Ted

For tre år siden tok jeg en pause fra Family Guy. Den absurde serien hadde fått meg til å le for siste gang, og jeg kjenner mange som føler det samme. Sjokkeffekten ble litt borte etter syvende sesong, og det var ikke lenger gøy å se Peter Griffin falle rart, Chris slite med ekstrem usikkerhet eller Stewie planlegge verdensherredømme. Det var derfor med stor skepsis jeg satte meg ned meg Family Guy-skaperen Seth MacFarlanes Ted.

For en knallstart. Jeg har ikke ledd like mye i en åpningsscene siden Ace Ventura. Humoren er direkte, enkel og... vel, morsom. Og slik fortsetter det. Teddybjørnen (Seth MacFarlane) våkner til liv som følge av unge Johns (Mark Wahlberg) ønske, og de to sverger på å være venner for alltid. Alltid er lenge. Antageligvis litt lenger enn man kan se for seg når man er åtte år gammel, og vennskapet er dømt til å skape trøbbel for Johns voksne liv.

Hva mener du med at jentene ikke vil gjøre meg en bjørnetjeneste?

Humoren baserer seg på doprøyking, alkohol, banning og referansebruk. Det er tross alt Seth MacFarlane som har skrevet og regissert filmen, så det var nok ingen vei utenom. Annenhver scene har en vits som referer til noe fra den amerikanske popkulturen på 80- og 90-tallet, og selv om vi har sett det før så er det morsomt. Han er ikke redd for å trekke inn ting ikke alle vet, og på den måten unngår han at vi kjenner igjen vitsene fra alle andre komedier vi har sett de siste årene.

Etter en veldig god begynnelse stivner lattermusklene litt i et tungt midtparti. Det ofte slik med komedier som prøver å fortelle noe viktig mellom linjene, men i dette tilfellet er det heller at humoren varierer for lite til at det kan være gøy hele veien.

En runde til med Twister før dere stikker?

Heldigvis redder filmen seg inn igjen på slutten. Sjokkerende nok klarer denne tullete og ulogiske historien om en voksen mann og hans levende teddybjørn å bevege meg - flaut, men sant. Mila Kunis spiller Johns kjæreste, og bidrar med nok fornuft til å skape en slags balanse i denne helsprøe fortellingen. Mark Wahlberg har allerede bevist at han kan humor (Entourage), og leverer med solid timing. Ted er dessverre litt for lik Peter Griffin i stemmen, og selv om bjørnen har haugevis av morsomheter på lager er det et vanskelig faktum å ignorere.

Når alt kommer til alt er Ted likevel en god komedie. Foruten de tre hovedpersonen blir filmen løftet frem av morsomme bifigurer, gode spesialeffekter og den beste kampscenen på film siden Snikende Tiger Skjult Drage. Det er lenge siden jeg har ledd så godt og høyt, og det er vel hele poenget.

Jeg har ikke noen problemer med å vaske meg, men jeg kunne godt tenke meg litt hjelp med tørketrommelen etterpå...