Speak No Evil

De danske brødrene Christian og Mads Tafdrups debutfilm fra 2022 står støtt som en av de mest foruroligende, mørke, ubehagelige og rett og slett onde filmene jeg noensinne har sett. Som sjangerfilm var og er den aldeles briljant, og siden jeg så den, har den blitt hengende igjen og dukket opp i tankene mine med jevne mellomrom, noe som nesten aldri skjer for meg nå, ikke etter 33 år med å samle på og anmelde film. Speak No Evil (2022) var og er en enestående film på mange måter.

At Hollywood skulle kjøpe opp manuset for å lage sin egen versjon, virket ganske opplagt og ikke noe jeg følte meg spesielt begeistret for. Det er ikke behov for en amerikansk versjon av Speak No Evil. Det er ikke behov for en nyinnspilling, og spesielt ikke når den kommer på den måten Blumhouse Productions har valgt å gå bort fra originalhistorien.

De som har sett originalen, vet godt hvordan den starter (og de som ikke har sett den - fiks det med en gang, takk), og den amerikanske versjonen følger samme rammeverk. Et par og datteren deres er på ferie i Italia, og støter på et annet par som inviterer dem hjem til den rustikke bondegården sin for en koselig langhelg med god mat, fornuftige samtaler og fint vær. Ting går imidlertid ikke helt som planlagt, og etter en rekke merkelige trekk fra vertene bestemmer gjestene seg for å dra, noe som bidrar til den spliden som har ulmet gjennom hele filmens andre akt.

I den nye versjonen har X-Men-skuespilleren James McAvoy (Wanted, Split) overtatt rollen som den karismatiske, utadvendte alfahannen Paddy (Bjørn, i originalen), og dette er på mange måter hans film. Regissør James Watkins (Eden Lake, Black Mirror) er i store deler av filmen helt avhengig av McAvoys evne til å fylle bildet med sin overdådig grandiose, frekke og brautende væremåte, og selv om McAvoy gjør en god jobb som den manipulerende Paddy, blir det, som så ofte i amerikanske nyinnspillinger, for mye av det gode. Paddy føles tidlig veldig forutsigbar som karakter, og oppførselen hans blir litt ensidig, noe som ikke var tilfellet med Fedja van Huets utrolig ubehagelige tolkning av karakteren i originalen. Når det er sagt, tror jeg at jeg liker Mackenzie Davis' mer dempede og nyanserte tolkning av Louise bedre her. Hun har riktignok ikke den samme tilstedeværelsen som McAvoy, men hun føles mer troverdig og "menneskelig" og fungerer som et moralsk kompass i en film der verdiene troskap, familie og oppdragelse fort kommer helt ut av kontroll.

Speak No Evil (2024) byr på en vellaget oppbygning der den urolige følelsen av kronisk ubehag og utrygghet gjennomsyrer alt. Det er absolutt ikke noe galt med den første timen, og det er en nerve her som jeg synes fungerer godt, men den er ikke på langt nær så god som i den danske originalen. Det er i siste akt og først og fremst i løpet av de siste 30 minuttene at det dessverre blir mest flatt. Dessverre. Watkins og Blumhouse har skrevet om den rett og slett skremmende mørke, ekle slutten på originalfilmen og i stedet slenger de ut en typisk amerikansk finale som er så proppfull av slitne klisjeer at det meste av nerve og spenning er kastet ut av vinduet. Blumhouse burde selvfølgelig aldri ha endret slutten. De burde aldri ha gjort om den sterkeste delen av en meget sterk film.