Squad Busters

Jeg spiller vanligvis ikke mobilspill, selv om jeg av og til gir dem en ærlig sjanse. En rekke faktorer som grådigheten som preger 99 % av spillene, de klønete kontrollene og den uunngåelige nedgraderingen av storformatopplevelser gjør at jeg skyr iOS- og Android-titler som, om ikke pesten, så i hvert fall influensa. Du får dem fra tid til annen - og nå var det på tide igjen.

Jeg har nok en gang dykket ned i mobilspillenes verden, nærmere bestemt finske Supercells (som tidligere har stått bak blant annet Clash of Clans og Brawl Stars) nyeste kreasjon Squad Busters, og umiddelbart blir jeg minnet om hvorfor analogier som influensa ligger så nært for hånden når jeg tenker på mobilspill. Helt fra starten er den feberaktig drømmende atmosfæren av falsk velvilje til å ta og føle på. Gaver, penger, konfetti, besøk, fanfarer og jubel regner ned over meg som om jeg fylte ti år og ble feiret på kongelig vis. Men jeg er en 32-åring, sliten og gretten, og en utslitt gamer. Jeg tror jeg vet hva som foregår her. Samtidig, hvem har ikke lyst til å feire en stund, uansett hvor ekte feiringen er?

Med mine nyervervede gaver i hånden kjøper jeg min første klasse, en gjeng med barbarer, og med dem begir jeg meg ut på mine første spill. Kort fortalt må jeg bevege meg over et lite kart fra fugleperspektiv og finne flest edelstener innen tiden på fire minutter er ute. Så vinner jeg. Men mellom troppen min og seieren står ni andre lag som kjemper om nøyaktig det samme. Trikset er å bygge og balansere laget ditt raskt i løpet av kampen. Hvert sekund og hvert valg er viktig. Jeg slakter utplasserte fiender ved å stå ved siden av dem - det er slik figurene mine automatisk angriper - og med de opptjente pengene de slipper, finner jeg veien til kister der nye lagmedlemmer velges ut.

Når jeg åpner kistene, er det viktig å være oppmerksom på lagets svakheter. Tar teamet mitt for lite skade? Tett hullet med en ekstra barbar. Trenger jeg mer raske penger? Velg en goblin. Forsvar? Bryteren El Primo. Hurtighet? Kyllingen. Og så videre. Etter hvert blir det lagt til flere og mer komplekse klasser til det brede karaktersettet, og det er snart mange valgmuligheter for å skreddersy troppen din etter eget ønske, behov og smak. Når jeg har bygget opp nok kapasitet og selvtillit, beveger jeg meg inn i midten av arenaen og kjemper for den store kisten og mot andre lag. Mellom kampene låser jeg opp nye klasser og oppgraderer eksisterende, eller investerer i bomber og magi som jeg kan bruke med et knips med fingeren i trange kampsituasjoner.

Læringskurven er rimelig bratt og klarer å fange meg på en (nesten markedsanalytisk) smidig måte, der kontinuerlige belønninger og "learning by doing" trumfer trege tekstbokser og informasjonsmeldinger. Til tross for at jeg ikke vet hva jeg gjør til å begynne med, lokker den enkle layouten og de utallige kistene og sjekklistene meg til å fortsette. Kort sagt er ikke spillopplevelsen så mye å henge i granen. Squad Busters er et relativt repetitivt autokampspill med et design og ikoner som er for klønete til å kunne leses ordentlig i kampens hete, men samtidig er det pirrende i sin enkle og høyintensive fart.

Fremfor alt kiler det selvfølgelig av dopamin når jeg vinner, og kistene hoper seg opp i en haug. Og vinner gjør jeg. Hele tiden. I hvert fall de første fem-seks kampene. Men som en 32 år gammel, sliten og gretten og bereist gamer forstår jeg akkurat hva jeg har blitt utsatt for når jeg kommer sist i det syvende spillet etter seks strake seire. Det som skjedde før, var ikke ekte. Jeg har mest sannsynlig nådd bunnen, og tapene og den nå plutselige mangelen på gaver, konfetti, kister, jubel og besøk skaper et markedsanalytisk hull i sjelen min.

Denne tomheten er erkjennelsen av at foreldrene dine ikke bare hadde kjøpt vennene dine til å komme på festen, de hadde også kjøpt gavene vennene dine ga deg. Selv om ingenting av det var ekte, er det fortsatt fragmenter av lykkefølelsen igjen i deg, og hvis jeg vil få tilbake følelsen av suksess og ære og nyte mer av de gode tingene som større og bedre tropper, flere klasser, trylleformularer og kampseire - så må jeg bare hoste opp pengene. Noe jeg selvfølgelig ikke gjør.

Nei, etter hvert som gevinstene blir færre og færre, battle pass-måleren begynner å tikke saktere og det tar lengre og lengre tid mellom de virkelige belønningene, blir det - enda tydeligere - hvordan Squad Busters er bygget opp fra grunnen av med tanke på mikrotransaksjoner. Enten det er drapert i et anonymt, men søtt og fargerikt miljø og karakterdesign og fengende musikk. Det er grådig som bare faen, og jeg får lyst til å gi tilbake alle pakkene, gavene og gavene for å få en virkelig ekte opplevelse i stedet. For bak all den falske velviljen skjuler det seg et enkelt, smart og sjarmerende gameplay som har underholdt meg et par kvelder på rad, og som godt kunne ha fortsatt å gjøre det i korte dueller en god stund fremover. Men ikke på disse vilkårene. Dette er helt sinnssykt.