Oddworld: Stranger`s Wrath

Unntatt obligatoriske tumbleweeds fyller Stranger’s Wrath alle vanlige krav til en skikkelig western-skrøne. Her er det skråtyggende banditter med hagler, nedstøvede nybyggerbyer hvor husene lener seg mot hverandre, og masse pistoldueller ved middagstid. Og så er det klukkende høns, en ponchobærende helt med sandpapirstemme og levende ammunisjon. Men av en eller annen grunn virker det helt normalt i det fordreide og vidunderlige Oddworld-universet.

Man kan ikke si at det noensinne har skortet på gode ideer hos amerikanske Oddworld Inhabitants. Det er heller ikke tilfellet med Stranger’s Wrath, som ganske visst skiller seg fra de gåtebaserte forløperne Abe's Oddyssey og Munch's Oddyssey. Stranger’s Wrath leverer definitivt like bra varer som de foregående kapitelene, men på ett nytt og meget merkelig sett. Ikke minst på området som har å gjøre med den levende ammunisjonen. Og jo, det er et morsomt og annerledes innslag som både forundrer og fornøyer. Faktisk er dette konseptet så morsomt at selv Electronic Arts har utpekt nettopp dette aspektet av spillet som produktet skal markedsføres på.

Som spiller får man styringen over Stranger, en løvelignende dusørjeger som reiser fra landsby til landsby i jakt på den ville vestens slemmeste gutter. Det er litt av en samling skumlinger man møter underveis. Fra Filthy Hands Floyd til Flint "Explosivez" McGee og den vanvittige Mortimer Bang er det nok å bite over. Spesielt om man velger å fange skurkene i live; det er vanskelig, men gir vesentlig flere pesos i neven. Strangers Wrath kretser nemlig om å ta fæle forbrytere til fange. Underveis gjør historien mange uventede vridninger og inneholder et vell av artige gags. Men spillet er, egentlig ganske overraskende med tanke på seriens historie, stort sett støvsugd for gåter og plattformhopping. Spillet er på mange måter ganske gammeldags. Hvert større område fører til og avsluttes med en hissig duell med skytejern. Slik er det bare. Her er det ingen genreblanding a la Jak 3 eller Grand Theft Autos åpne vidder med "free-roaming gameplay". Stranger’s Wrath er lineært som en tørkesnor.

Men hva gjør spillet så fengende? Først og fremst Strangers arsenal av ammunisjon som må samles inn og brukes underveis gir spillet en ny dimensjon. Ved hjelp av fargerike dyr som edderkopp-lignende Bolamites, ekorn-aktige Chippunks og de hårete ulldottene Fuzzles, legger man en strategi for hvordan bossene skal fanges. Felles for alle bossene er at de kan trynes langsomt via den sterkeste ammunisjonen, men så er også faren stor for at skurken ender som kebab. Tar man derimot i bruk en mer omfattende og nennsom strategi, åpnes det for atskillige muligheter. Skal man for eksempel legge ut en rad med Fuzzles foran inngangen og presse fiendene til å komme ut? Eller skal man sende et par eksploderende Boombats inn gjennom første og beste vindu og dermed risikere at hele kåken går opp i røyk? Systemet virker utmerket, og etter hvert som arsenalet utvides med forbedringer fra byens isenkramforretning blir mulighetene enda mer varierte.

Langsomt lærer man seg å fokusere på bossenes stamina fremfor deres livslinje. Man kombinerer en slagsterk Thudslug med et smertefullt smekk fra en Zapfly, og før man vet ordet av det kretser stjernene rundt bossens hode. Det indikerer at skurken kan legges i jern og bli sugd inn i en Ghostbusters-lignende anordning. Deretter går turen tilbake til byens dusørbutikk hvor man innkasserer sin vel fortjente belønning. Så er det ut på neste jobb. Underveis krydres skytingen med den egentlige historien, som handler om Strangers jakt på en hel bande og ikke minst et oppgjør med Sekto, lederen av Sekto Spring Dam. Mye av historien er basert på direkte referanser til miljøpolitikken til USA og behandlingen av landets opprinnelige innbyggere indianerne. Det er forfriskende å oppleve et spill som faktisk har et underliggende tema - eller et dypere budskap, om du vil.

Man kan heller ikke kritisere spillets grafikk. Til tross for at man i starten beveger seg vel mye i landskap preget av rustbrune og gyllne nyanser, er Stranger’s Wrath et ytterst flott bekjentskap som viser nye sider ved Microsofts Xbox. Det loades stort sett aldri og de mange landskapene, som strekker seg fra åpne marker og grotter til industrielle fabrikker og snøkledde borger, er både oppfinnsomme og innbydende. Likevel er de alle ytterst lineære, så selv brettene er enorme kan man ikke unngå å føle seg en smule innesperret. Spilleren ledes ved nesen hele veien. Personlig hadde jeg ikke noe imot formen, men jeg kan se for meg labre anmeldelser fra desillusjonerte skribenter som forventet noe annet.

Stranger’s Wrath er noe mer en kun et godt stykke håndverk. Den tekniske siden er strålende og den sømløse overgangen mellom første- og tredjepersons perspektiv er prikkfri. Faktisk kan jeg ikke komme på noe annet spill som gir spilleren et så velfungerende system å leke med. Den levende ammunisjonen og armbrøsten fungerer over all forventning. Setter du dette sammen med den gode historien er det vanskelig å ikke forelske seg i Lorne Lannings siste kreative påfunn. For noen vil den grunnleggende lineære ruten gjennom spillets vakre lokasjoner være en stor og kanskje overskyggende blemme som ødelegger spillegleden. Men for meg var dette slett ikke et problem. Stranger’s Wrath er en sterk og annerledes spillopplevelse.