Let's Tap

Wii-kontrollen er enkel nok for de fleste. Pek-og-klikk, liksom. Sving armen, lek at du gjør det du ser på. Det er intuitivt og greit, men når Yuji Naka skal spille Wii, så tenker han enda enklere. Glem sikting og trykking og alt det der, Yuji ber deg om å legge fra deg kontrolleren og rett og slett bare tromme løs med fingrene.

Konseptet er enkelt, du legger kontrollen med fronten ned på en pappeske. Alt kan brukes, en gammel grandiosaeske, en skoboks, en tom vinkartong, så lenge det er middels elastisk går det bra.

Når du så trommer med fingrene på pappesken kontrolleren ligger på oppfatter den vibrasjonene. Jo hardere du trommer med fingrene, desto hardere signal oppfatter Wiimoten. Og slik kontrollerer du de fem minispillene i {Let's Tap}.

Som mange andre spill til Wii er nemlig {Let's Tap} en samling minispill, de fleste ment for spilling i sosialt lag. Og la oss begynne med det beste, nemlig Tap Runner. Har skal opptil fire spillere løpe om kapp gjennom en hinderløype. Trommer du lett på eska løper figuren din. Trommer du hardt hopper han. De sensitive kontrollene gjør dette til en nervepirrende opplevelse, trangen for å tromme løs for å løpe fortere når du ligger bak må undertrykkes, ellers ender du bare opp med å hoppe.

Sammen med tre kompiser er Tap Runner hysterisk moro. Et ferdighetsspill med baner fulle av hindre og snarveier, og stua kommer til å fylles med roping og skriking fra startskuddet går til man er i mål.

Neste spill ut er ikke like moro. I Rhythm Tap skal du tromme med til musikk. Nesten som {Guitar Hero} med en note. Noten skal tappes i tre ulike styrker for å få høyest mulig poeng. Sammen med venner er dette litt fornøyelig, spesielt siden sangene ofte sprer notene mellom dere så dere sitter småsynkronisert og avløser hverandre gjennom vers og refrenger. Men man går fort lei, det er ikke så gøy å tromme takten med fingrene gjennom småkjipe teknolåter, og jeg savner egentlig trommene fra {Donkey Konga} der jeg sitter og trommer med langefingeren min.

I Silent Blocks handler det om å tromme løs blokker som er stablet oppå hverandre i et tårn. Omtrent som blokkespillet Jenga. Sammen med kompiser er dette dessverre småkjedelig, varianten der man må kombinere farger er interessant og ganske fengende, men hele greia mangler farten og spenningen til de andre spillene.

Fjerde spill er Bubble Voyager hvor du styrer en figur i en boble i det som minner mest om et gammeldags todimensjonalt skytespill. Eller en moderne variant av Nintendos Balloon Fight. Du tapper for å sveve litt oppover på skjermen og trommer hardt for å skyte raketter rett frem. Dessverre blir kontrollen altfor upresis til at dette er noe man gidder å bruke tid på å bli flink i.

Så var det siste spill, som egentlig er en samling bakgrunner man kan leke seg på med å tromme løst og ledig. Man kan lage bølger i vann eller fyrverkeri på en nattehimmel. Trommer man riktig takt og rytme kan man skape spesielle effekter. Musikk, grafikk og lyder smelter sammen til en småtrivelig men meningsløs opplevelse, som antageligvis blir morsommere hvis man har inntatt ulovlige stoffer på forhånd. Det er nemlig begrenset hvor lenge man gidder å tilkalle fisker ved å tromme frem bølgeskvulp på skjermen.

Og dett er dett. Som minispillsamling er dette over middels, mye takket være Tap Runners som faktisk er hysterisk bra. Det ergerlige med Runners er at å låse opp det 16 normale nivåene tar under en halvtime. Det finnes flere, men det burde vært et tonn med nivåer til spillet. Langt over 100 brett spør du meg, og til og med en nivådesigner. Da ville dette vært en essensiell flerspilleropplevelse og et sikkert kjøp.

Slik det er nå er {Let's Tap} en fornøyelig samling med minispill av variabel kvalitet. Spillutgiveren har heldigvis tatt til vettet og lansert det med lavere pris enn vanlige spill, og for under 300 kroner er dette vel verdt å ta en kikk på hvis du liker å spille Wii sammen med kompiser.

Bare ikke forvent deg et spill du blir totalt oppslukt av. {Let's Tap} er like overfladisk som mye annet på Wii, men det originale kontrollsystemet, den fine presentasjonen og noen finurlige småspill gjør det til en solid flerspilleropplevelse.