Nanobreaker

Koji Igarashi er mannen som vel mest er kjent som den som ga Castlevania serien nytt liv med 'Symphony of the Night' til den første Playstation maskinen. Det helt lineære brett-baserte eventyrspillet ble gjort om til å foregå på ett veldig stort brett der man utforsker i mange retninger og lukker opp nye deler av brettet ettersom man utvikler sin karakters repertoar av egenskaper. Mer nylig har han stått i spissen for 'Lament of Innocence' til Playstation2, det første Castlevania-spillet i 3D som mer eller mindre har fungert. Etter min mening et ikke så veldig tilfredsstillende spill, men når man setter det opp i mot de to 3D kapitlene av Castlevania serien som kom ut til Nintendo 64 maskinen kan man absolutt ikke klage.

Så, hva har alt dette Castlevania-snakket med Nanobreaker å gjøre? Jo, som du selvsagt har forstått så er det den samme herren som har satt blyanten på arket når det gjelder Nanobreaker også. Men den andre tingen som er viktig å presisere når det gjelder Nanobreaker er at jeg er nesten helt sikker på at dette bare er et slags lite 'science project' ledende opp til det nye Castlevania til PS2'en. Det vil si at dette spillet egentlig bare er ting de har prøvd seg fram til i forhold til den neste vampyr-slakteren. Så i så måte vil jeg bare si at jeg i utgangspunktet ikke tar det så alt for seriøst som et eget spill, men mer som en interessant innsikt i hvilken retning de kommer til å dra Castlevania neste gang.

Med å først si at spillet er satt i et mer eller mindre standard futuristisk 'apocalypse' scenario kan man videre kjapt oppsummere Nanobreaker's handling til en øy der nanoroboter har gjort om alle innbyggerne til robotmonstre. Detaljene spiller ikke så stor rolle, poenget er at du, som cyborgen Jake skal slakte samtlige du kommer over i løpet av 9 brett. I ditt arsenal har du lyssverdet som du kan oppgradere med en hel rekke combo-angrep etterhvert som du avanserer gjennom brettene. I tillegg har du en kjetting-lignende sak som egentlig ikke er et våpen, men som du kan dra til deg fiender med, ikke ulikt noe som Scorpion fra Mortal Kombat-serien har kunnet gjort siden tidenes morgen. Når det gjelder fiendene du møter så består disse av fem-seks forskjellige former som for det meste bare går sakte rundt, eller sakte mot din spill-karakter, og for å være helt ærlig ikke akkurat er vanskelige å hamle opp med. Så har man typen som holder seg mer på avstand og flyr rundt og skyter mot deg med laser. Det er der kjettingen kommer inn. Men altså, i seg selv er fiende-stallen rimelig trasig og uten større motstand å snakke om. Heh, det høres ille ut akkurat nå, men selv om fiendene er en elendig og treig gjeng så er det faktisk ikke så ille å suse igjennom noen hundre av dem som man muligens får inntrykk av. Det man har av combo-angrep og kjetting-herjing gjør det faktisk underholdende nok å drepe disse i horder. Muligens en viktig kontrast jeg kan spille på der, men den går for øyeblikket langt over hodet på meg. Hehe. På boss-fronten står det litt bedre til når det kommer til oppfinnsomheten. Du kjenner kanskje til disse store greiene som holder til mot enden av et brett, jeg kaller de bosser. De er riktignok ikke så boss i nanobreaker, men hver av dem har sin egen vri som allikevel ikke gjør det så ille å kutte seg gjennom dem. De ser riktignok ut som noe endetarmen til mannen i gata produserer hver dag, men det er bare den patenterte Konami boss-designen som skinner igjennom (se Castlevania, Contra og Gradius seriene for ytterligere eksempler).

For å oppsummere litt så er det altså bare ett element av spillet som virkelig skriker "hurra!", og det er 'cutscene' videoene mellom brettene der den usannsynlig flotte 'cheese' historien blir fortalt, resten er ikke så alt for mye å skrive hjem om. Ett par av brett-delene er faktisk veldig veldig dårlige, siktet rettes mot delene der man må hoppe. Hoppinga er helt usmakelig dårlig, men det er ikke så stor del av spillet dette spiller noen rolle og slossingen er for all del ikke dårlig. Den er veldig god, synes jeg, men alt i alt mangler det mye for at spillet skal være verdt å bruke ukepengene på. Man snakker om bare noen veldig få timers spill-lengde også. Hadde det fulgt gratis med det neste Castlevania spillet ville alt vært i orden, men det er det altså ikke. Er man Igarashi fan så er det kanskje best å bare vente til neste Castlevania spill ja, både til PS2 og Nintendo DS.