Pixelert kjærlighet: Coop

Både Rocketlauncheren og Power-Sliding har rukket å motta velfortjent hyllest denne spalten, men denne gangen har vi valgt å ikke dele ut vandrepokalen til ett våpen, men til en spillmodus. Co-op-spilling (Cooperative). Nøyaktig når co-op ble født og hvem som kan påberope seg tittelen oppfinner av konseptet er vanskelig å si. Men 80-tallets arkadetitler som Ikari Warriors, Gauntlet og Contra er av mange regnet som pionerene på området. Når vi nå vil hylle co-op, er det først og fremst konsollene våre vi tenker på og ikke internettspilling. Nei, hyllesten går til alle de utviklerne som gir oss muligheten til å sette oss ned foran TV-en med hver vår kontroll og samarbeide. I den sammenhengen er det lett å tenke seg sportsspill som fotball og ishockey hvor det ikke bare er mulig å samarbeide, men å samarbeide mange på en gang. Men det er ikke bare disse vi vil fram til. Her snakker vi om alt som innebærer samarbeid. Alt fra å sentre ballen til hverandre til å dekke hverandre med maskingevær. Går det an å være to eller flere sammen og det ikke er snakk om noen konkurranse hvor den ene enten skal dø eller tape, så er det co-op.

Det er på tide å innse at vi gamere er håpløst egoistiske. Vi liker ikke å måtte gi fra oss kontrollen når vi først har fått tak i den. Vi gjør alt som står i vår makt for å beholde den lengst mulig. Romkamerater, søsken eller kjærester, alle blir de til fiender når det er snakk om å spille TV-spill. Men løsningen er like enkel som den er genial. Har du to unger gir du dem en is hver, ikke sant? To gamere synes like lite om å måtte la den andre få kontrollen annenhver runde som ungene ville likt å sende isen på rundgang annethvert slikk.

Når vi skulle kåre det beste co-op-spillet noensinne var det flere gode forslag på bordet. En av de mest aktuelle titlene var Baldur’s Gate-serien, som har vist at rollespill er best når man kan spille det sammen med andre både på Xbox, og Playstation 2. Andre storheter som Mario Kart og Double Dragon ble alle nominert, men til tross for en sterk søknad fra alle disse titlene var det egentlig aldri noen tvil. Redaksjonen var mer eller mindre enstemmige og tittelen måtte gå til Xbox-versjonen av Halo. Selv om utvikler Bungie verken var først ute med konseptet eller hadde gjort noe revolusjonerende nytenkende med det, var utførelsen intet mindre enn en herlig spillopplevelse. Dog ville nok Halo vært et godt spill også uten co-op, fordi denne modusen må finne seg i å dele spotlighten med en del andre gameplaymessige finneser. Men så dukket jo nettopp Halo 2 opp og stjal oppmerksomheten i siste sekund. Halo var flott, men Halo 2 er herved kåret til co-op-spill nr. 1, selv om vi er litt skuffet over mangelen på online co-op.

Ved siden av å være en hyllest til co-op som spilldetalj er denne artikkelen ment som en endeløs appell til verdens spillutviklere. Gi oss mer, mye mer co-op! Det er klart vi koser oss når vi skyter vei i vellinga gjennom horder av fiender, motstandere eller konkurrenter, når vi stormer et rom fullt av slemminger som spesialtrente kommandosoldater, og når vi hopper og spretter over stokk og stein for å redde en prinsesse. Men det er dobbelt så morsomt hvis vi kan gjøre det sammen. Til dags dato har jeg fortsatt ikke møtt en AI som kan matche en kompis. Co-op er toppen av kransekaka. Det er rosinen i pølsa. Det er rett og slett gaming på sitt aller beste.