Sam & Max: The Devil's Playhouse

Som seg hør og bør for en hver anmeldelse av alt som bare ligner litt på et pek og klikk-spill, starter vi med et kort og nostalgisk tilbakeblikk. Jeg vet det minner om bestefar som alltid skal fortelle om krigen, så jeg skal holde det kort.

Jeg har fulgt det ultra-voldelige radarparet Sam og Max gjennom en årrekke, både i tegneserie- tegnefilm- og ikke minst spillform. Etter at Telltale Games i sin uendelige visdom besluttet å plukket opp lisensen har de laget to fulle sesonger bestående av tre-fire timer lange episoder med god, gammeldags eventyrmoro, og kvaliteten har bare eskalert. Jeg må faktisk bare innse at Sam & Max anno 2010 er bedre enn den gamle klassikeren jeg har akk så mange gode minner fra, Sam & Max Hit the Road. En slik erkjennelse sitter langt inne hos en dedikert eventyrspillfantast.

Det eneste aberet jeg hadde med de to forrige sesongene var imidlertid at de ikke utviklet seg på annet enn historiene og gåtene. Tredje sesong har derimot en helt rekke nye og fiffige løsninger, og samtlige er virkelig til det bedre.

For det første har grafikken blitt betraktelig mer raffinert. Røyk- og lyseffekter seg bedre ut, og Telltale Games har tatt seg en del friheter i detaljrikdommen i omgivelsene som ikke er like slaviske i forhold til tegneserien. Og ikke bare ser det bedre ut, det føles mer som et separat Sam & Max-produkt enn de to forrige sesongene, hvor den grafiske stilen var tett knyttet opp mot Purcells godt definerte utforming.

På en annen side har det nærmet seg tegneserien mer når det kommer til de okkulte elementene, noe som først og fremst representeres av at Max nå er utstyrt med overnaturlige krefter. I tidligere spill har den hyperaktive kaninen spilt en minimal rolle utover å bidra med sarkastiske og herlig absurde betraktninger i løpet av spillet, men denne gangen er han en essensiell del av spillbarheten. Og å se verden gjennom en hyperaktiv morderkanins øyne er ganske interessant.

Ikke bare hallusinerer han ganske kraftig, han kan også velge mellom en rekke forskjellige overnaturlige krefter som tilsynelatende skal bli flere etter hvert som historien utvikler seg. I første episode får man blant annet muligheten til å teleportere seg til andres telefoner ved hjelp av en søt, liten leketelefon, og en View-Master-kopi lar ham se noen minutter frem i tid. Og disse hjelpemidlene spiller en sentral rolle i oppgaveløsingen.

Det er likevel tydelig at spillet benytter den samme spillmotoren Telltale har basert samtlige av sine eventyrspill på. Og som vanlig er det i det velkjente kvartalet rundt Sam og Max' hovedkvarter som fungerer som samlingspunkt for det meste av handlingen. Den vage røde tråden som har bundet sammen handlingen i de forrige sesongene er fremdeles der, og rollegalleriet er stort sett det samme.

Denne gangen har en romvesen-gorilla ved navn Skunkape landet på jorden, og han er på leting etter et knippe overnaturlig leketøy, de samme lekene Max får kreftene sine fra. Ved hjelp av et innblikk i den tilsynelatende fremtiden får våre pelskledde venner lære alt som trengs om Skunkapes onde hensikter samt en kort innføring i Max' nye evner.

Også kontrollsystemet har fått en liten oppussing, og kan enklest forklares som en oppgradering av det i {Tales of Monkey Island}. Man løper ved hjelp av enten WASD-knappene eller ved å trykke og trekke musen i ønsket retning. I tillegg kan man klikke på nøkkelpunkter i omgivelsene for å løpe dit automatisk. Det fungerer greit på PC, men det er tydelig at dette systemet først og fremst er designet for Ipad- og Playstation 3-versjonene som også er annonsert.

Valgfri løperetning kombinert med forhåndsdefinerte kameravinkler er imidlertid noe vi alle kjenner smertelig godt til fra spillverdenen, og også her opplevde jeg flere ganger at Sam løp i helt feil løperetning idet kameravinkelen automatisk skiftet.

En episode på tre-fire timer er ikke rare spilletiden, men den er mer enn overkommelig i forhold til både pris og den totale tiden det tar å spille gjennom en hel sesong. 20 timer pluss for et eventyrspill er slett ikke å forakte, så lenge man betrakter hele sesongen som ett spill - slik det også er. Om du likevel foretrekker å spille eventyret i større porsjoner uten en måneds ventetid imellom, anbefaler jeg deg å vente til alle er ute.

Til slutt kan jeg nevne at jeg skulle gjerne sett litt mer utvikling av figuranimasjonene, og det hele virker til tider litt gammeldags når det kommer til mimikk. Men dette er småplukk. En splitter ny Sam & Max-historie er i gang, og etter å ha fullført den tre-fire timer lange førsteepisoden klarer jeg nesten ikke vente på at neste episode skal dukke opp på Telltales nettside.

Dette er første av totalt fem episoder som til sammen utgjør {Sam & Max: The Devil's Playhouse}. Vi kommer tilbake med en fullstendig anmeldelse av hele sesongen når alle episodene er ute.