NeoSprint

Det har kommet en del bilspill med retrosmak de siste årene. New Star GP 80's Overdrive, Slipstream, Horizon Chase Turbo: Senna Forever og Circuit Superstars for å nevne noen få som har kommet ut de siste 2,5 årene. Så det er ikke akkurat slik at markedet er helt tomt. Neste på startstreken er en reboot av Ataris svært gamle Sprint-serie, denne gangen under navnet NeoSprint.

På overflaten er det et ekstremt fint lite spill. Små biler, som får meg til å tenke tilbake på min gamle Micro Machines fra barndommen, kjører rundt på mer eller mindre komplekse baner. Standardinnstillingen er en isometrisk visning av hele banen, men du kan også zoome inn for å fokusere mer på din egen bil. Jeg foretrakk imidlertid å se hele banen. Kontrollene er så minimalistiske som man kan forvente av et spill som dette. Gass, brems, sving til høyre eller venstre, og en liten mulighet for drifting. Disse ferdighetene kan du så bruke i kampanjemodus, tidskjøring eller bare klassiske løp. Dessverre er online-delen nesten ikke-eksisterende. Det er ingen mulighet til å kjøre mot andre på nettet, men det er mulig å spille opptil fire personer i samme sofa hvis du har lyst.

Selv om det er underholdende en stund, holder det dessverre ikke hele veien til slutten. Følelsen av å spille over lengre tid er rett og slett ikke der. Det er et spill som best spilles i små biter. Ekstra frustrerende blir det når de datastyrte bilene oppfører seg som om det var et destruction derby. Hvis du klarer å takle en annen bil på riktig måte, kan du velte den, og da er det nesten bare å kysse pallen farvel. De har imidlertid en tendens til å sette seg fast i krappe svinger selv. Skulle du kjøre inn i veggen, er det som om den er laget av gummi når du spretter ut i banen igjen. Men det gjør som regel ikke så mye, for de fleste løpene er veldig enkle. Selv om det bare er tre runder i hvert løp i kampanjemodusen, var jeg nær ved å kjøre om de andre nesten hver gang.

Vanskelighetsgraden øker imidlertid på de såkalte hinderbanene. Her er det oljesøl, kjegler og andre ting man må unngå. Her er det en kamp mot klokka om å få en bronse-, sølv- eller aller helst gullmedalje ved å fullføre en runde på en bestemt tid. Kjører du på en kjegle, får du tidsstraff, og setter du deg fast i en eller annen form for slim, har gullmedaljene allerede fløyet av gårde. Det krever presis kjøring, men det er kanskje også den mest underholdende spillmodusen. Tidsforsøk er det samme konseptet, men uten alle hindringene som hindringer. Kampen om å trimme et halvt sekund eller en tiendedel runde etter runde er morsom.

Dessverre kan ikke det samme sies om kampanjemodusen. Det er riktignok ikke den typen spill, men historien er så ikke-eksisterende at den like gjerne kunne ha vært der. Velg en cup, i forskjellige miljøer og kinoer, kjør fire løp, hvorav det siste er en-mot-en, mano a mano. Det er også en person som er en slags sjef for hele cupen, men vi blir knapt nok kjent med vedkommende. De er med i alle fire løpene, men bare før det siste får vi et kort sitat om at "jeg skal vinne på hjemmebane!", og når de taper, kommer de med en trist kommentar om at de ikke forstår hvordan dette kunne skje. Det er alt. Kanskje er det en måte å prøve å gjøre hver cup personlig på, men det føles mest unødvendig, og når neste cup starter, er den forrige sjefen allerede glemt.

Det kanskje beste tilskuddet i hele spillet er imidlertid nivåbyggeren. Hvis du er flink til, eller bare har lyst til, å bygge baner, er det mye moro å hente her. En oppoverbakke rett fra starten og deretter en hårnålskurve som går over en tribune? Absolutt, gå for det. Du kan også dele disse banene på nettet, noe som selvfølgelig øker spillets verdi. For det finnes folk som er veldig flinke til å lage morsomme baner. Jeg er ikke en av dem, som du kan se på skjermbildet nedenfor.

NeoSprint er et sjarmerende spill i en retrosjanger som allerede er overfylt av spill. Det gjør ingenting for å skille seg ut fra mengden, men samtidig tilbyr det det som er viktigst i et bilspill: kjøreglede. I hvert fall for en liten stund.