Mullet Mad Jack

En ond robotmilliardær har kidnappet Jacks kjæreste, låst henne inne i toppetasjen i den høyteknologiske skyskraperen Nakamura Plaza, og det er nå opp til vår hockeyfrisyreprydede superhelt å sprenge seg gjennom ti nivåer med brølende dødsroboter for å befri henne. Mullet Mad Jack er utviklet av firemannsstudioet Hammer 95, og her blander de friskt av alle slags ingredienser for til slutt å by på en god suppe til adrenalinfylt actionkavalkade. To desiliter Doom 2, en spiseskje Hades, en halvliter av en hvilken som helst retro-anime og 300 gram Hotline Miami. Inn i ovnen i to år, og voila! En neonrosa multe er født.

Mullet Mad Jack er et retro FPS med roguelike-kvaliteter, noe som betyr at du vil dø, og du vil dø ofte. Når du dør, faller du tilbake til starten av etasjen du befinner deg på, og alle oppgraderingene og våpnene du har opparbeidet deg, er borte. Mad Jack har bare ti sekunders dopaminproduksjon å leve av, noe som betyr at du som spiller aldri har tid til å stoppe opp, aldri har tid til å tenke, men hele tiden må stole på lynraske reflekser og et godt sikte. For å forlenge eller fornye dine ti sekunder med dopamin må alle robotene foran deg være døde, og først da starter neste spill-loop. Hvis du får for mye juling av fiendene, blir du kastet tilbake til start. Og hvis du går tom for tid? Samme sak. I likhet med andre spill i denne stadig mer populære undersjangeren, handler dette om å nøle. Prøving og feiling, som en spillidé. Noe jeg vanligvis ikke er så begeistret for.

Jeg liker ikke å falle tilbake til starten når jeg dør. Hades var flott, og til å begynne med hadde jeg det ganske gøy med Deathloop, men samtidig blir det ganske slitsomt for meg å gjøre det samme gang på gang på gang i stedet for å gå videre og se noe nytt. Jeg tror at mye av min noe avvisende holdning til roguelikes har å gjøre med at jeg ble lei av det oppsettet som niåring også. I spill som Black Belt (Master System), Battletoads (NES), Turtles (NES), Mega Man 2 (NES) og Trojan (NES) gjorde jeg akkurat dette i flere år, og jeg tror jeg dessverre trakk deler av spilltålmodigheten min, der og da. Jeg døde, døde, døde, døde, døde, døde og døde igjen - tusenvis av ganger i alle disse spillene, i flere år. I dag gjør jeg heller noe annet når jeg spiller, selv om jeg absolutt kan sette pris på høy vanskelighetsgrad.

Mullet Mad Jack Men spillet klarer å balansere prinsippet om å straffe spilleren med en rask omstart med et belønningssystem som er så lynraskt og morsomt at man noen ganger ikke kan la være å le. Kuler, lasere, eksplosjoner, granater - omgivelsene er ofte dynket i blinkende neonfarger, og animasjonene er så herlig, bevisst dårlige. Designmessig er dette like mye et kjærlighetsbrev til Wolfenstein, Duke Nukem 3D og Doom som det er et kyss til de mest absurde japanske tegnefilmene fra 80-tallet, og jeg liker virkelig måten dette ser ut på. Musikken matcher designet perfekt, og tonen, humoren, tempoet og spillmekanikken fungerer i en nesten perfekt balanse som gjør at det sjelden føles for kjedelig å starte fra scratch igjen.

Det blir imidlertid ganske ensformig etter rundt 90 minutter, det skal jeg innrømme. Det tok meg omtrent fire timer å spille gjennom Mullet Mad Jack, og etter omtrent halvparten av spilletiden følte jeg meg ganske lei av de monotone miljøene og korridorene som alt foregår i. Det må imidlertid sies at dette er verdt å kjøpe, spesielt for alle oss gamle rever som vokste opp med Duke Nukem, Akira og alt derimellom.