Smiling Friends

Rick & Morty har hatt sin tid, men det har lenge manglet et alternativ til alle de avsporede 10-minutters Aqua Teen Hunger Force-filmene som pleide å gå på kveldstid. Den australske perlen Yolo Swag Crystal Fantasy var i nærheten, men det var med den absurde komedien Smiling Friends at YouTube-legendene Michael Cusack og Zach Hadel som fant Adult Swims sweet spot. Smiling Friends, som hadde premiere i 2022, ble en braksuksess, og den andre sesongen fortsetter å få denne skribenten til å smile.

Handlingen er relativt enkel. Kyniske Charlie og optimistiske Pim jobber for en veldedighetsorganisasjon som heter Smiling Friends, der den kryptiske Mr. Boss sender guttene ut på ett eneste oppdrag: å få folk til å smile. Men å gjøre folk glade er ikke fullt så enkelt i det kaotiske marerittet som Hadel og Cusack har kokt sammen med sine kreative kompiser som Harry Patridge, Redlettermedia-gjengen og mange flere samarbeidspartnere. For de av oss som vokste opp med Newgrounds-æraen og den tidlige internettkulturen på 2000- og 2010-tallet, er dette et ekte kjærlighetsbrev til alle hardbarkede internettugler. Et varmt, voldsomt og skrudd brev.

Det er så mye obskur YouTube-mytologi og surrealistiske scenarier at du ikke kan unngå å falle på kne og gape som en bondeknøl. I én episode følger vi en gal vitenskapsmann ved navn Professor Psychotic som prøver å skape en homonculus ved å injisere DNA-et sitt i et hønseegg (?!), i den neste kastes vi inn i et Flash-animert stresshelvete, og i en annen blir vi frastøtt av en bleiekledd president som konkurrerer med en morderisk frosk som pulveriserer folk med Goblin-granater. Man vet ikke alltid hva som foregår i hodet på Hadel og Cusack, men det er morsomt og herlig fritt for all fornuft og forstand.

Smiling Friends befinner seg i grenselandet mellom det bisarre og det jordnære, der humoren ofte ligger i hvor ukontrollerbart det rene kaoset som Charlie og Pim lever i, faktisk er. Smiling Friends spiller etter visse regler, men er mest av alt et utløp for skapernes finurlige sandkassefortellinger, der man aldri helt vet hva som kan komme ut av Hadel og Cusacks narrative lekekasse. Det hele er forfriskende upretensiøst, og skapernes fortellerglede gjenspeiles også i de ulike animasjonsstilene som sømløst blander green screen-skuespillere med claymation-skapninger, eller i unødvendig detaljerte håndbevegelser og særegne manerer.

Dessverre har den andre sesongen bare åtte episoder, og det blir en pine å vente så lenge på neste sesong, men den er smart laget og verdt å se igjen og igjen takket være sin unike humor, hysteriske karakterdesign og utmerkede timing. Smiling Friends er eksperimentell, absurd, treffsikker og tidvis briljant hvis du kjenner dine internettrøtter, noe som gjør at den virkelig skiller seg ut blant all kynisk voksenanimasjon.