Primate

Skrekk er en utmerket sjanger fordi den kan leve av enkelhet. Det trenger ikke å være et stort og omfattende univers bundet sammen av en rekke prosjekter, filmer i denne sjangeren krever vanligvis ikke enorme budsjetter, og skrekkfilmer kan oftere enn ikke ha mer konsise spilletider som krever mindre av seerens oppmerksomhet og tid. På mange måter kan skrekkfilmen føles som den siste bastionen i Hollywoods fortid, og det er filmer som Primate som fortsetter å opprettholde denne standarden.

Primate er ikke en kompleks eller spesielt oppfinnsom film, men det er mer enn greit, for det den byr på fungerer rett og slett. Premisset er utrolig enkelt. En vennegjengs ferie blir ødelagt når en sjimpanse, som er et typisk godhjertet og sjarmerende kjæledyr, blir vill etter å ha fått rabies, noe som fører til en kamp for overlevelse mot et tidligere "familiemedlem". Det er alt. Det er ingen fluff eller ekstra forbehold, det er en ren og skjær kamp for overlevelse med slasher-lignende elementer der en illevarslende morder forfølger og jakter på forsvarsløse ofre, og dreper dem metodisk på de mest grusomme og voldelige måter som er mulig.

Det er en motstridende film fordi det ikke finnes noen utpreget skurk i Primate. Sjimpansen Ben er morderen, og det er det ingen tvil om, men de første 20 minuttene viser hvor kjærlig dette dyret er og hvordan han har vært en del av familien i mange år, et kreativt valg som gjør hans nedadgående spiral mot galskap og drap desto mer ubehagelig. I likhet med de fleste slasherfilmer er Ben heller ikke en vokal morder, men en forskrudd psykopat som leker med ofrenes følelser. Sjimpansen har ingen dialog, men hjemsøker ganske enkelt hjemmet sitt, plukker ut de overlevende når sjansen byr seg, og myrder dem brutalt på kreative og magetruende måter. På mange måter passer Primate til formelen fra Halloween eller Fredag den 13., der morderen rett og slett dreper og de overlevende gjør hva de kan for å overleve til solen står opp.

For å bygge videre på dette, er det en rekke skrekksjangertroper som brukes i Primate, det være seg en glad og herlig åpningsakt fylt med sexy badedraktbading og emosjonelle familiegjenforeninger. Snart endrer dynamikken seg når Ben begynner å rive kjøtt fra bein, knuse hodeskaller med steiner, rive underkjever fra hodeskaller, og listen fortsetter. Vi får til og med øyeblikk der de overlevende gjemmer seg centimetere fra den morderiske sjimpansen, øyeblikk av spenning som, som alltid, forsterkes når en haug med bøker velter eller en TV flimrer på, og distraherer udyret som om det var en iherdig stalker i et skrekkspill. Igjen snakker vi ikke om en film som omskriver skrekkmanuset, men det er greit, for Primate vet hva den er og spiller på sine sterke sider.

Og disse styrkene dreier seg om en stram spilletid på 80+ minutter som ikke føles som om filmen kaster bort tiden din, et fokus på praktiske effekter, inkludert å sette Miguel Torres Umba i en sjimpansedrakt for å bli Ben og sørge for at det ikke brukes billige digitale effekter til nøkkelmorderen. Hele filmen utspiller seg også stort sett i ett og samme hus, noe som betyr at fokuset aldri trenger å flyttes bort fra noen få nøkkelkulisser, slik at skrekken og fryktfaktoren jevnt og trutt får putre, for så å koke over når et mord finner sted eller bein brytes.

Du kommer ikke til å se Primate og bli forbløffet over hva regissør og manusforfatter Johannes Roberts har satt sammen, men du kommer til å nyte tiden med denne filmen, og for meg er det alt man kan ønske seg av en enkel og grei skrekkfilm som denne. Den har tydeligvis ikke kostet mye å lage, men pengene har blitt brukt godt, noe som til syvende og sist har ført til en film som er morsom, lettfordøyelig og tettpakket. For under 90 minutters underholdning går du ikke så galt i byen med Primate.