Shellshock 2: Blood Trails

Oppfølgeren til Shellshock er vel ikke direkte etterlengtet, men hvem vet hva som kan skje på nestegenerasjonsollene. Det kan jo bli dritbra. Det er stygt å si det, men i Shellshock 2 har det vel ikke skjedd noen ting. Jag zombier og vietcong gjennom Vietnams jungler. Gøy for noen, dritkjedelig for mange.

Jeg visste ikke stort om Shellshock 2, annet enn at det foregående spillet hadde fått middels mottagelse. Heller ikke det jeg sitter på nå har fått nevneverdig med skryt. Men jeg har et åpent sinn, og er klar for å rives med i en drivende historie med zombier og vietcongsoldater om hverandre.

Handlingen er lagt til Vietnam, 1969, og jeg starter på et slags sykehus eller boligkompleks som er godt merket av krig. En offiser geleider meg omkring i bygget og i mange av rommene ser jeg krigstrøtte soldater gråtende i et hjørne, andre ligger utslitt på matter og reiser seg bare for å spy på støvlene mine når jeg går forbi. Jeg følger min overordnede videre rundt på bygget. Bak lukkede dører hører jeg babyskrik, nervøse mødre og klynkende hunder. Det er stille før stormen, og jeg tenker at dette kan love godt. Utviklerne prøver å gi et mangefarget bilde av krigen, der ikke alt er skyting, men hvor vi møter psykisk nedbrutte soldater, og det viser seg raskt at vår hovedperson også er et nervevrak uten like. Han puster og peser verre mens han løper rundt i gangene, tydelig redd og nervøs. Vi beveger oss videre ut i en bakgård der noen vietnamesiske soldater angriper. Det er en forholdsvis enkel sak å skyte disse, men pustingen til karakteren min er verre enn noen gang, og dette var bare et par soldater. Jeg begynner å ane at dette elementet kan bli noe irriterende i lengden...

Historien er ganske vag til å begynne med, men etter hvert forsto jeg at hovedpersonen har en bror i krigen, som han, via drømmer, kan se enkelte handlinger av. Det viser seg at denne broren har blitt infisert av et eller annet virus som gjør at han blir, jo, ingenting ringere enn en zombie, og dette viruset sprer seg forferdelig raskt. Du reiser rundt i Vietnam på ordre fra høyere hold for å prøve å stoppe videre spredning av viruset, samtidig som ditt personlige prosjekt er å redde broren din. Spillet veksler mellom ganske standard oppdrag vi kjenner fra krigsspill som {Call of Duty}-serien, der du for eksempel skal holde stand mot invaderende soldater. Mens du i neste kapittel kan være i en falleferdig, mørk villa, full av zombier og det eneste lyset du har er lommelykten din, som vi for eksempel har sett i {Resident Evil 4}.

Mens du løper rundt i jungelen kan du også plutselig bli angrepet, eller gå på en felle. For å redde deg ut må du trykke inn knappekombinasjoner. Disse trykksekvensene er noe av det som fungerer best i spillet, urovekkende nok. Det skaper noe av den intensiteten som ellers mangler. Ellers er oppdragene der du må bruke lommelykten og luske deg rundt i trange gruveganger, eller rundt hjørner i mørke hus definitivt de beste, det er dette utviklerne skulle fokusert mer på. I stedet blir det enkelte kule, men malplasserte kapitler i et makkverk av en historie. Det er ikke antydning til noe som engasjerer meg og drar meg videre i historien, det blir bare litt løssluppen skyting og løping, helt enkelt for å bli ferdig med det ene kjedelige oppdraget etter det andre. I lastesekvensene mellom oppdragene kan vi lese utdrag fra dagboka til hovedpersonen. Disse er kanskje et forsøk på å gi spilleren en mer nyansert historie, men det er helt idiotiske tekster som bare understreker den manglende dybden i historien.

Nok et irritasjonsmoment er den kunstige intelligensen til medsoldatene dine. Når du i ny og ne er ute i felten sammen med andre soldater og dere blir kraftig angrepet, da forventer du å få litt hjelp av kompanjongene dine, men dette kan du bare drømme om. De løper for det meste rundt og blir skutt på, eventuelt at de bare forsvinner. Og vips så står du der pustende og pesende, alene mot et hav av fiender. I slike situasjoner kan det være deilig å kaste en granat inn i mengden, men den nytelsen kan du bare glemme, granaten, som jeg er sikker på er kjøpt på Nille, sprenger nok, men du dreper garantert ingen. Det kan også være forbasket frustrerende når du blir skutt på av en snikskytter og det er umulig å finne ut hvor han sitter. Når han treffer deg på hvert himla skudd, stønningen din blir verre og verre og du dør for syvende gang, da begynner du å bli lei.

Men selv om både spillbarhet og historie er laber kunne det jo sett fint ut. Men neida. Omgivelsene er kjedelige, kantete og helt uten atmosfære av noe slag. Og animasjonene er et kapittel for seg. Jeg møtte et sted på en zombie som kom brasende ut av et hull av veggen, på skremmemåten. Men han forsvant inn igjen og gjentok bevegelsen igjen og igjen, helt til jeg gadd å løfte våpenet og skyte et hull i det stygge, virusinfiserte hodet hans.

Nei, {Shellshock 2: Blood Trails} kommer ikke med sjokkerende nyheter (haha, ordspill). Blandingen av vietcong og zombier vil neppe treffe noen i hjerterota. Jeg har ikke noe i mot verken krigs- eller zombiespill, men dette holder ikke mål når jeg har muligheten til å spille {Gears of War 2} eller {Left 4 Dead} isteden. Spar deg bryet med å bevege deg ut for å kjøpe det, og ikke minst bryet med å spille det. Til slutt må jeg få sitere noe fra hovedpersonens dagbok, i et tydelig håpløst øyeblikk: "Its fubar! How can I get fucking answers when I dont understand the fucking questions?"