Sonic Dream Team

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg har anmeldt 20 Sonic-spill opp gjennom årene. Kanskje til og med 30. Jeg har opplevd de aller fleste titlene som er rullet ut fra Sega med den blå flekken i hovedrollen, og generelt sett har jeg hatt mye mer moro med 2D-spillene enn 3D-eventyrene. Så vidt jeg vet, har jeg imidlertid aldri deltatt i et Sonic-spill der historien var noe annet enn rent fyllstoff. Det tror jeg ingen har gjort. Det handler som regel om at Sonic og de fargerike kompisene hans havner i trøbbel etter at skurken Dr. Eggman har funnet på et nytt ondskapsfullt triks, slik tilfellet er denne gangen.

Grafikken er ekstremt fin, og designet er supersjarmerende.

I Sonic Dream Team har Dr. Eggman (som denne gangen er stor som en skyskraper) skaffet seg en maskin kalt "Reverie" som kan gjøre drømmer til virkelighet. Dessverre er Eggmans innerste drømmer ikke akkurat knallrosa, luftige og fulle av velsmakende snacks og morsomme sammenkomster med gode venner, men snarere rotete marerittlabyrinter fulle av livsfarlige robotkrabber og andre uhumskheter. Sonic og vennene hans må hoppe mellom disse drømmeverdenene for å prøve å stoppe Eggman og ødelegge maskinen hans før han går for langt, og det er her Dream Team begynner.

Det er fartsfylt og morsomt. Men når tempoet går ned og du blir stillestående, dør Dream Team.

Når eventyret begynner, kan du bare spille som Sonic selv, men jo lenger inn i spillet du kommer, desto flere av spillets seks valgbare helter (Sonic, Tails, Knuckles, Amy, Cream og Rouge) blir spillbare. De er imidlertid mindre forskjellige enn jeg er vant til, og til syvende og sist spiller det ingen rolle hvilken av dem du styrer. Nivåene ser identiske ut uansett, og utfordringen er stort sett å holde farten oppe. For den saks skyld gjør Sonic Dream Team det veldig bra. Spillet har et høyt tempo, og nivåene er designet slik at du kan finne en flyt mellom å løpe fort, hoppe langt og kjøre på skinnene. Det er når alt stopper opp og Sonic (eller noen av de andre) blir sittende fast eller havner i et scenario der du må klatre eller snu for å gjøre om et bestemt hopp, at dette spillet fort blir håpløst kjedelig.

Det er seks forskjellige helter å velge mellom.

Fart er med andre ord avgjørende her, og i motsetning til Sonic Adventure er det mer åpenbart hvor viktig fart og tempo er for spillbarheten, og derfor burde kanskje utviklerne, Hardlight Games (som har utviklet alle Sonic Dash-spillene), ha brukt litt mer tid på flere muligheter til å krysse ulike hindringer for å unngå å bli sittende fast. For min del har jeg i løpet av gjennomspillingen av Dream Team blitt grepet av digital panikk hver gang jeg har gått i stå, og hadde det ikke vært for at spillverdenene her er så sjarmerende som de er, ville jeg definitivt ha klaget mer på akkurat denne delen av dette ambisiøse Apple Arcade-spillet.

Berøringskontrollen fungerer bra, men Dream Team er litt for kort.

For Dream Team er virkelig sjarmerende. Banene er en perfekt blanding av de mest tradisjonelle delene av Green Hill Zone og Sonic Dash-banene, og designen er full av karakter. Historien presenteres via stillbildesekvenser med engelske stemmeskuespillere, og selv om jeg mer enn gjerne hopper over hele greia, er presentasjonen velgjort og vittig uten å være så innviklet irriterende og mobilspillaktig bare for å få deg til å "tilfeldigvis" punge ut penger for å låse opp en loot box.

Dream Team er eksklusivt for Apple Arcade og dermed helt fritt for mikrotransaksjoner, og det er selvfølgelig superfint. Grafikken er bra, lyden er bra og musikken er veldig fin, men Sonic Dream Team er dessverre for kort. Det slutter akkurat når det begynner å bli skikkelig gøy, men jeg har hatt en hyggelig opplevelse fra start til slutt og kan absolutt anbefale Dream Team.