Pressure

Jeg blir glad hver gang jeg ser Brendan Fraser. Jeg har elsket skuespilleren helt siden jeg så The Mummy på kino da jeg var tolv, og jeg har alltid ment at han har et fantastisk karisma på skjermen og at han faktisk kan spille også. Hans tilbakekomst til det store lerretet har vært etterlengtet, og prestasjonen hans i den triste, men noe overvurderte The Whale var faktisk ganske strålende. Men denne anmeldelsen handler ikke om skuespillerkarrieren hans; den handler om et nytt drama fra andre verdenskrig, denne gangen sett fra et meteorologisk perspektiv.

Jeg hadde tenkt å skrive at det er verdens første meteorologdrama, men vi har jo Gore Verbinskis «The Weather Man» med Nicolas Cage i hovedrollen, og sikkert flere andre også. Det er et yrke som kunne trenge litt ros, gitt at de fleste tror at jobben deres utelukkende består i å slikke på fingeren, holde den opp mot himmelen og gjette om det kommer til å regne, hagle eller blåse storm. Det er imidlertid ikke helt så enkelt.

Pressure, oppsummert i noen få setninger: «I de siste timene før D-dagen i 1944 henger den frie verdens skjebne i en tynn tråd. General Dwight D. Eisenhower (Brendan Fraser) og kaptein James Stagg (Andrew Scott) står overfor et vanskelig, skjebnesvangert valg – å sette i gang den massive operasjonen Overlord, eller risikere å tape krigen helt. Stagg er RAFs sjefsmeteorolog, og når han kommer med en kritisk værmelding om storm over Den engelske kanal, utløser det en spent konflikt med de allierte lederne – bør invasjonen utsettes?»

Eisenhower kjenner presset i « Pressure.

Får du en spennende følelse av dette, eller høres vinklingen kjedelig ut? For meg skiller den seg ut, og jeg elsker dramaer fra andre verdenskrig, så det var nesten en selvfølge at jeg skulle se den. Anthony Maras er regissør og debuterte som spillefilmregissør i 2018 med *Hotel Mumbai*, med Dev Patel i hovedrollen – også den filmen var basert på virkelige hendelser.

I * Pressure* leverer Fraser en suveren prestasjon som Eisenhower, som har det siste ordet om D-dagen skal gjennomføres eller ikke – der alt avhenger (noe kanskje ingen hadde forutsett, eller som publikum ikke engang hadde tenkt på) av om været tillater det. Det er de aller minste detaljene som viser seg å være avgjørende, og Irving Krick, spilt av Chris Messina, føler seg nedvurdert når hans meteorologiske ekspertise – som nesten utelukkende bygger på historiske data – blir satt i tvil av RAFs sjefsmeteorolog, Staff, spilt av Andrew Scott. Han insisterer på at de må samle inn oppdaterte værdata fra praktisk talt alle verdenshjørner for å gjennomføre en grundig analyse av nøyaktig hvordan vinden blåser rundt Normandie, for å avgjøre om en landgang i det hele tatt er gjennomførbar eller et rent selvmordsoppdrag før et eneste skudd er avfyrt.

Alle som har holdt en presentasjon i et klasserom, vet hvordan dette føles.

Noen ganger er Scott suveren, andre ganger litt stiv, men i « Pressure gjør han en god jobb. Staff får uventet hjelp fra Kay, spilt av Kerry Condon, som er Eisenhowers sekretær, og her har vi filmens eneste fremtredende kvinnelige karakter, noe som i seg selv neppe er overraskende. Disse rommene var forbeholdt menn, i likhet med store deler av krigsmaskineriet.

«Pressure er relativt kort (100 minutter), men jeg synes lengden virker til filmens fordel. Når spenningen stiger, er den svært effektiv. For eksempel mot slutten, når klokken tikker ned mot en beslutning og vi får servert den klassiske montasjen med bekymrede ansikter og spenningsfylt musikk. Det samme gjelder de få krigsscenene som faktisk vises, og som er virkelig godt laget. Jeg skulle imidlertid gjerne sett litt mer bakgrunn og innsikt i den innledende og skjebnesvangre treningsoperasjonen, «Operation Tiger», som tilsynelatende endte i et blodbad. Det er en virkelig spennende og godt utformet prolog, men jeg skulle gjerne sett at den ble utdypet og forklart mer detaljert.

Det er partier der tempoet avtar, og på et tidspunkt avtar interessen min litt. Likevel har filmen samlet sett klart å skape ekte spenning rundt været, et tema jeg er fascinert av og som tar så mye plass i hverdagslige samtaler. Skuespillerprestasjonene og dialogen løfter filmen et hakk, og jeg setter også pris på det emosjonelle aspektet som – uten å røpe for mye – dreier seg om Staggs privatliv, der han faktisk undertrykker sine følelser og frykt på en nesten overmenneskelig måte for å levere data som kan redde tusenvis av liv og vise seg avgjørende for de alliertes fremrykning. Det er vakkert og trist. « Pressure er langt fra den beste andre verdenskrigsfilmen jeg har sett, men den byr på et interessant perspektiv og er virkelig godt laget.