0
Singularity
Førstepersons skytespill er ikke hva det en gang var. Det fine med det er at en gang i tiden dreide det seg om å tusle ned en korridor og skyte skurker som danset fra side til side, og selvfølgelig også få større og større våpen. Siden da har det knapt kommet et FPS uten massive ideologiske fordypninger, enten man opplever kapitalismen og elitismens mange sider i Bioshock, trykker på knappen eller ei i Tenpenny Tower, eller plaffe ned sivile på en flyplass i MW2. Uansett, Singularity bygger absolutt videre på denne trenden, og selv om vi har sett det meste før, er det masse å hente både av hjernefyll og blodlyst.
