Remarkably Bright Creatures

Remarkably Bright Creatures har kommet på Netflix. Vi vet av erfaring at kvaliteten på Netflix-filmer varierer sterkt. Noen få virkelig gode slippes, men de fleste kjører seg fast i sumpen av middelmådige, hurtigmatproduksjoner. Jeg visste ingenting om Remarkably Bright Creatures før jeg så at den skulle lanseres. Det som i første omgang pirret nysgjerrigheten min, var de gode anmeldelsene og den interessante rollebesetningen. Sally Field er en veteran, og Lewis Pullman (uhyggelig lik sin far Bill) har vokst frem som noe av en stigende stjerne.

Som forfatter burde jeg kanskje ha satt meg bedre inn i boken, som jeg har forstått har solgt svært godt. Det stemmer. Jeg kan selvfølgelig ikke kjenne til alle bøker bare fordi det er min bransje, og det er mulig jeg har lest om den, men det er ikke akkurat den typen bøker jeg vanligvis trekkes mot. Olivia Newman står for både manus og regi, og hun regisserte også filmatiseringen av Where the Crayfish Sing.

Synopsis:
Gjennom usannsynlige bånd som knyttes under nattskift på et lokalt akvarium, får Tova, en eldre enke, vite om en livsendrende oppdagelse som kanskje kan gi henne glede og undring igjen.

Det er et ganske typisk plot for denne blandingen av feelgood og drama. Fortellingen følger et velbrukt mønster, og det samme gjør plot-vendingene. Høres det negativt ut? Ikke nødvendigvis. Remarkably Bright Creatures er en stilig produksjon. Manuset er velskrevet, skuespillerne er suverene, og det emosjonelle spennet håndteres dyktig, selv om man stort sett kan gjette seg til hva som kommer til å skje. Den avsluttende vrien er enkel, men smart plantet.

En morsom fotnote: Hovedpersonen heter Tova. Andre svenskklingende navn dukker også opp. Hun har massevis av dalahester (dala-hester, som ikke høres påtvunget ut i det hele tatt). Jeg kan ha gått glipp av det, men jeg kan ikke huske at filmen gir noen forklaring på disse svenske innslagene, men forfatteren, Shelby Van Pelt, har tydeligvis basert Tova på sin svenske bestemor. Så nå vet du det.

Jeg har også lett på nettet uten å finne noe informasjon, men er det ikke David Harbour som gjør en kort cameo som den skjeggete, fulle fyren i baren?

High-five, vaskehjelp!

Remarkably Bright Creatures er en nydelig film. En film som kanskje trengs for å kaste litt lys midt i alt det mørke som skjer i verden. Den er vakker, trist, underholdende og livsbejaende på en og samme tid. Du føler et forsiktig klapp på skulderen, og en tanke blir plantet i hodet ditt: "Ikke glem å sette pris på menneskene og alle de fantastiske tingene rundt deg."

Du vet nøyaktig hva jeg mener. Det putrer av gårde, det er selvfølgelig ikke noe virkelig trøkk å snakke om, men man blir dratt inn i karakterene og stemningen som veksler mellom hygge og et behov for å kremte for å få bort tåreklumpen et par steder.

Men jeg må innrømme det. Når filmen åpner med blekkspruten Marcellus, hvis tanker vi følger via en voiceover av Alfred Molina (ikke noe galt med ham, elsker den fyren), blir jeg litt skeptisk og tenker; "Nei, for helvete, ikke enda en sukkersøt Finding Neverland-greie igjen."

Det går over. Ikke voiceoveren. Den henger med deg gjennom hele filmen. Men skepsisen min letter. Fordi det fungerer. Jeg overgir meg. Han er jævlig sjarmerende, den CGI-blekkspruten Marcellus. Hvis du vil se en nydelig film som rører ved hjertets strenger, trenger du ikke lete lenger. Rare Wise Creatures kan være din kopp te. Eller whisky.