Ni no Kuni

Spillet {Ni no Kuni: Wrath of the White Witch} ble raskt en publikumsfavoritt da det ble lansert på PS3 her til lands i 2013, og det er ikke så merkelig. Kombinasjonen av spillutviklertalentene fra Level-5 og animatører fra det legendariske filmstudioet Studio Ghibli viste seg å være gull, og spillet ble en fin inngangsport til japanske rollespill med sin tilgjengelige spillmekanikk, muntre tone og fantastiske stilart. Siden den gang har vi fått en minst like god oppfølger til PS4 og PC, og nå har Level-5 fullendt sirkelen med å lage en animasjonsfilm der stilarten er inspirert av animasjonsfilmene til Studio Ghibli.

I filmen Ni no Kuni møter vi vennene Yu, Haru og Kotona som alle er bosatt i Tokyo. Til tross for at Yu sitter i rullestol og Haru er skolens store sportsidol går de godt overens alle tre, selv om det raskt blir tydelig at Yu og Harus følelser for Kotona fort kommer til å bli en kime til konflikt. Den normale hverdagen deres blir raskt endevendt da Kotona blir angrepet av en mystisk, mørk skikkelse, og idet Yu og Haru forsøker å flykte med Kotona fra angriperen blir de kastet inn i en annen verden hvor mennesker og snakkende dyr lever side om side. Den første overraskelsen idet vennene ankommer den andre verden (eller Ni no Kuni, om du vil) er at Yu kan gå. Den andre overraskelsen er at Kotona ikke er der sammen med dem. Dermed begynner guttene jakten på venninnen sin.

Har man kjennskap til spillene tar det ikke lang tid før man kjenner igjen både premisset, stemningen og omgivelsene i filmen, særlig når hovedpersonene kastes inn i den andre verden. I likhet med spillene går ikke tiden likt i våre to verdener, noe som betyr at Ni no Kuni er en parallellverden hvor man møter kjente elementer fra tidligere samtidig som nye bygninger, land og folk har blitt lagt til. Filmen gjør en god jobb med å gi noen anerkjennende nikk til fortiden for de som er gamle kjente. Slike nikk finner man ikke bare i omgivelsene og i deler av historien, men også i musikken komponert av Studio Ghibli-veteranen Joe Hisaishi. Hisaishi har komponert noen originale spor for filmen, men er samtidig ikke redd for å bruke kjente tema fra spillene, noe filmen totalt sett er godt tjent med. Alle slike referanser til tross er det ikke noe problem å plukke opp filmen selv om man aldri har vært borti serien, og er du nysgjerrig på Ni no Kuni er dette et helt kurant sted å begynne.

Historiemessig er derimot filmen ikke verdens beste. Trekantdramaet mellom Yu, Haru og Kotona blir fort forutsigbart og fremstår heller som til bry for filmen. Dramatikken i filmen havner fort i den melodramatiske grøften, og plottvistene er i det store og det hele ikke de helt store. Flere av rollefigurene mangler den naturlige sjarmen vi som spillere har lært oss å forbinde med serien, et problem man også vil merke hvis man ikke har kjennskap til serien. Det hjelper heller ikke at stemmeskuespillerne i den originale japanske talen tydeligvis ikke er valgt fra øverste hylle, og flere av dem mangler den innlevelsen man ville forventet av en slik film. Enkelte av rollefigurene blir rett og slett mer kjedelige som følger av slapt stemmeskuespill.

Animasjonene i filmen er heller ikke av den høye kvaliteten man kunne håpe på eller forvente. Når filmen ser bra ut fremstår Ni no Kuni som en levende og spennende verden. Altfor ofte skimter man imidlertid de animasjonstekniske snarveiene studioet har tatt, og da fremstår filmen som et forhastet arbeid. Dette gjelder særlig i instanser hvor det skjer mye på skjermen på en gang, der man tydelig kan se bruken av middelmådig dataanimasjon. Det er ikke rent sjelden det føles som at {Ni no Kuni II: Revenant Kingdom} ser bedre ut enn filmen, noe som ikke akkurat taler til filmens fordel. Har man først blitt vant til skarp animasjon fra mestre som Ghibli, Kyoto Animation eller filmene til regissører som Mamoru Hosoda (Summer Wars, Wolf Children) eller Makoto Shinkai (Your Name, Weathering with You) blir dette dessverre for blast og kjedelig.

Ni no Kuni har et lovende potensial, og filmen klarer stort sett å komme godt ut av det hele. Det er et fint besøk til en spennende verden, og filmen passer også fint for både nykommere og gamle veteraner. Dessverre trekkes den også ned av vekslende animasjonskvalitet, lite inspirert stemmeskuespill og altfor mye melodrama. Med litt høyere kvalitet på animasjonen og mer finpusset manus kunne dette blitt en svært god film, men slik resultatet har blitt er ikke filmen mer enn litt fin pauseunderholdning mens vi venter på et eventuelt nytt spill i serien.