Man on Fire

I 1987 møtte vi ham i Italia. I 2004 dukket han opp i Mexico City. Nå er det Rio de Janeiros tur. A.J. Quinnells romanserie om John Creasy har blitt filmatisert to ganger tidligere, men nå er det Netflix' tur til å ta fatt på karakteren, denne gangen i form av en TV-serie. Å endre settingen og rollebesetningen er ofte en effektiv måte å blåse nytt liv i en kjent historie på, men i dette tilfellet er sluttresultatet en blandet pose.

I denne filmatiseringen av Man on Fire spiller Yahya Abdul-Mateen II rollen som John Creasy, en tidligere elitesoldat hvis største ferdighet var å overleve det umulige. Denne heroiske auraen hører imidlertid fortiden til; vi møter en mann som sliter med alvorlig PTSD etter et traumatisk og kostbart oppdrag i Mexico City. Mens Creasy står på ruinens rand, strekker hans gamle venn Paul Rayburn ut en hjelpende hånd i et forsøk på å få ham på beina igjen. Til tross for Creasys egne protester om at han ikke er klar for felten, blir han overtalt til å påta seg et livvaktoppdrag. Men til tross for sin motvilje blir han ubønnhørlig trukket inn i voldsspiralen igjen når Rayburns datter havner i skuddlinjen og trenger hans beskyttelse.

Beslutningen om å flytte handlingen fra bokens Italia til hjertet av Rio de Janeiro i Brasil føles logisk, særlig ettersom serieskaper Kyle Killen ser ut til å ha hatt som mål å skape en geopolitisk thriller snarere enn en ren hevnhistorie. Serien reiser interessante spørsmål om konsekvensene av USAs innblanding i andre lands innenrikspolitikk og hvordan dette påvirker enkeltmennesket. Problemet er at regnestykket aldri helt går opp. Creasys personlige demoner blir redusert til en sidebemerkning som aldri får lov til å bli utforsket i dybden. Ved å forsøke å knytte Brasils politiske toppledelse sammen med Creasys mer intime drama, risikerer man både å forminske helheten og å overkomplisere det som i bunn og grunn er en avkledd fortelling.

Yahya Abdul-Mateen II gjør sitt beste med et usammenhengende manus, der karakterenes motivasjoner ofte forblir uklare. Han og resten av skuespillerne leverer solide prestasjoner, men de skuffes av et plot som føles konstruert i sin søken etter politisk tyngde. Den røde tråden mellom korridorene i presidentpalasset og favelaene i Rio de Janeiro er langt fra entydig. Creasys psykiske helse blir dessuten behandlet mer som en dramatisk gimmick enn som et genuint karaktertrekk - et virkemiddel for å øke spenningen i enkeltscener, snarere enn å gi tyngde til hans traumer. Blant de øvrige skuespillerprestasjonene er det britiske Billie Boullet og brasilianske Alice Braga som skinner sterkest.

I Tony Scotts kritikerroste filmatisering fra 2004 føltes både stemningen og hovedpersonen rå og autentisk. I 2026 fremstår Creasy mer som en karikatur, formet av samtidens forventninger til en moderne actionhelt: Der det en gang var alkohol, er det nå PTSD, og der drivkraften var hevn, handler det nå om sorg, tap og veien tilbake. TV-serien snubler i sammenstøtet mellom de små og de store konfliktene. Det er nettopp denne splittelsen som gjør at serien mister fokus og forhindrer at publikums engasjement i karakterene noen gang blir virkelig dyptgående. Det vi får er en solid actionproduksjon som med et strammere manus og en tydeligere identitet ville hatt potensial til å overgå sine forgjengere.