Napoleon

Ridley Scotts Napoleon har fått sin del av kritikken. Allerede før premieren raste debatten, og det ble ikke spart på ordene. Den var for lang, for voldelig, for gammel, for realistisk, for uvirkelig, for amerikansk. Joaquin Phoenix var på sin side for høy, for gammel, for mye Joaquin Phoenix, men også for lite Joaquin Phoenix. Franskmennene var fornærmet, og resten av Europa var sekundært fornærmet på vegne av franskmennene, over måten arven etter krigshisseren ble behandlet på. Det faktum at det bare var en film hvis primære formål sannsynligvis bare var å underholde et betalende kinopublikum, så ut til å ha blitt glemt i debatten.

Svært få nevnte hvor mektig Napoleon faktisk er. Hvilket fantastisk håndverk den hviler på og hvor mye arbeid som ligger bak en produksjon av denne størrelsen. Dette redder selvsagt ikke en film som lider av litt for mange mangler til at den holder hele tre timer, men man må ikke glemme det visuelle aspektet, som er noe av det mest imponerende man kan se i en IMAX-kino. Så må man spørre seg selv hvilke forventninger man egentlig skal ha til en Ridley Scott-film i 2023? Hva er det rimelig å tro at man får?

Man setter seg neppe foran en film regissert av Ridley Scott og tror at det blir noen større dybde eller karakterutvikling, men det blir problematisk når det er en virkelig person og en virkelig menneskeskjebne som skal skildres. En historie som de fleste faktisk kjenner til og ikke en underdog som i Gladiator. Jeg forventer i det minste en viss grad av nøyaktighet og en lett historieleksjon. Jeg ber ikke om Gandhi eller Lawrence av Arabia, men jeg vil likevel ha et slags komplekst personportrett. Men Ridley Scotts storhetstid er også over, det skal ikke glemmes. Han laget makeløse filmer som var blant de beste i sin tid da han var på toppen av karrieren, under sin egen gullalder, men de siste årene har det vært mye mer middelmådig med filmer som The Last Duel og House of Gucci. Vakre filmer, som også har sine styrker her og der, utvilsomt, men også altfor lange og med svært lite substans. Dessverre følger Napoleon den samme trenden.

Men det begynner bra. Marie Antoinette henrettes med giljotin i en fenomenalt morbid scene som setter tonen umiddelbart. Napoleon Bonaparte (Joaquin Phoenix) er tilskuer til den svært detaljerte halshuggingen, og det var her blant pøbelen at hans klatring opp den bratte karrierestigen begynte. Et gradvis avansement i samfunnet der ingen lik ikke var verdt å tråkke på for til slutt å nå helt til topps. Et enormt ego som ledet troppene sine i døden med sikker hånd, men like imponerende og hensynsløs som han var på slagmarken, like klønete var han når det kom til menneskelige relasjoner, spesielt med den fremtidige keiserinnen Josephine de Beauharnais (Vanessa Kirby), hvis viktigste oppgave var å forgjeves forsøke å få frem en arving, en staselig og spenstig sønn som kunne ta over den militære virksomheten når slutten kom.

Og også her begynte det bra. Da de møttes første gang i 1795, begynte Napoleon å skrive kjærlighetsbrev til Josephine. Tekster fylt av poesi, varme og lidenskap, løfter om evig kjærlighet. Så skulle det vise seg at denne nyvunne kjærligheten bare var helt midlertidig og snart utviklet seg til et mildt sagt giftig forhold, der makt og det grandiose selvbildet var langt viktigere enn empati og ømhet. Dette er selvsagt i tråd med karakteren og historien, der hun hånet ham for hans lave sosiale status, og han på sin side skandaliserte familien sin ved å gifte seg med en enke med barn. Begge lå rundt til høyre og venstre, og den ene elskeren og elskerinnen etter den andre ble invitert til det keiserlige soverommet, slik var det. Napoleon Det forferdelige temperamentet er godt dokumentert også her, det er tross alt en grunn til epitetet Napoleon complex, en overdrevent aggressiv eller dominerende sosial atferd som kompenserer for en persons fysiske eller sosiale mangler.

Problemet er at dette ikke føles, den emosjonelle dybden er begrenset, portrettet blekner. Kirby har egentlig ikke mye å jobbe med i en rolle som er så endimensjonal som den kan bli, og det hun faktisk leverer er ofte underveldende, langt unna hennes prisbelønte prestasjon som Margaret i The Crown. Phoenix er vanligvis stabil. Han har tross alt svært sjelden en dårlig dag på jobben, men samtidig er han ekstremt begrenset i rollen som den mumlende Napoleon og det er ikke hans feil, men også her må den største skylden legges på Scott og hans manusforfatter, David Scarpa. De kan rett og slett ikke håndtere en så mangefasettert personlighet som Napoleon, og her fremstår han som ekstremt uinteressant og i lange stunder til og med direkte trist.

Med sitater som "I follow in the footsteps of Alexander the Great and Caesar" forventer i hvert fall jeg at det skal være storslått fra start til slutt, men det blir det aldri. Hvis man sammenligner med Gladiator, noe som ikke er urimelig å gjøre, var den filmen mye bedre til å fortelle historien om Maximus enn Napoleon er til å fortelle historien om Napoleon. Faktisk var til og med Phoenix' karakter Commodus et langt sterkere portrett. Ingenting av det som gjorde Gladiator til den moderne klassikeren den nå regnes som, finnes her. De intellektuelle og psykologiske aspektene ved Napoleon s ambisjoner, suksess og fiasko er enten helt fraværende eller kunne ha vært belyst med mer innovative tilnærminger i stedet for bare å antyde dem gjennom handlingen. Ikke engang de politiske intrigene og propagandaen får særlig mye plass.

Filmens styrke ligger i stedet i skildringen av de mange og lange episke slagene som fyller hele lerretet med blod og kroppsdeler. Hester og mennesker som jeg kan se på i minste anatomiske detalj mens de rives i stykker til lyden av dempede, illevarslende trommer, og det er dette Ridley Scott mestrer. Han kan dette til fingerspissene og her kan Napoleon absolutt konkurrere med Gladiator. Det er absolutt ikke her problemene ligger. Eller som en kjent sanger ville ha sagt det. Scott har 99 problemer, men battles er ikke ett av dem.

Når vi ankommer Waterloo, det vil si den bitre slutten på sagaen om Napoleon etter utrolig mange vendinger, vet jeg ikke mer om ham enn da jeg parkerte meg i kinosetet nesten tre timer tidligere, og det er selvsagt et stort problem i en film om Napoleon.