrunnen?

Gjør deg klar for intens nostalgisk throwback mens du slider langs Berlinmuren.
For å være høflig et øyeblikk; {The Videokid} høres forferdelig ut. Til enhver tid er lydsporet en uforståelig kakofoni av trippende og bedriten «chiptune.» På toppen av dette er de løpende kommentarene av alvorlig spekulativ kvalitet, i så stor grad at det høres ut som om alt av stemmer ble spilt inn med mikrofonen utenfor kontorets toalett.

{The Videokid} er en fantasiløs igjentolkning av Paperboy, med hvert bidige popkultur-ikon fra åttitallet som fugemasse. Med på lasset er også det isometriske perspektivet man skulle trodd tretti år med utvikling hadde greid å fikse. Dette blir til et eksistensielt mareritt når man skal bedømme hvorvidt man kan hoppe over et hinder eller gjøre en unnamanøver, og det er fordi disse ligger flatt og diagonalt langs bakken.

Bak denne benken er avgrunnen, i ytterkanten av et døende univers.
Jeg taper altså veldig ofte, og jeg får inntrykket av at dette ikke har noe med min evne til å «git gud» å gjøre. Jeg tror det snarere kommer av at skjermen til enhver tid er en piksellert orgie av popkulturreferanser og gjenstander, og det handler mer om å huske hvor alt ligger og hvilke ruter som er mest risikofrie. Det som til syvende og sist testes her er ikke reaksjonsevnen min, men hukommelsen min. Som en ulydig hund lærer jeg meg mønstrene og spillet blir kjempelett.

Underveis samler du inn penger som du enten bruker på kosmetiske oppgraderinger, eller kjøp av flere triks til rullebrettet ditt. Det er egentlig ingen grunn til å gjøre dette, annet enn å gi deg en plass på universets high-scoretabell. Dette er noe du kommer til å bli gjort veldig klar over, for hver bidige gang du taper kommer spillets tempo til en nakkeslengende stans, hvor man da blir påminnet om at det er fullt mulig å kjøre neste runde utkledd som Cookie Monster.

Jeg sa aldri at jeg ikke var lettpåvirkelig.
Det er også i disse øyeblikkene, når liket ditt gjør ragdoll-saltoer over en forbipasserende DeLorean, at {The Videokid} finner det beleilig med enda et skjevt smil til arkadespillenes fortid. «Insert coin to continue» står det på skjermen. Dette er kanskje ikke noe å hisse seg opp over, men tatt i betraktning hvor ofte man må se denne formålsløse oppfordringen, var det noe jeg fikk ekstra lang tid til å tenke over mens jeg ventet på at spillet skulle starte igjen.

Hvor på Switchen min er det meningen at jeg skal «insert coin?» Hva er det du innbiller deg at du er, Videokid? Et slags vittig og nostalgisk throwback til en mer uskyldig tid? Før seksuelle avvik gjorde det å se Space Jam i blandet selskap til en risikosport? En tid før jeg startet dagen med krypende angst, fordi verden later til å bli mer splittet og skakkjørt for hver dag som går? Jeg savner mandlene mine mer enn jeg savner den dritten.

Spoiler: Du trenger ikke å putte penger på noe som helst.
{The Videokid} er ikke så mye et nikk til fortidens filmer, spill og tegneserier som det er en serie dødskast og muskelspasmer i en nedlagt videosjappe. Selve premisset er like fantasiløst som misjonærstillingen, og ikke en gang tretti år med utvikling har klart å gjøre de mest grunnleggende mekanikker til en knirkefri affære.

Det ser og høres grusomt ut, noe som åpenbart er med overlegg, men for å sitere Ben «Yahtzee» Croshaw; «Hvis du vil smøre ansiktet ditt fullt av dritt for å være ironisk skal du ha all ære for det, men du lukter fremdeles ræv.» Jeg håper virkelig ikke at dette spillet er en forsmak på Nintendos trussel om å slippe 20-30 spill hver uke. Hvis det er tilfellet, går vi en illeluktende fremtid i møte.

Her blir et viktig og dagsaktuelt spørsmål stilt; "Husker du Inspector Gadget og Doctor Who?"