Rogue Waters

Jeg har en kronisk overveldende følelse av at det mangler et spill der ute som jeg vet ville vært en Game of the Year 2024-kandidat. Et piratspill med et uendelig potensial. Hvorfor jeg, og mange andre gamere sammen med meg, har fått det inn i vår kollektive bevissthet at det er dette vi mangler, vet jeg ikke. Er følelsen av å kaste seg ut på havet for å plyndre og gjøre dumme ting et menneskelig behov? Er tanken på å svinge over til et annet skip og dolke fienden i ryggen rett og slett pirrende? Eller er det rett og slett konseptet om et slags 1600-talls GTA med overnaturlige vesener til sjøs som tiltrekker? Det hele føles litt som mitt romerske imperium, og da jeg tok tak i Rogue Waters ble drømmene om et flott piratspill vekket til live igjen. Kunne dette være et spill som, i hvert fall midlertidig, tilfredsstilte den indre, nesten dyriske, lengselen etter djevelskap på det åpne hav?

Rogue Waters er et taktisk, turbasert roguelite som utspiller seg i en piratverden. Du spiller som kaptein Cutter, en mann som har gjenoppstått fra de døde mange år etter at hans tidligere kaptein Blackbone både billedlig og bokstavelig talt dolket ham i ryggen etter en kamp om (ikke overraskende) en skatt. Og det er stort sett der historien går på grunn. Ved å rekruttere pirater som alle ser mer eller mindre like ut, og oppgradere skipet ditt med kanoner, vokser du deg sakte, men sikkert sterkere, klar til å ta hevn og plyndre havene. Du tar med deg de brokete rekruttene dine for å gjøre vannveiene usikre i tokt, og border hensynsløst fiendtlige skip på jakt etter mynter, juveler og fancy oppgraderinger. Enten når du fryktens ende og har klart å ødelegge alle fiendtlige skip, eller så dør du på veien dit, og gjenoppstår i havnen din som den udødelige kapteinen du er.

Når du har kastet loss og valgt en av de tre veiene som tilbys deg til sjøs, er det på tide å kjempe mot intetanende avskum. Hver kamp begynner med at båten din seiler ved siden av fiendebåten og skyter med skarpt. Duellen sees ovenfra, og jeg liker måten spillet har designet kampene på, selv om jeg skulle ønske de var lengre og mer forseggjort animert. Tremastede skip bevæpnet med kanoner side om side, hva mer trengs vel ikke her i livet?

Etter å ha gjort sitt beste for å ta ut fiendens kanoner og eventuelle buffs, er det på tide å borde fiendeskipet. Jeg har nøye valgt ut heltene mine til å sprette dramatisk over til fiendens dekk og ta opp den isometriske kampen mot mannskapet, og det er her Rogue Waters virkelig imponerer. Strategisk plassering av piratene dine er avgjørende for å utnytte de ulike styrkene deres best mulig. Sally Brisk er for eksempel en slags dolk i ryggen, så jeg prøver å plassere henne bak fiendens linjer slik at de andre krigerne mine kan presse motstanderne inn i dolken hennes. Det er et sjakkspill på liv og død som utspiller seg foran øynene dine.

På dette punktet slår det meg at grafikken fortsatt er noe jeg synes er litt skuffende, noe som er paradoksalt fordi det på mange måter minner om Dredge, som ble utgitt i fjor og som jeg absolutt elsker på alle måter. Jeg mistenker at det er historien som ikke helt kan veie opp for mangelen på estetikk. Antallet lastescener er også mange, og det er overraskende hvor ofte de forekommer med tanke på hvor lite spillet faktisk ser ut til å kreve når det gjelder ytelse.

Når raidet er over, vender jeg tilbake, enten som en gjenoppstått seierherre eller rett og slett tilbake fra de døde, til den underjordiske havnen min. Der kan jeg oppgradere båten min, hvile mannskapet mitt eller rekruttere nye moralsk tvilsomme individer fra den lokale tavernaen. Å ha en slik base skaper en viss ro mellom toktene som jeg setter pris på, der du kan bytte ut mannskapet og modifisere skipene for å gjøre neste tokt enda litt skarpere.

Til tross for den relativt flate grafikken merker jeg raskt hvor lett det er å bli sittende fast i spillets loop. Min kjappe time før leggetid blir til nesten tre timer i et slags masochistisk rush der jeg dør og dør, og blir trøttere for hvert nye løp. Fem timer til jeg må stå opp med de yngste. Unnskyld, fire. Rogue Waters isometriske perspektiv, kombinert med spillbrettets rutenett, skaper en umåtelig tilfredsstillende følelse når nøye planlagte angrep endelig lønner seg. For de av dere som sitter fast i spill som Hades, vil jeg gjerne heise et advarselsflagg, for selv om Rogue Waters er turbasert, er det mange likheter, og jeg tar meg selv i å synke inn i det på samme måte som jeg hele tiden gjorde med Hades. At det i tillegg foregår i en verden full av sjørøvere, gjør bare at jeg føler meg enda nærmere mitt gamle barndomsidol Kaptein Haddock.

Jeg lurer på om et roguelite sjørøverspill klør den samme kløen som jeg skrev om i begynnelsen. Svaret er vel nesten. Rogue Waters er først og fremst en roguelite, og jeg føler at de andre delene kommer i andre rekke. For eksempel kunne sjøslagene ha fått en mer fremtredende rolle, både grafisk, men også i deres betydning for å lykkes med et raid. Det er nesten som et minispill i spillet med høy underholdningsverdi, og jeg skulle gjerne hatt flere kanoner og stormfulle farvann. Spillets historie mangler også mye tyngde, og mangelen på variasjon mellom karakterene og den generelt ganske intetsigende grafikken overlater mye å ønske. Å komme dypere inn i karakterene og historien kunne ha bidratt til å skyve vekk følelsen av at det egentlig bare er en dekksbygger i et hyggelig miljø, og sannsynligvis kunne det ha økt gleden ved å spille spillet om igjen i større grad, noe jeg mistenker fort ville føles som repetisjon.

Samtidig er ikke alle spill en koloss i Rockstar-størrelse med Hans Zimmer-soundtrack. Rogue Waters har nok originalitet til å være engasjerende gjennom hele historien, og jo flere spill som tør å kaste seg ut i piratsjangeren med hodet først, jo gladere blir jeg og alle andre piratfans der ute. Kampmekanikken er godt nok utformet til å være akkurat passe avhengighetsskapende, og når dag blir til natt, gleder jeg meg til å gjennomføre noen flere raid, for å bli litt sterkere og komme litt lenger. I tillegg er spillet koselig, og med en viss form for selvkontroll er det perfekt å trekke seg ut en time eller fem for å kjøre et raid eller ti før det er på tide å krype til sengs.

Kort sagt: Hvis du liker turbaserte rougelites, anbefaler jeg deg å sjekke ut Rogue Waters. Hvis du også er en piratfan som meg, så gjør det. Til syvende og sist skal spill få deg til å slappe av, ha det gøy og gi slipp på virkeligheten for en stund. Det er et behov som Rogue Waters mer enn oppfyller. At det foregår i et miljø fylt med sjømonstre, skattekister og tre dager med stubb er bare en bonus.