Shadow Labyrinth

Pac-Man er et ganske unikt spill i den forstand at originalen fra 1980 fortsatt er morsomt å spille. Men siden utgivelsen har Namco (nå Bandai Namco) forsøkt å modernisere konseptet for å holde Pac-Man relevant, og det har sjelden lyktes særlig godt. Aldri dårlig, men heller ikke noe minneverdig.

Dette er ikke et Pac-Man-spill, men et spill med Pac-Man.

Egentlig var det ikke før Pac-Man vs fra 2004 og Pac-Man Championship Edition fra 2007 at jeg virkelig hadde det gøy med Pac-Man igjen, og etter det har det vært stille igjen. Inntil nå. Shadow Labyrinth er et forkledd Pac-Man-spill, der den gule pilleknuseren spiller en stor rolle som sidekick, og der eventyret egentlig er et metroidvania med klare Hollow Knight -forbindelser.

Det er langt fra et perfekt spill, men det er en kjærlighet her som det er vanskelig å bare vifte bort, og i løpet av testperioden hadde jeg ofte vanskelig for å legge fra meg håndkontrollen etter å ha funnet enda en hemmelighet jeg ikke helt fikk til. I tillegg har utviklerne på smart vis sneket inn Pac-Man i spillet, der en av min karakters egenskaper er å kunne forvandle seg til en Pac-Man som kan bevege seg langs vegger og gjenstander så lenge det finnes kontaktflater som gjør det mulig. At det også finnes valuta (for oppgraderinger) underveis, gjør at min lille Pac-Man gladelig sluker dem på samme premiss som han spiste piller i 1980. Dette er fenomenalt morsomt og føles smart implementert, og om noe skulle jeg gjerne hatt mer av det.

Litt etter litt får du oppgradere karakteren din.

Shadow Labyrinth Det første spillet kaster meg rett inn i en gotisk og uventet mørk verden uten noen introduksjon. Jeg blir vekket til live som Swordsman No. 8 av en snakkende Pac-Man ved navn Puck, som ser ut til å trenge min hjelp. Jeg er imidlertid ikke den første han har spurt, og det virker som om mange før meg har mislykkes med oppdraget mitt - noe som får meg til å innse at jeg ikke akkurat er uunnværlig. Snarere tvert imot.

Puck har et veldig klart mål, men han er tilbakeholden med å dele noen detaljer om hva det egentlig er jeg forventes å gjøre mens jeg lærer meg de første enkle grunnprinsippene. Det er muligheter til å gå, sprette, dukke, hoppe og slå ting - og som sagt, forvandle seg til Pac-Man. Etter hvert blir flere aspekter av historien kastet inn i miksen på en riktignok tilslørt, men likevel spennende måte som gjør at jeg mye av tiden er nysgjerrig på hva som har skjedd, hvor jeg er og hva Puck ønsker å oppnå... er karakteren i det hele tatt god, eller hjelper jeg ondskapen?

Musikken? Atmosfærisk. Lydbildet skaper en uhyggelig atmosfære der hvisking i korridorer og fjerne bjeller bygger opp en ubehagelig, fortettet følelse.

Shadow Labyrinth er ganske tradisjonelt designet, med lagringspunkter, rom jeg kan teleportere meg mellom, og muligheten til å oppgradere ting som angrepskraft og hvor mye liv Swordsman No. 8 kan ha, samt nye ferdigheter. Det ville vært lett å klage på at det er så grunnleggende, men for å være ærlig føles det mest befriende å ha et spill uten andre gimmicker enn en veldig smart implementering av Pac-Man-spill i en metroidvania. Pac-Man gjør seg også gjeldende under bosskampene, som ender med at en diger svart og burgunderrød Pack-Man med en ond aura fortærer fienden jeg nettopp har beseiret og får en ny evne.

Spillmessig er det en fryd å spille Shadow Labyrinth med en smidig og ganske rask figur som aldri setter seg fast i ting, og som heiser seg opp til avsatser når jeg hopper mot dem. Det gir en følelse av smidighet uten å ta bort følelsen av full kontroll, og kampene er forbilledlig oversiktlige. Man er aldri i tvil om hva man skal gjøre når man først har sett fiendenes bevegelsesmønster (det kunne imidlertid ha vært flere forskjellige fiender). Litt senere i eventyret får du dessuten muligheten til å forvandle deg til en mech ved navn Gaia, som er eventyrets spillmessige høydepunkt nettopp fordi den er så utrolig kraftig.

Mekanen Gaian står for høydepunktene, men fiendevariasjonen burde ha vært bedre.

Til slutt blir karakteren på en solid syver fordi Shadow Labyrinth er litt mindre enn det burde ha vært og føles litt budsjettmessig når det gjelder grafikken. Og selv om jeg setter pris på det grunnleggende og gimmick-frie gameplayet, føles det litt for sparsomt. Litt mer dybde i spillet hadde vært fint. Men hvis du vil ha et koselig metroidvania-spill som knytter an til spillhistorien takket være Pac-Man, og som ikke er lengre enn at du rekker det på ferien, er det absolutt verdt å sjekke ut, spesielt hvis du planlegger å tilbringe ferien i hengekøya med en Switch 2 i hendene.