Shellshock Nam ’67

Vietnamkrigen var et maktspill, et enormt politisk feilgrep og en ydmykelse av verdens supermakter. Men selv om det var det politiske feilgrepet som utløste krigen, er det ikke dette man lager spill av. De gode krigsspillene handler ikke om å slite røde løpere i det hvite hus eller å holde pressekonferanser. De gode krigsspillene handler om enkeltsoldatenes skjebner og opplevelser. Og dette er det tydeligvis flere spillutviklere som også har skjønt, (hvis alt som skal til for å produsere gode spill er ett og annet politisk feilgrep bør jo Bush være en større spillprodusent enn både EA, Atari og Ubi Soft til sammen.). Vi har alt pløyd oss gjennom Vietcong-serien, Battlefield Vietnam, Conflict: Vietnam osv. Innen det neste halve året får vi spill som Vietnam: The Tet Offensive og Men of Valor: Vietnam å leke oss med. Midt oppi denne jungelen av jungelkrigsspill har vi også fått Shellshock Nam’67.

Shellshock kaster deg inn i rollen som en nykommer i det jungelhelvete Vietnam var i 1967. I begynnelsen er du ferskingen som blir tildelt alle møkkajobbene av de mer erfarne gutta. "New guy" må løpe foran, han må desarmere feller og han er alltid første mann inn i tunnelene. Av og til må han nok tømme latrina også, selv om Guerrilla heldigvis har spart oss for den spillopplevelsen. Det de ikke har spart oss for, er en og annen vaskeekte Yankee, som snakker høyt om hvor gøy det er å være i krig og dreper en og annen fange når ingen ikke ser på. AI’en sørger for enkelte tilfeller av "friendly fire" - du blir skutt på av egne styrker - og det kan jo være en fin effekt. Men det kan også bli litt småirriterende i lengden å få skuddsalver i skinka bare fordi han bak ikke helt har nervene under kontroll. Noe annet irriterende ved AI’en er at hver gang laget stopper, ser det ut til at ingen på laget, løytnanten inkludert, er i stand til å bevege seg videre så lenge det fortsatt er fiender i nærheten eller du står stille. De tar dekning, og der blir de helt til du har rensket området for VC-tropper og funnet veien videre for dem. Lagånden er tydeligvis ikke på topp. Bortsett fra det funker AI’en egentlig ganske godt. Lagkameratene dine skjønner selv at det kan være lurt å gjemme seg bak en stein hvis fienden skyter, og de trenger ikke din hjelp hele tiden. En annen fin detalj er at skytes en soldat i beinet og går i bakken, er han slett ikke ute av stand til å bruke geværet sitt. Så skadede soldater er i en viss grad stridsdyktige de også.

Det som skiller seg ut som kanskje den kraftigste forbedringen genren tatt i betraktning er at de Amerikanske soldatene ikke fremstilles som ufeilbarlige helter. I Shellshock Nam’67 opplever vi både fangehenrettelser, besøk på bordeller og mye annet snusk og fanteri.

Kontrollmessig er det også noe småplukk å rette på for Guerrilla. Spilleren får liten grad av frihet til å styre den klossete soldaten, som verken er i stand til å hoppe eller klatre i noe annet enn stiger. I en jungel må man se på det som et alvorlig handikap å ikke kunne hoppe over noe eller klatre over for eksempel veltede trestammer. Det gjør også at veien du kan bevege deg på stort sett er en ferdigrydda sti, og da ikke mye overlatt til fantasien. På dette punktet minner Shellshock mye om Vietcong, med sine trange stier, feller, og bevegelsesmønster.

Online vil vi aldri få se denne tittelen. Guerrilla har satset på å skape en episk krigshistorie hvor spilleren skal få se baksiden av alle æresmedaljene, og da vil en multiplayerdel være ødeleggende for spillets grunnkonsept... sier de selv da. Vi er slett ikke overbevist.

Grafikkmessig er ikke Shellshock Nam’67 noe særlig å skryte av. Spillet bygger på en enkel grafikkmotor som minner mye om andre spill i samme sjanger. Så ingame-filmene og handlingen generelt blir ikke noen grafisk opplevelse, til tross for at de er ganske detaljerte. Men filmene som ikke er ingame er rett og slett herlige. De er svart-hvitt, med dårlig, flimrende bildekvalitet og mye forstyrrelser på skjermbildet. Filmene er også veldig detaljerte, og etter en intro av sånn kvalitet blir man en smule skuffet når selve spillet kommer på skjermen. Musikken er tidsriktig og lydene ellers hjelper til med å gi et godt lydmessig inntrykk.

Men spillet som helhet tilhører nok ikke det øverste sjiktet av tredjepersons skytespill verken for PC eller konsoll. Det burde snart tilhøre fortiden å skulle basere et jungelspill på ferdiglagde stier og ryddede veier. Det etterlater utrolig liten frihet, og gjør gameplayet unødig gammeldags og middelmådig. Hva skjedde egentlig med alle de åpne slettene, frodige skogbunnene og skogkledde åsene som skulle befinne seg i Vietnam? Postgirobygget er ingen fjelltopp, ei er Guerrillas jungel noe særlig til jungel. At en veltrent Amerikansk soldat ikke er i stand til å komme seg forbi en veltet trestamme er også ganske irriterende. Guerilla har fortsatt et godt stykke igjen å gå gameplaymessig før de kan imponere noen med dette konseptet. Det blir altfor mange irriterende elementer og feil til at dette spillet kan komme i nærheten av hva de første pressemeldingene antydet.