Robotech Battlecry

Enda et spill til mech-sjangeren har kommet: Robotech Battlecry. Du kjenner kanskje igjen tittelen igjen fra tegnefilmer, tegneserier eller rollespill på nettet og det er faktisk meningen. Personlig var dette nytt for meg, men å sette seg inn i hvem som er fienden og hvem som er snille bydde ikke på de helt store problemene, dessuten får du presentert en historie som ikke skal virke helt ukjent for de som har fulgt med på serien.

Spillet blir innledet med en voldsomt heroisk preget musikk, noe som automatisk får en til å tenke på Supermann. Men denne gangen er det ikke snakk om en så "liten" helt. Denne gangen er helten langt over 12 meter høy! Historien er vel ikke hva vi kan kalle original: Et enormt stort romskip krasjlander på jorda som på den tiden er et krigsherjet område. Det blir beordret til en global våpenhvile, og verdenslederne setter sammen United Earth Govnerment. Et forskningsteam blir sendt til dette romskipet og de finner teknologi som er mye mer avansert enn den menneskene har nå. Teknologien blir kalt Robotech, og den blir senere brukt til å beskytte jorda mot eventuelle angrep som måtte komme. Og - surprise, surprise - jorden blir invadert av utenomjordiske Zentraedi-styrker som truer med å utslette menneskeheten. Igjen får du en overraskelse presentert, for du er nemlig blant dem som er så heldig at du får risikere både liv og lemmer for at jorden ikke skal bli overtatt av Zentraedi-folket. Så heldige vi er...

Cell Shading... igjen!
Grafikken er preget av det mer eller mindre misbrukte Cell Shading-opplegget, noe mange av oss liker, men som det dessverre er alt for lett å gå lei av. Grafikken blir bra, på den måten at den er skarp, tydelig markert og fargerik, men den blir aldri realistisk. Byene du slåss i er store og flotte, men mangler kanskje litt detaljer. Det legger en merke til når en skal bruke sniperfunksjonen. Dessuten er det usynlige kanter på bygninger som gjør det å snipe til et rent helvete. Da blir sniperfunksjonen aldri brukt, tenker du kanskje, men utviklerne tvinger deg nemlig til dette ved et par-tre anledninger slik at funksjonen faktisk blir brukt, enten du liker det eller ikke.

Spillet er oppdragbasert og man kan faktisk til en viss grad velge mellom noen av oppdragene, noe som er bra. Man kan også velge mellom et lite utvalg av roboter som kalles Veritech. Utvalget av Veritech’er vokser, men det avhenger helt og holdent av din innsats og resultatet det gir. Det et treningsopplegg inkludert i spillet slik at man har mulighet til å få litt grunnlag for å styre de litt ukontrollerbare og store robotene. Du får også tid til å vende deg til det uhåndterlige kameraet, som fungerer glimrende helt til du begynner å bevege på deg. Men merkelig nok så vender du deg til dette og man blir ikke plaget av kameraet i noen særlig grad, med mindre det er en boss du skal ta. Da kan fort kameraet bli din verste fiende og det er i disse tilfellene man priser seg lykkelig over at radaren faktisk fungerer.

Det er ingenting på lydsiden som trekker spillet verken opp eller ned. Skuespillerne gjør en grei jobb, men ikke noe overbevisende. Lydene får man høre om og om igjen (tsiu-tsiu-tsiu, shwoof, boom!), og det hjelper lite da at plaskene en tur i vannet gir, er overbevisende og realistiske. Musikken legger en rett og slett ikke merke til når man spiller, noe som sier litt om hvilken del av stemningen musikken skaper.

Prøv - og feil
Dette er en type spill hvor man må regne med å feile en del ganger. Når man feiler får man valget mellom å starte oppdraget på nytt eller å avslutte. Greit nok det, men når man hele tiden får kommentarer som "That was pathetic" og "What was that? A flying circus?" slengt i trynet, så tar det ikke akkurat lang tid før man får en voldsom trang til å sende tv-en rett gjennom nærmeste vindu. Heldigvis tillater ikke kjelleren jeg spiller i den slags oppførsel, ettersom vinduene ikke er halvparten så store som den 28" Widescreenen jeg spiller på. Derfor måtte det for min del holde med å svare på de idiotiske utsagnene som dama kom med, noe som bød på en rekke oppfinnsomme gloser som utvilsomt var mer nyskapende enn det dette spillet er.

Dessuten vil jeg påstå at personene ansvarlige for oppdragene ikke akkurat har vært i det kreative hjørnet når de lagde disse 30 oppdragene. Man kan plassere oppdragene i fire - helt riktig, bare fire - kategorier: "Skyt alt", "Hent", "Boss" og "Beskytt". Det skal ikke mange minuttene til for å skjønne at dette spillet fort kan bli litt ensformig, selv om du faktisk har muligheten til å morfe til forskjellige roboter med ulike egenskaper. Det ene øyeblikket er du et jagerfly, du tar looper og skyter raketter. Ved et tastetrykk er du blitt en fotsoldat utstyrt med et maskingevær og du har muligheten til å skyte ned fiendtlige raketter. Plutselig har fotsoldaten fått vinger og mulighet til å skyte litt mindre kraftige raketter enn jetfly-utgaven kunne, men du kan bevege deg friere. Klart er dette spennende, men det skaper langt i fra hele spillet. Og det er nettopp derfor dette spillet faller ganske kort: Det har lite å støtte seg til annet enn denne ene gode ideen.

To-spiller modusen er lite motiverende, den presenterer nemlig et konsept vi aldri har sett før: "Drep den andre spilleren." Skal si dette spillet byr på en rekke overraskelser! Jeg prøvde denne modusen én gang før jeg var lei av den. Det hadde gjort seg med en modus der man kan samarbeide gjennom oppdragene. Men det er altså ikke inkludert.

Spillet er vanskelig, så det vil holde deg underholdt en stund. Hvis du lar deg underholde av et spill som tar livet av deg eller det du skal beskytte hele tiden, slenger spydige kommentarer i trynet på deg til du nesten griner, og som presenterer en historie som er langt i fra original med en ok grafikk, men med lyd og musikk som definitivt kunne vært bedre.