The Bride

Det er vanskelig å anmelde en film som The Bride. Det er ikke den gjennomsnittlige "dårlige filmen", som er dårlig fordi det viser at skaperne ikke hadde noen originale ideer eller gjorde det absolutte minimum. Man kan se at det virkelig er et lidenskapsprosjekt for regissør Maggie Gyllenhaal, som klarte å samle inn et budsjett på 80 millioner dollar for en svært fri og feministisk nytolkning av filmen Bride of Frankenstein fra 1935, der Jessie Buckley spiller en dobbeltrolle som The Bride og Mary Shelley selv som snakker fra graven, og hyller 1930-tallets gangsterfilmer, skrekkfilmer og musikaler.

Det er den typen forfatter-blockbusterfilm som Warner Bros. setter sin ære i å produsere (som Ryan Cooglers Sinners), og som lar talentfulle forfattere slippe kreativiteten løs uten (nesten) noen kreative eller budsjettmessige begrensninger. The Bride er enormt ambisiøs, og man fornemmer at filmen er fylt med stimulerende ideer både i tematikk og visuelt språk. Dessverre bidrar ikke alle disse elementene til å skape en fornøyelig film. I stedet er den et forvirrende rot som føles mye lengre enn de 126 minuttene den varer, og som ikke har dybde nok til å gi noen gjennomtenkt kommentar, eller noe som er for sjokkerende til å vekke andre følelser enn forvirring og kjedsomhet.

Det største problemet er at man aldri får et ordentlig forhold til hovedpersonen The Bride. Filmens åpningsscene, der Buckleys rollefigur Ida, en mafiaboss' eskorte, blir "besatt" av Shelley og holder en uforståelig og ubegripelig lang tale, slår an tonen for det underlige eventyret som venter henne: Etter sin død blir hun gjenopplivet av dr. Euphronious (Annette Bening) når Frankensteins monster (som sies å ha levd siden 1818, året da Shelleys roman ble utgitt) trygler om en brud for å gjøre slutt på ensomheten sin.

Det er tidvis kjemi mellom "Frank" (Christian Bale) og Buckleys The Bride, men forholdet deres utvikler seg ikke på noen sammenhengende måte, så man føler egentlig ikke noe for dem. Gyllenhaal hadde sikkert klare ideer om hva Franks forkjærlighet for musikalfilmer eller The Brides taler med to personligheter symboliserer, men for alle som ser filmen, fremstår de som bisarre kreative valg som ikke gir særlig mening og som står i veien for å bygge troverdige karakterer, og det ender med å ødelegge filmen fordi man ikke bryr seg.

Ikke alt kan rettferdiggjøres med "du skjønner bare ikke filmen". Uten en god historie å gripe deg med, kan du bare gjette deg til andre betydninger og fange opp klassiske filmreferanser, men alt føles overfladisk, og filmen prøver å overliste deg med unnvikende eksentrisiteter og drastiske tonale og plotmessige endringer som sannsynligvis kommer fra redigeringen av de mange dyre reshoots. Filmen starter med å fokusere på forholdet mellom Frank og The Bride, men som sagt har ingen av dem (særlig ikke hun) en definert karakter som gjør det mulig å bygge opp en troverdig romanse.

Så går den over i musikal, men bare én gang og uten en klar grunn til hvorfor. Det er uansett ikke noe godt musikalnummer, og det føles påtvunget og ut av det blå, noe som bidrar til følelsen av at filmen bare vil være rar og uforutsigbar for sakens skyld uten et solid fundament for å holde interessen oppe. Så blir den en thrillerfilm av Bonnie & Clyde-typen (eller kopierer i det minste den visuelle stilen), samtidig som den presenterer en feministisk sosial revolusjon i stil med Todd Phillips' Joker som kommer ut av intet, ikke gir noen narrativ mening, og nesten aldri blir referert til igjen.

Innimellom Frank og Idas stadig kjedeligere historie bidrar detektivene, spilt av Penélope Cruz og Peter Sarsgaard, til å skape litt interesse og midlertidig skjule filmen som en katt-og-mus-gangsterfilm (uten å virkelig forplikte seg til den). Ikke overraskende ender de også opp som bortkastet potensial: Grunnen til at de er med i filmen blir først forklart i de siste 15 minuttene, fylt med forhastede utlegninger, og er ikke særlig overbevisende. De kunne vært fjernet helt fra filmen, og det ville ikke endret noe.

Det er trist at The Bride ender opp med å være så svak, for produksjonsdesignen er flott: det er ikke lett å legge en film til 1930-tallet uten at det ser billig eller falskt ut. Jessie Buckley og Christian Bale med sin monstersminke er allerede ikoniske, og de viser sine skuespillerferdigheter, til tross for at de ofte blir tvunget til å overspille.

Men at den visuelle estetikken er det eneste positive i en film med så mange dristige ideer, er ekstremt skuffende. Mange ideer, ja, men så dårlig utført at det er nesten umulig å nyte den, uten noe bemerkelsesverdig bak overflaten som i det minste sier "ok, jeg skjønner det". The Brides eneste håp er å en dag bli en kultfilm av folk som er villige til å fylle de enorme hullene mellom de mange bitene.