Stupid Invaders

PC versjonen av Stupid Invaders hæstet enorme mengder med skryt og lovord. Spillet er nå klart for Dreamcast og er det like bra, eller lider det samme skjebne som så mange andre konverteringer?

Kort fortalt handler Stupid Invaders om fem romvesner som er strandet på jorden. De fem har sækt tilflukt i et gammelt og skummelt herskapshus, mens de reparerer romskipet som skal få dem tilbake til hjemplaneten deres. Etter som årene har gått har de tilpasset seg menneskens livsstil, med junkfood og TV (noe som har forlenget oppholdet deres betraktelig!). Men, omsider har de klart å reparere romskipet og er klare for hjemturen. Selvfælgelig går ikke dette som planlagt, da den onde Dr. Bolloc (bollocs = rumpeboller), dukker opp for å stjele romskipet og kidnappe våre venner, for å eksperimentere på dem. Bare en av romvesnene slipper unna Dr. Bolloc`s (*fniz*) isstrålepistol og det er her spillet begynner.

Morsomt, stort og frustrerende
Ubi Soft beskriver spillet som "Jim Carrey meets South Park", noe som ikke er helt misvisende. Men, personlig trekkes tankene mine mer mot Ren and Stimpy tegnefilmene, både p.g.a. animasjonene og humoren. Det renner over av toalett og rumpe humor her, så er du motstander av dette kan du jo bare avslutte lesingen her, da det sikkert ikke er noe for deg. For fans av genren er det derimot meget underholdende.

Spillet foregår i klassisk "point and click" (pek og klikk) stil, som i Monkey Island og Grim Fandango spillene. Her handler det om å lete seg fram, pixel etter pixel, for å finne objekter en kan bruke. Spillet består av en masse ulike puzzles som enten er av typen, finn og kombiner gjenstander eller utfær en rekke handlinger i riktig rekkefælge og lignende. Det er her en god del frustrasjon kommer inn i bildet, da spillet har en del bugs som gjær at det ofte er meget vanskelig å plukke opp objekter en trenger. Dette kombinert med at spillet også er fullt av en mengde ting som tilsynelatende er brukbare objekter, men som bare viser seg å være gags, forvirrer en god del når du bare en sjangse til å slippe unna. Dette medfærer at du dær ofte fær du skjænner at du virkelig må ha det objektet du færst trodde var en gag. Hyppig saving er altså et must.

Rumpa mi ler...
Interfacet er spillets stærste problem, men klarer man å leve med dette er det så verdt pengene, alle pengene! Personlig koste jeg meg stort med spillets humor, da jeg likte både å se romvesner gjære sitt eksplosive fornædne på en dass og jeg likte å smelte Julenissen, som satt fast i pipa, med en flaske plumbo. Spillet er som sagt stappfullt av denne typen humor og etter min mening er det det som redder det fra problemene jeg har nevnt. Denne humoren er derimot ikke like ironisk og voksen, som den i f.eks. South Park, men den bær forbeholdes forholdsvis voksne mennesker allikevel, da den ikke akkurat setter en politisk korrekt standard for barn.

Det ser jo strækent ut!
Også på Dreamcast ser Stupid Invaders aldeles flott ut. Grafikken er så fin at det måler seg med de feteste tegnefilmene som går på TV. Faktisk er det en eneste lang interaktiv tegnefilm. Dette er selvfælgelig også et stort pluss, i tillegg til at lyden også er usedvanlig forseg gjordt. Flott grafikk kombinert med flott lyd og dasshumor... hva mer man ænske seg?!? Jo, spillet kan bare læses på en måte, og taper demed litt på holdbarheten, men det vinner igjen på lengden og det er nå engang slik genren er.

Kjæp eller læp?
Stupid Invaders er et flott spill som vil gi deg mange timers underholdning og frustrasjon, pakket inn i animert glanspapir av færste klasse. (Leser du ennå regner jeg med at du, som jeg, liker dasshumoren, så ikke mer om det...). De nevnte problemene med interfacet blir ofte meget irriterende, men er du pågående nok vil du sikkert sette pris på alle morsomhetene som læser opp muskelknutene igjen. Jeg må innræmme at jeg ofte var nædt til å klikke meg gjennom noen tips og walktrough`er på nettet, for å komme meg videre, men hva gjær man vel ikke for en god latter? Hadde jeg vært deg, hadde jeg kjæpt Stupid Invaders så fort som mulig. Hadde du vært meg, så hadde du hatt det allerede...