Oppenheimer

En av de mest minneverdige museumsopplevelsene jeg har er å besøke fredsmuseet i Hiroshima, som er bygget til minne om den aller første gangen en atombombe ble benyttet mot et menneskelig mål. Med utsikt mot ruinene av atombombedomen bare noen få hundre meter unna er fredsmuseet og området rundt en uhyggelig og samtidig livsviktig påminnelse om det som muligens er det mørkeste kapittelet i menneskehetens historie.

Historien som fortelles i fredsmuseet, hvor vi får se bilder fra grusomhetene og høre beretningene fra de overlevende, har naturligvis en annen side. For før bombene Little Boy og Fat Man i det hele tatt kunne tas i bruk lå det en enorm innsats fra verdens ledende vitenskapsmenn i det som må sies å være ett av de største og viktigste våpenkappløpene noensinne. Det er denne historien vi nå blir fortalt i Oppenheimer, Christopher Nolans nyeste film om mannen som ifølge seg selv ble døden, verdensødeleggeren, og som fikk tilnavnet atombombens far.

Historien i Oppenheimer er på mange måter todelt. Den første delen følger en periode fra Oppenheimers studietid på 1920-tallet til fullførelsen av atombombens konstruksjon i 1945. Her blir vi vitne til en verden i en enorm brytningstid hvor fysikken er i sin gullalder, hvor gjennombrudd på gjennombrudd resulterer i et påfølgende våpenkappløp i kjølvannet av en ny verdenskrig. Her får vi en dypere innsikt i livet til J. Robert Oppenheimer (Cillian Murphy). Ikke bare som fysiker, men også hans eksentriske og karismatiske vesen som leder ham inn i både venstreradikale politiske miljøer og armene til en rekke kvinner, deriblant hans vordende kone Kitty (Emily Blunt). Når Oppenheimer rekrutteres av general Leslie Groves (Matt Damon) til å lede Manhattan-prosjektet i utviklingen av verdens første atombombe følger vi ikke bare de vitenskapelige utfordringene forskerne støter på, men også de moralske kvalene og tvilen som oppstår underveis. I den andre delen av filmen følger vi deler av Oppenheimers historie etter krigen gjennom to høringskommisjoner som ønsker å komme til bunns i fysikerens mange og brokete relasjoner og deres betydninger for den sikkerhetspolitiske situasjonen etter andre verdenskrig.

I beste Nolan-stil fortelles denne historien ikke helt kronologisk, og før man får oversikten over de ulike delene av filmen kan det være litt trøblete å følge med. Selv når oversikten er på plass må det sies at det ikke alltid er like lett å henge med, spesielt i de delene knyttet til filmens andre del hvor det å ha kontroll på alt krever sitt, selv for den som har tålig god kontroll på amerikansk historie. Overgangene er ikke alltid de mest elegante, og filmens totale lengde på hele tre timer gjør det hele til en krevende øvelse. Samtidig er det få andre regissører enn Nolan som er i stand til å få til denne formen for kryssklipping og kronologiske krumspring så bra som han gjør det, og samlet sett lander derfor filmen med beina på jorda likevel.

Noen regissører er av en slik art at de lager fullstendig kompromissløse filmer. Nolan er en slik regissør. Når Nolan taler, lytter man, og når han vil vise noe er det bare å sperre øynene åpne. Sammen med talentfulle medarbeidere som Hoyte Van Hoytema på cinematografi blir filmen en mesterlig øvelse i nærbilder, overganger, effekter og dystre visjoner, hvor atomtrusselen og faren for verdensutslettelse henger som en tung sky over både handlingen og enkeltmenneskene. At filmen angivelig er produsert uten bruk av CGI gjør den desto mer imponerende, og som et visuelt innblikk i atombombekappløpet er dette en film som både får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg og sperre opp øynene i beundring. Det hele akkompagneres av nervepirrende musikk fra Ludwig Göransson, som både legger seg tett opp til arbeidet Hans Zimmer har gjort med Nolans tidligere filmer og samtidig setter sitt eget tonale preg til regissørens arbeid.

Med seg på å fortelle historien har Nolan et stjernespekket lag av skuespillere. Matt Damon, Emily Blunt, Florence Pugh, Kenneth Branagh og Robert Downey Jr. er bare noen av de store navnene som bidrar med sine talenter i dette biografiske dypdykket, men kronen på verket er likevel Cillian Murphys tolkning av Oppenheimer selv. Det gjennomborende blikket hans vitner om både et genialt og kaotisk sinn, med en uimotståelig karisma på kjøpet som gjør at han forstår hvordan en mann som Oppenheimer både kunne sjarmere og skape enorme frustrasjoner. Uten Murphys tolkning av tittelrollefiguren er det vanskelig å se for seg at dette lange og seige dramaet hadde fungert like godt som det filmen ender opp med å gjøre.

Oppenheimer er en mesterlig film som i likhet med fjorårets Top Gun: Maverick har timingen på sin side. Med verden i en ny politisk krise hvor atomkrigtrusselen er større enn på lenge er Oppenheimer en dyster påminnelse om de enorme destruktive kreftene som ligger bak slike våpen og hvilken pris som ble betalt da dette vendepunktet inntraff i verdenshistorien. Den kronologiske leken som tar seeren frem og tilbake i tid tjener ikke alltid til filmens fordel, og det er også mulig å diskutere hvorvidt filmen behøver å være så lang som den faktisk er, men dette er likevel en kompromissløs storfilm fra en av vår tids dyktigste regissører. Den er nok ikke Nolans beste, men med tanke på de andre filmene han har på samvittigheten skal det til gjengjeld også litt til.