The Bay

Og her er vi igjen: en anmeldelse av en ny hai-film. Forrige gang var det «Water Park Shark», og før det Renny Harlins «Deep Water». Nå er det tid for « The Bay, som for øvrig ikke må forveksles med Barry Levinsons middelmådige found-footage-skrekkfilm fra 2012. Her bytter vi ut overlevende fra et flykrasj og panikkfylte besøkende i et vannland med en tur til et hai-reservat i en paradisaktig omgivelse.

Handling:
Bestevenninnene Emma og Lani reiser til Thailand for å delta på et bryllup. Der møter de den sjarmerende Mandal, som inviterer dem med på en båttur til et tigerhaireservat uten mobildekning. Det tar ikke lang tid før katastrofen inntreffer: båten begynner å synke, og panikken brer seg.

Clint Eastwoods datter angrer på at hun ikke tok med seg en Magnum. Eller faren hennes, som kunne ha skremt haiene vekk med et strengt blikk.

Du kan forestille deg scenen. En båt som synker, panikkfylte mennesker og et dusin haier i vannet. Premisset er enkelt, men morsomt. Filmen er skrevet og regissert av Phil Volken, som også står bak «Dead Sea» og «Extortion» – filmer jeg ikke har sett.

I hovedrollen som Emma ser vi Francesca Eastwood, Clints datter, som tidligere har medvirket i filmer som M.F.A. og Shyamalans ganske tåpelige Old. Jeg vet av erfaring at hun er en ganske god skuespillerinne, selv om det kanskje ikke kommer så godt frem her, men det skyldes nok manuset og regien mer enn noe annet. Venninnen hennes, Lani, spilles av Dani Oliveros, og Mandal spilles av Alexander Wraith, som blant annet har medvirket i noen episoder av «Orange Is the New Black».

Jeg begynte å se på « The Bay uten forventninger. Selv uten å ha sett traileren føltes det som om man på forhånd kunne avskrive filmen som enda en i den lange rekken av middelmådige, tåpelige forsøk på haibaserte thrillere. Og sannheten ligger ikke langt unna det. Det er klart helt fra starten av at eventuelle forventninger eller håp kan legges til side. Manuset lar mye å være ønsket, og det samme gjelder dialogen. Skuespillet er, som nevnt tidligere, i beste fall kompetent. Ingenting skiller seg ut. Eller rettere sagt, én ting gjør det: omgivelsene. Vi får servert noen vakre landskap. Og haiene er ikke grusomme CGI-monstre. De er ganske godt laget – kanskje, på enkelte steder, ikke engang datagenererte?

Denne Tinder-daten gikk ikke helt som forventet

Noen av scenene har en viss spenning, men ikke nok til å holde deg på kanten av stolen. Likevel er den ganske underholdende, alt i alt. I hvert fall for det meste. Men så er det hull i handlingen og karakterer som oppfører seg så utrolig dumt at man bare må rulle med øynene. Kanskje det bare er en del av sjangeren, men det hadde i alle fall vært fint å slippe et hodebrytende spørsmål som «hvorfor padler han kanoen rett ut til den synkende båten i stedet for å ro til husene han har sett for å hente hjelp?»

Det er flere detaljer som dette som effektivt demper spenningen. Men la meg gjøre dette klart: « The Bay er, i bunn og grunn, ikke en spesielt spennende film, til tross for premisset og følelsen av sårbarhet. Det hele kommer an på utførelsen. Man bryr seg ikke om karakterene, det er ingen følelse av uro, og bortsett fra en og annen nervepirrende scene, flyter den for det meste bare rundt i vannet (ordspill ment).

Jeg vil ikke kalle « The Bay en bortkastet mulighet, for jeg tror ikke noen går inn i denne filmen med forventninger om noen reell kvalitet. Likevel slutter jeg aldri å håpe på den neste virkelig gode, nervepirrende og blodige hai-skrekkfilmen. Den kommer ikke til å hete « The Bay – så mye er sikkert. Harde ord til side, det finnes en viss underholdningsverdi, selv om det ville være en løgn å hevde at den er verdt nitti minutter av livet ditt.