Silent Night

Det er nå rundt 20 år siden den legendariske actionregissøren John Woo sist prøvde lykken i Hollywood, noe som som kjent resulterte i en rekke sjarmerende filmer. Face/Off, Mission: Impossible 2 og Broken Arrow for å nevne noen, før han avsluttet sin USA-turné med den fantastisk middelmådige Paycheck på midten av 2000-tallet og sa takk for seg. Snipp, snapp, snapp - så var eventyret ute, ikke sant?

Nei, ikke helt, og akkurat i tide til sesongens festligheter har Woo laget en av sine sedvanlige patenterte, steinharde bangers. Fylt til randen med alt som har kommet til å definere ham gjennom årene og blitt hans tradisjonelle signatur. Forseggjort, blodig action blandet med såpeoperaaktig manus - like deler Tre Kronor og Die Hard, rett i blenderen, servert og krydret med vanvittig harde zoomer.

Det er en formel som har fungert godt for Woo, selv om han aldri har klart å overgå sine glansdager på slutten av 80-tallet med de banebrytende The Killer, A Better Tomorrow og Hard Boiled. En mektig arv som Silent Night, kanskje ikke overraskende, aldri kommer i nærheten av å leve opp til, selv om regissørens klassiske kjennetegn gjør seg gjeldende fra tid til annen.

For som i mange av Woos andre filmer er hevn et sentralt tema når den stumme Brian Godlock, her spilt av Joel Kinnaman, setter seg fore å finne gangsterne som drepte sønnen hans, og mer komplekst enn det blir det aldri. På godt og vondt er det som følger - i likhet med det vi allerede har fått servert femtielva tusen ganger - vold, eksplosjoner og absurde mengder bang-bang.

Med andre ord, ikke noe nytt under solen hvis du allerede er kjent med Woo, eller den siste bølgen av gun-fu-filmer. Om dette er positivt eller negativt, avhenger av hvor lei du er av sjangeren, og det er ikke som om Silent Night bringer mye nytt til bordet. Alt som serveres her er variasjoner eller kopier av scener du mest sannsynlig allerede har sett før.

Dessverre er det ikke bare innholdet på Silent Night som stinker av resirkulert kompostmateriale, men også utførelsen. Woo, som vanligvis er kjent for sine stilige actionscener, er merkelig kjedelig og grå her. Med et kamera som haster rundt og aldri får lov til å dvele ved volden. Det føles billig og ryddig på en måte som rett og slett ikke gifter seg særlig godt med det (mistenker jeg) Woo egentlig ønsker å oppnå med Silent Night.

Men den største av kardinalsyndene her er det faktum at Kinnamans stumme rolle aldri blir utnyttet til noe særlig, og at karakteren dermed blir redusert til nok en av de mange stumme hevnerne vi allerede har sett i hundrevis av andre filmer - et stilistisk valg. Da er det rimelig at til og med tittelen er noe som allerede er brukt i en mengde andre filmer opp gjennom årene, og dermed bare bidrar enda mer til det identitetsløse rotet som Silent Night dessverre representerer.

Ethvert håp om at dette på en eller annen måte skulle være en ny renessanse for John Woo er dermed skrinlagt. Dette er ikke det etterlengtede comebacket fra regissøren som vi alle i all hemmelighet håpet på, og Silent Night klarer aldri å nå selv det laveste av nivåene fra Woos siste tur i Hollywood. For dette er rett og slett dårlig, en sliten kopi som er bestemt for nærmeste midtveisgjenutgivelse.

Gjør deg selv en tjeneste og hopp over Silent Night. Dette er julegaven som ingen ba om, og det er en skikkelig kløpper som stinker fra start til slutt, fullstendig blottet for enhver form for kunstnerisk identitet og med et helt forferdelig "manus." Dette er Eldorados svar på John Wick, bestemt for nærmeste kiosk.