Rain

Sony er ganske involvert i indieutvikling om dagen. De siste årene har vi fått noen fantastiske nedlastbare perler fra deres kant. Selv nå, like før lanseringen av en ny konsoll, og med flere andre stortitler i vinden, kommer Sony på banen med nok et forsøk på å lage kunst. Denne gangen i formen av spillet {Rain}.

I {Rain} spiller vi en usynlig gutt som prøver å få kontakt med en like usynlig jente når han en dag får øye på henne utenfor vinduet sitt. «Men vent litt, sa du ikke nettopp at både gutten og jenta var usynlig?». Jo, det stemmer det. Men som spillets tittel ikke legger skjul på, skal man se langt etter solskinn i {Rain}, og det har seg nemlig slik at hvis du beveger deg ut i regnet, blir du synlig i form av en spøkelsesaktig skikkelse.

Til å begynne med får du beskjed om å følge etter jenta, og forhåpentligvis få en forklaring på hva som foregår gjennom henne. Men dere er ikke alene i de regnfylte gatene - det finnes andre spøkelsesaktige vesener som følger de samme reglene som dere: De kan ses i regnet, men idet de beveger seg under et tak eller lignende, blir de like usynlige som deg selv. Dette resulterer i et spill som handler om å bevege seg frem og tilbake mellom tørre områder i håp om å unngå monstrene som jakter på deg. Du kan kun slå tilbake ved visse punkter hvor spillet legger opp til dette, ofte ved å be deg legge feller også videre.

Det er ikke gamplayet som er {Rain}s sterkeste side, og det føles veldig ofte som om du beveger deg fra oppgave til oppgave. Jeg savner innlevelsen, og klarer aldri å bli dratt inn i {Rain}s ellers så interessante verden, rent designmessig. Jo, det er mørkt og dystert, men jeg liker lyden av regnet som plasker i bakken, og de folketomme London-inspirerte gatene. Grunnlaget for en emosjonell reise gjennom dette landskapet er absolutt tilstede, og jeg tror det var dette utvikleren ønsket å skape.

Dessverre når det aldri det punktet. Mye av grunnen til at spillet virker oppstykket, er nok fordi det tar i bruk kameravinkler i samme stil som det første {Resident Evil}-spillet. Kameraet låses i en posisjon til du har fullført oppgaven i området, og når du beveger deg videre bytter spillet til en ny kameravinkel. Jeg skjønner at du i noen oppgaver trenger overblikket som kameraet gjerne gir, men på samme tid tror jeg at innlevelsesfaktoren hadde vært mye høyere om jeg faktisk kunne bevege hodet opp og se på regnskyene over byen. Og ja, det hender også at kameravinklene gjør det vanskelig å beregne når du for eksempel skal hoppe for å nå over på andre siden av et hull i bakken.

{Rain}s historie fortelles mer eller mindre utelukkende gjennom linjer av tekst som ruller over skjermen når spillet har noe å si. Altså, spillet har små mellomsekvenser med malte bilder - og tekst - men det er på ingen måte her fokuset ligger. Og i starten av spillet mente jeg at dette kanskje kunne fungere, men det tok ikke lang tid før spillet går fra å fortelle deg noe som kan virke meningsfylt, til å nevne at «gutten gikk forbi en haug med skrapmetall. Haugen med skrapmetall var stor...».

Det er nesten som om utvikleren har glemt at de lagde et videospill, og ikke skrev en bok. Jeg mener, jeg kan se denne haugen med skrapmetall med mine egne øyne. Jeg trenger ikke å bli fortalt at den eksisterer, spesielt ikke hvis den overhodet ikke har noe med min spillopplevelse å gjøre. Jeg forstår at utvikleren har prøvd å skape en viss stemning her, men jeg synes bare ikke de har gjort de rette tingene for å lykkes.

{Rain} er ikke et dårlig spill, men jeg mener det snubler litt. Samtidig tviler jeg ikke på at det kommer til å finnes mennesker som liker det spillet har å tilby. Og det er ikke feil å like det, om du så skulle finne ut at du er en av disse. Men personlig er jeg ute etter noe litt mer interaktivt i mine spillopplevelser. Når alt du gjør er å gjemme deg fra spøkelser, klatre over noen bokser for så å entre et nytt område der du skal gjøre akkurat det samme, så lurer jeg på om spillmediet var det riktige valget for historien {Rain} ønsker å fortelle. {Rain} er ikke interaktivt.

Det vil si jo, du beveger en figur gjennom en virtuell verden, men alt er så statisk. Det hender du blir nødt til å trykke på en bryter for å gjøre en bro tilgjengelig, eller lukke en dør for at du skal kunne gjemme deg bak, men foruten det skal du egentlig bare følge etter jenta, og holde deg unna monstrene. Hver oppgave har én løsning, og skulle du tilfeldigvis klare å finne en annen utvei føles det ofte som om du har gjort noe som spillet egentlig ikke har lagt til rette for.

Kanskje det bare er meg som ikke skjønner det, men det er ingenting ved {Rain} som virkelig griper tak i meg. Det er trist, for det finnes et grunnlag for et vakkert kunstverk i rennesteinen, men {Rain} bare renner forbi.