Red Sonja

Da Robert E. Howards sverd-svingende tegneserieunivers ble filmatisert på midten av 80-tallet, var Red Sonja, i likhet med Conan the Barbarian, selvsagt i sentrum for det hele, og jeg husker godt hvor sørgelig skuffet jeg ble over "Conan III", som dreide seg om Sonjas hevn, og hvor en rødmusset Brigitte Nielsen hoppet rundt i kalveskinn-BH og plystret i det som best kan beskrives som en av tidenes dårligste filmer. Da Red Sonja skulle lanseres utenfor hjemlandet, valgte MGM å endre coveret slik at Arnolds Conan tok opp 90 % av skjermplassen i stedet for frøken Nielsen. Navnet ble også endret i den svenske oversettelsen, og Red Sonja ble til Barbarernas hämnd. Alt for å ri på Conan-bølgen, og alt for å unngå å reklamere for den dritten de faktisk solgte. Noen år senere er alt det gamle som vanlig nytt igjen. Conan har blitt gjenskapt om og om igjen, og når Sonja skal hevne morens morder i Robert E. Howards Hyborian Age, er det B-filmstank og skuespill som hører hjemme på det lokale improvisasjonsteateret. Men hvor ille er den? Det skal jeg si deg nå: Kom tilbake, elendige Brigitte Nielsen. Alt er tilgitt!

Dette ser virkelig ut som en Saturday Night Live-sketsj, og det er slik filmen føles. Som en dårlig vits.

Red Sonja åpner med den sedvanlige prologen som avslører det samme premisset som den første filmen dreide seg om. Sonja er ni år gammel, en del av det siste hyrkanske samfunnet på jorden. En helt vanlig ettermiddag rir barbarer med svarte tenner gjennom de ekstremt dårlig bevoktede portene til landsbyen der hun og moren bor, og dreper alle bortsett fra den hevngjerrige Sonja. Vi får dette fortalt, men ser det ikke. I det øyeblikket barbarene stormer gjennom bølgeblikkportene og brøler høyt, klipper regissør M. J. Bassett til en slags Avatar-wannabe-scene der en voksen Sonja sniker seg rundt i en studiobygget skoglund og snakker med trærne. Hun kjærtegner litt bark. Spiser litt honning. Kjærtegner en plante, snakker med planten. Snakker med et annet tre, kjærtegner en annen type plante, setter seg opp i et tre og ser ned på kulissene som er bygget utelukkende av eggekartonger og tristesse, og snakker med barken på treet hun sitter i.

Blodet og volden er barnslig dårlig og tilpasset et yngre publikum, noe som er fullstendig hjernedødt med tanke på hvor voldelig serien er.

Resten av filmen inneholder mer action enn som så, men det blir ikke bedre, snarere tvert imot. Sonja havner selvfølgelig i trøbbel i jakten på hevn, og tvinges til å kjempe for sitt stakkars liv på grunn av den svært onde Dragan. Heldigvis finner hun en gjeng opprørske banditter under ledelse av den helt forferdelige UFC-veteranen Michael Bisping, som ikke en gang klarer å levere en eneste replikk uten å fremstå som en idiot. Revenge-stjernen Matilda Lutz er heller ikke mye bedre i hovedrollen, og mislykkes kapitalt med å gi liv til Red Sonja. Lutz leser replikkene sine ut og inn, det er tydelig at hun kjemper med nebb og klør for å gjøre det verdiløse grunnmaterialet troverdig, men hun har ikke kapasitet til det, og når det virkelig gjelder, mangler hun evnen til å overbevise som sverdsvingende barbar. Både Conan og Sonja fortjener bedre enn Momoa-rebooten for noen år siden pluss dette søppelet. Robert E. Howards kjøttfulle tegneserieunivers er fylt med interessant mytologi, brutal vold og hete romanser, og kunne absolutt sameksistert med Deadpool, Wolverine, Batman og alle de andre spandexkledde mennene i dagens tegneseriefikserte filmverden. Derfor er det trist at denne filmatiseringen, akkurat som den siste Conan-filmen, stinker og vil bety at vi må vente i over 40 år til på neste forsøk.