Spaceman

Jakub Procházka (Adam Sandler) har siden sin tøffe barndom drømt om å bli den aller første tsjekkiske astronauten, og en dag går drømmen endelig i oppfyllelse når han blir sendt ut på et farlig solooppdrag for å undersøke en mystisk fiolettrosa stjernetåke. Vel ute i rommet er det alt annet enn en drøm, og Jakub begynner å forstå meningen med livet i løpet av den angstfremkallende isolasjonen, mens hans gravide kone Lenka (Carey Mulligan) forbereder seg på skilsmisse hjemme på jorden.

Spaceman er en fjollete, men seriøs psykologisk romferd som dreier seg mer om menneskets indre verden enn om verdensrommets mysterier, noe vi har sett gjentatte ganger siden Tarkovskijs ultraklassiker Solaris fra 1972. Senest var det Brad Pitt som innså sannheten om livet i den spektakulære Ad Astra. Nå er det Adam Sandlers tur til å navlebeskue og få kosmisk sjelefred i det som best kan beskrives som en meditativ terapitime med en romedderkopp.

Jeg glemte visst å nevne at Sandler også blir venn med en gigantisk kosmisk edderkopp som heter Hanuš og har en forkjærlighet for hasselnøttkrem. Er edderkoppen et ekte romvesen eller bare et fantasifoster? Det spiller ingen rolle, for Paul Danos åttebeinte passasjer blir filmens største styrke når Johan Renck (Chernobyl) langsomt utforsker hva det vil si å være menneske i en kald, tom galakse. Det er koselig og varmt, men det er lett å la konsentrasjonen gli ut i verdensrommet når man begynner å forstå hva de mange samtalene mellom menneske og edderkopp dreier seg om. For meg, som sluker søtfilosofiske romodysséer, passer dette som hånd i hanske, men det er heller ikke så dypt som det først ser ut til. Det blir mer prangende og glitrende enn tankevekkende, noe jeg hadde håpet på mer av med tanke på talentet bak kameraet.

Adam Sandler er ok i hovedrollen. Ikke hårreisende fantastisk som i Uncut Gems eller Punch-Drunk Love, eller overraskende solid som i Hustle eller Spanglish. Her er han i hvert fall god nok til ikke å distrahere fra det faktum at Spaceman er et eksistensielt karakterdrama, og ikke en av Netflix' mange dumme Sandler-komedier. Visuelt er filmen også spennende, og den stealth-sovjetiske scenografien og den subtile musikken lykkes virkelig i å skape en fengslende atmosfære i de klaustrofobiske stasjonskorridorene. Men til syvende og sist er det ikke mer enn det: hyggelig overfladiskhet.

Spaceman er et greit romdrama som ikke plager seeren med en masse sci-fi-tekniske detaljer og heller finner en slags trøst i pratsomt mumbojumbo under lilla romskyer, men den hadde potensial til å bli mye mer enn det. Jeg har ikke lest Jaroslav Kalfařs bok som filmen er basert på, men jeg har en følelse av at man kan finne mye mer emosjonell dybde i boken enn i filmen. Spaceman er verdt tiden din hvis du mest av alt bare vil se Sandler i terapi med en søt kjempeedderkopp.