The Odyssey

Det finnes noen få regissører som fremdeles er aktive, og hvor navnet alene er nok til å vekke interesse og forventning. James Cameron, Steven Spielberg, Martin Scorsese, Quentin Tarantino, Ridley Scott – listen er lang. Dette er filmskapere som har produsert utallige ikoniske og forbløffende filmverk, i så stor grad at hver gang navnet deres pryder en filmplakat, er det grunn til å være spent i en eller annen grad. Christopher Nolan er kanskje det siste tilskuddet til denne illustre samlingen, selv om filmografien hans kan være litt ujevn til tross for de rosenfargede brillene mange ser gjennom når de betrakter den britiske regissøren.

Det kan ikke benektes at Nolan gikk gjennom en periode der han var nærmest uten sidestykke når det gjaldt filmregi. Epoken med *The Prestige*, *The Dark Knight*, *Inception*, *The Dark Knight Rises* og *Interstellar* er kanskje den fineste serien på fem filmer noen regissør noensinne har levert. Men siden den perioden har han fulgt opp med «Dunkirk», «Tenet» og «Oppenheimer» – tre fantastiske filmer på mange måter, men likevel ikke helt på samme nivå som det som kom før. Så det store spørsmålet er: hvor passer « The Odyssey inn i dette bildet?

Uten tvil er « The Odyssey Nolans beste film i nyere tid. Dette er en gripende, vidtrekkende og gigantisk film som tar seeren med på en nesten tre timer lang odyssé, der man følger Matt Damons Odysseus på hans hjemreise til Ithaka etter den trojanske krigen. Det er en vidstrakt reise der Nolan viser enormt mot og fortellerkunst ved å kunne kondensere et homerisk epos til et eventyr på under 180 minutter som faktisk skiller seg ut som mer tempofylt og underholdende å følge enn mange av hans nyere verk, med «Oppenheimer» som det beste og nærmeste sammenligningspunktet.

I motsetning til «Oppenheimer», som i praksis når sitt høydepunkt ved slutten av andre akt for deretter å fortsette med en time til med intens og ofte utmattende dramatikk, er « The Odyssey én lang, eksponentiell reise mot en spennende og eksplosiv avslutning. På typisk Nolan-vis vil den siste timen av filmen få deg til å klamre deg fast i setet mens regissøren gradvis skruer opp spenningen, pirrer og utfordrer deg med et stadig mer urovekkende lydspor og narrative vendinger som gjør at du ikke vil kunne rive blikket bort. Resultatet er en tilfredsstillende og hetsende avslutning der du vil bli trollbundet av kaoset og dramaet, mens du ser karakterer du har lært å elske og hate nå slutten på sine historier.

Den er imidlertid ikke uten feil, da Nolans filmer ofte kan falle i den fellen at de nesten ser ut til å ville bevise at de er smartere enn deg, og serverer fortellingen på en måte som er innfløkt med vilje for å etterlate seeren litt forvirret og ukomfortabel. The Odyssey speiler dette trekket ved å fortelle en historie på en kronglete og svært ikke-lineær måte, slik at du ofte lurer på hvordan tidslinjen knytter sammen de ulike elementene. I denne forstand minner den veldig om «Tenet» eller «Interstellar», men heldigvis mer om sistnevnte takket være en avslutning med en flott og tilfredsstillende løsning.

Nolan er også en regissør som setter stor ære i å lage filmer som er så autentiske som overhodet mulig, og dette ser vi med stor suksess i « The Odyssey, der fysiske effekter og rekvisittarbeidet skiller seg ut. Avhengigheten av fysiske elementer og færre digitale effekter gjør at hver scene føles mer autentisk og slagkraftig, noe skuespillerne gjenspeiler i like stor grad med sterke og minneverdige prestasjoner over hele linja, selv om det finnes høydepunkter og svakere øyeblikk. Uten tvil trives Damon i hovedrollen, men Anne Hathaway leverer en svimlende prestasjon som Penelope, og Robert Pattinson skiller seg også ut som den skurkaktige Antinous. Tom Holland blir ofte overskygget av de store skuespillerstjernene rundt seg, Jon Bernthal leverer en versjon av Menelaos som ligner på Jon Bernthal, og noen av de andre skuespillerne forsvinner litt i mengden, om man kan si det slik, inkludert Elliot Page, Benny Safdie, Zendaya og til og med Charlize Theron. Det er riktignok helt naturlig når man samler så mange store navn og gir mange av dem bare mindre roller og begrenset skjermtid.

Ellers er kostymedesignet fantastisk, og selv om det ble sagt mye om denne filmen i forkant av premieren med tanke på dens «woke»-karakter, er alt dette fullstendig tull, for det Nolan har presentert, er en fantastisk filmatisering av et av de mest ikoniske litterære verkene gjennom tidene.

Likevel, er « The Odyssey kanskje litt for lang? Det er øyeblikk der jeg er enig i at den tar seg for mange friheter og nesten sleper seg frem, men det er også andre ganger der varigheten og evnen til jevnlig å skape en bølgende spenning gir en utrolig effekt. Enten det er blodbadet på Lamos eller Circes manipulasjoner, er det store, spenningsfylte øyeblikk som kommer og går, ikke minst den fantastiske avslutningen og hvordan den siste akten faller på plass i en sammenhengende og bemerkelsesverdig slutt som etterlater et varig inntrykk.

Men poenget er at « The Odyssey er en film der Nolan fortsetter å bevise sin rene briljans som filmskaper. Jeg har ikke engang nevnt kameraarbeidet og hvordan selve kinematografien alene blåser seeren av banen med endeløse, slående og iøynefallende scener. Men la meg også raskt nevne at Nolan er kjent for å gjøre dette i tidligere filmer, og han svikter absolutt ikke i denne filmen.

Er « The Odyssey min favorittfilm av Nolan, eller er den i det hele tatt blant de tre beste på min liste? Det er vanskelig å si, og den kan kanskje akkurat klemme seg inn på den nederste plassen på pallen, men det som er verdt å merke seg, er at selv om denne filmen ikke er Nolans aller beste, snakker vi likevel om et utrolig godt sammensatt verk der du vil føle at hver eneste krone du har brukt på kinobilletten har vært verdt det. Nolan vet hvordan man lager omfattende og bemerkelsesverdige epos, og dette er nok et flott eksempel på det talentet. Vi har allerede fått oppleve noen fantastiske filmer i 2026, og likevel – hadde det ikke vært for «Project Hail Mary», ville jeg kanskje gått så langt som å si at « The Odyssey er den beste av dem alle så langt. Seriøst, ikke gå glipp av sjansen til å se denne filmen på kino, ellers vil du angre på det.