Legenden om Zelma!

Hele greia består av 12 deler, og ble rimelig mye lenger enn jeg forventet, men på en eller annen måte har mine trofaste lesere Zechez, jon_melon, michael, arneisback, Predator og Bernt Erik greid å følge med på hele det usammenhengende, sinnssvake og i overkant suspekte "eposet" som jeg har brukt litt fritid på. Siden dette opprinnelig ikke var ment som en lang serie, så vil jeg nesten fraråde å lese del 1, med tanke på at denne holder en langt lavere standard enn resten, eheh.

Bildene som er vedlagt ble i siste liten tilsendt på Skype fra en overentusiastisk arneisback, men dere kan helt sikkert se hvem det skal forestille. Han er en ypperlig "last-minute"-illustratør, det skal han virkelig ha.

(Og folkens: jeg er ingen homofob. Til tross for endeløs latterliggjørelse og humor på deres bekostning, har jeg innerst inne ingenting imot litt pojkbrød og guttekos).

(en gripende episk historie om en gutts søken etter sin identitet, en prinsesses plutselige forsvinning, og en syk, syk tyskers innblanding i både det ene og det andre. Bærer små, om ingen referanser til Zelda-universet.
Så... legg fra deg sugerøret og hold deg fast i din venns edlere deler: dette kan bli stygt!)

DEL NUMERO UNO
Helten vår, Klink, våkner opp i en stråhytte. Han oppdager fort at stråhytten befinner seg på en ugjestmild savanne. Med seg har han kun sin aluminiumsbelagte slegge og venn, Master Bård, samt et klassisk formet skjold med fyrrige inngraveringer. Han har ingen aning om hvorfor han befinner seg på dette golde, varme og fjerne stedet. For litt siden sov han jo trygt på sengen hjemme i Ko-Ko-Kiri, steppelandets storby! Nei, han må se å finne igjen sivilisasjonen, han er ingen mann av villmarken.

Plutselig hører han en påtrengende stemme, som borer seg langs øregangen med skarp smertefaktor. "Klink! Klink! Klink!" Klink, vår ensomme og forvirrede helt, tillater seg et spontant og smått unødvendig raseriutbrudd: "Ja, hva faen er det!?"

Denne stemmen viser seg å tilhøre en smått sinnsforvirret 40-åring, med tiara og prinsesseskjørt. Klink legger også spesielt merke til vingene, som mannen har påmontert på ryggen. "Klink?", piper mannen, med skremmende mye østrogen i stemmen. Klink holder ekstra hardt om sleggen sin, Master Bård, og viser skjoldet. "Du skal gå et par kilometer i den retningen ->", informerer den fortsatt suspekte skikkelsen foran ham.

Klink tenker litt, men finner denne informasjonen godt brukbar i forhold til ingenting, og skal til å snu seg, før mannen sier - "Og forresten, mitt navn er Feen Ravi!" Klink, som nå var på helen, finner denne mannens ekstra informasjon mindre nyttig enn forrige utsagn, og sier fort "Det driter jeg i" før Pavi blir tildelt opptil flere sleggeslag og voldshandlinger. Han forlater stedet med enda et liv på den for lengst glemte samvittigheten.
Etter mye vandring, roing, dansing, løping, drikking og tubaspilling, finner Klink seg stående ved et veiskille. Han titter med museøyne på det oppmonterte skiltet, som sier:

Høyre - Den avsidesliggende byen Quekeeree, tidligere president Beku Thre's hjemby.

Venstre - Sauna Village: byen der all fritid tilbringes i felles badstu, og kroppslige aktiviteter mellom innsmurte individer av samme kjønn sees på som en vital handling i dagliglivet.

Vår helt, Klink, tar selvfølgelig veien mot Quekeeree. Det han imidlertidig ikke vet, er at onde Grev Sturlas sønn, den tyske teknofysikeren og løsslupne Otto Gennendorrf har byttet om skiltene.
Og ikke nok med det - i veien 100 meter foran ham ligger det på lur i buskene fire voldelige overgrepsmenn, alle undersåttene til Otto Gennendorrf. De er kun ikledd trange bukser og XS t-skjorter med påskriften: "Otto Rocks!"
HVORDAN VIL DETTE GÅ?

(I denne runden møter vi for første gang på den veldreide, maskuerotiske snikmorderen Bernt Erik - sønn av skaperguden Bayru - men vi blir også såvidt introdusert for de tre, innsåpede lederne av gamereactor-sekten: jonasd, onkelskrue og MrPorcupine...
...så av med skjortene, på med bukseselene og frem med gamasjene - dette kan bli action!)

DEL NUMERO DOS
Vår helt, Klink, fortsatte sin spasertur mot den mystiske Sauna Village. Uvitende om de grovt truende overgrepsmenn foran ham, lot han seg til å plystre en remix av Crazy Frog. Dette viste seg dog å være et dumt trekk, og de mildt sagt ustabile karene i grøften foran ham droppet overrumplingen til fordel for en fly-rett-på-og-brøle. «Helvetes drittmusikk!» skrek den ene. «DU SKAL DØ ENDA MER ENN DU OPPRINNELIG SKULLE!» skrek den andre. «The cake is a lie!» skrek de to siste.

Lammet av skrekk sto vår grønnkledde gutt der i lysningen, avventende en lang, smertefull og krenkende død. Isteden for å dra fram Master Bård og sitt beskyttende skjold, lot han heller til å løfte begge hendene i været. Feighet lønte seg som oftest, hadde han lært, men oddsene kjempet mot ham i dette tilfellet. «Skal jeg dø her midt i Nearly Lost Forest, vil mitt legeme ligge blødende igjen på den mosegrodde sti?»

I mindre enn et splitt sekund var de brølende menn over ham, og mørket så mørkere ut enn før. Idet disse fire kraftige, velbygde menn lå over ham, og en grundig nakkemassasje foreløp - hørtes det et skudd. Den grundige massasjen rundt skulderbladene stoppet, og de fire menn falt om, døde. Klink reiste seg opp, skrekkslagen, og betraktet de fire likene foran seg. En enkelt kule hadde penetrert alles panner, skuddhullet var lite, men synlig.

«On the battlefield, you must adapt to survive!» Klink snudde seg etter lyden av denne dype, mannlige røst. Han sto fjes til fjes med en godt voksen mann, ikledd rød hettegenser og et frekt smil. «Eh, hvem e-» Mannen avbrøt ham: «Jeg er Bernt Erik, sønn av Bayru» Klink nølte. «To me, there is no such thing as liberty. There's only the laws of survival!» Bernt Erik strammet den macho overarmsmuskelen sin, og klikket dramatisk med tungen. «Hvorfor snakker du engelsk?» Bernt Erik ignorerte spørsmålet glatt, men fortsatte på norsk: «Ingen fare, ro deg ned. Å snipe fire menn i hodet med kun en enkelt kule er hverdagen min. See you on the battlefield, soldier!»

Bernt Erik flekset sine macho kroppsdeler, og forsvant i en sky av dårlig sammensatt røyk. Klink tok opp fatningen sin, som for noen få minutter hadde ligget i lyngen, og begynte den lange veien videre. Det han ikke visste - var at denne mystiske mannen som kalte seg Bernt Erik - i nær fremtid ville spille en viktig rolle i kjønnsdriften til to muldvarper, samt gi Klink svaret på et lenge stilt spørsmål: hvem er jeg, hva er jeg, og hvorfor i helvete går jeg i tettsittende, limegrønne tights?

Kvelden begynte å senke seg over Highrool, og nattedyrene lusket fram fra sine respektive huler. Opptil flere av dem gjenopptok sin felles parringsakt, ofte med uheldige forbipasserende. Klink, etter å ha bekjempet både tecktights, mannhandlere, wizz-robes, og homoerotiske tenåringsgutter med pastellfarget hår, var endelig fremme.
Sauna Village: velkommen til sosialt samvær i hyggelige omgivelser - lettkledde menn i alle aldre venter på deg!

Klink ble ikke akkurat beroliget av skiltet, men mer eller mindre frenetisk. Hvorfor i helsike hadde han havnet i Sauna Village?! Sporadisk snudde han seg og inntok den velkjente stikke-helvetes-fort-vekk-herfra-posisjonen, men idet han trodde sin heterofile fremtid var sikret, grep en oljete hånd skulderen hans. «Bli med oss», sa et kor av smått feminine røster, og til sin store forferdelse var dette 10 til 15 glinsende mannskropper. Tre av dem tok ett utfordrende steg fremover.«Vi er medlemmer av gamereactor-sekten», sa den ene gutten, lett flørtende. «Jeg heter Jonasd, han der er onkelskrue og-» han ga sine venner et intimt klapp på skulderen «- dette er MrPorcupine!» Sistnevnte gikk fram mot Klink, målte vår helts nå bevrende kropp, og sa «Mgoro bakk ghurat bullu bullu»

Dessverre gjorde Klink sitt livs største feilgrep, og sa rett som det var «HÆ?», noe som på MrPorcupines fremmede morsmål ble oversatt: «Kan du massere mine brystvorter over en lengre tidsperiode?»
MrPorcupine godtok den beskjedne invitasjonen, og kastet seg villig over Klink, som utbrøt et av de mest smertefulle og karakteristiske skrik i Highrools historie: «Kyyyyah!»
VIL ALLES HELT KLINK KOMME SEG UT AV DENNE TRAUMATISKE KNIPEN?
HENG MED, DERE!

(i denne delen skal vi få stifte bekjentskap med Zelma, selverklært prinsesse, og hennes forberedelser til en fuktig natt på byen. Tempoet blir satt opp en anelse, og dagens del kan bli LITT I OVERKANT lang, MEN ingen fare: Vi blir jo vitne til en av Highrools mest dristige redningsaksjoner noen gang, i regi av den alltid så muskuløse (og mystiske) Bernt Erik!
... SÅ opp med smekken, ut av ditt skap, og vekk fra pølseklypen - dette kan bli action!)

DEL NUMERO TRES
Zelma vandret hvileløst rundt i sitt glorete nattskjørt, betatt av sin egen kropp. Rommet var nemlig innsatt med heldekkende speil, slik at hun til enhver tid kunne betrakte sine mildt sagt opphissende anatomiske verdier. Hun tok seg ikke engang tid til å spørre speilene «Hvem er penest i landet her?» siden denne jenta var bombesikker allerede. Hun skottet hovent ned på sin venstre hofte, men blikket ble mer eller mindre glassaktig og drømmende idet hun dro nattkjolen sakte opp. «Puh! Puhu! For en fantastisk deilig og tilfredstillende kropp jeg har.»

Sannheten er at denne lotionbefestede jenta, som luktet hårspray og kjemiske forfriskningsmidler, egentlig ikke het Zelma. Hun het Selma. De fleste vet jo i disse dager hva en 14-åring kan finne på å kalle seg, og Selma var intet unntak. Blant venner ble hun på oppfordring kalt «Prinzezze Zelma» og bodde visstnok i et «ztorzlått zlott» Sannheten var dog egentlig ikke så langt ifra overdrivelzen, siden hun bodde alene med faren sin i et 500 kvadratmeters villaopplegg, spekket med fasiliteter av ytterste luksus.
*

På et helt annet plan, på et helt annet sted, i en helt annen heldekkende, tettsittende drakt - befant Otto Gennendorrf seg. Han satt i badekaret, fortsatt ikledd sitt velkjente utstyr - en perlemorssvart latexdrakt, gullfargede plastikkøredobber, og en fargeglad badehette av merket «Speedo» Denne dypt tyske, og dypt onde teknofysikeren - vidkjent kalt Den Onde Magikeren, tok et dypt drag av sin tvilsomt formede sigar. Han slapp ut røyken i form av okkulte oktogrammer, tredjegradslikninger og arkitekturiske plandokumenter, der hvor sistnevnte, uten at Otto Gennendorrf var klar over dette, viste seg å være tegningene til en nylig planlagt homsebar.
"Ahh, ich bin klar für eine livlich natt. City-life is mich specialområden. Unt discodansen selfsagt."

En 2 meter høy teknofysiker med 20 års utdanning, det meste gjort på egenhånd, kan lett bli kalt noe som Magiker og bli tildelt store bokstaver i sin tittel. Det er jo kjent fakta blant dere dataentusiaster, som ved å sette inn en prosessor eller en RAM-brikke kan bli kalt det samme. Den Onde, derimot, er noe helt annet. Otto Gennendorrf ble ikke bare kalt ond for ingenting, nei. Opp gjennom årenes løp hadde han nemlig ikke bare gjort karrieren sin ved å tråkke på andre, men sparke andre, maltraktere andre, mishandle andre, hoppe på andre, slå andre, stikke andre og stjele fra andre. Og på et eller annet uoppmerksomt tidspunkt hadde han faktisk fått en sønn...

Før han spankulerte nonchalant ut døren, tok han på seg et halssmykke. Han strøk dens skinnende, gullbelagte flate kjærlig.
(Det dere lesere derimot ikke vet, er at dette smykket bygger på det regjerende maktfordelingsprinsippet, og faktisk er SELVE kilden til all den rå magien som styrer landet. Det er det legendariske TreiVors-smykket - etter tre vorspiel vet ikke engang skjebnen hva som er i vente...)
*

I det samme øyeblikket som Zelma trakk på seg en transparent kjole med drøy utringning, gjorde Bernt Erik - urovekkende nok - det samme. Zelma hadde en grei unnskyldning på dette området: hun skulle ut i Zlottbyens yrende natteliv og feste hemningsløst med alkoholiserte brannmenn - mens Bernt Erik, på den andre siden, skulle ut en tur i kiosken og kjøpe seg en liter lettmelk. Toppen av kransekaken ville jo vært at denne bredskuldrete mannen tok på seg platåsko, men heldigvis ikke. Han greide seg i nylonstrømpene.

Uten flere sinnsforstyrrende innskytelser plystret Bernt Erik seg bortover veien mens han hoppet tau. Ved hvert mellomhopp blunket han forførerisk med sine dypblå dådyrøyne, noe som førte til en svak avsporing i hans opprinnelige rute. Uten å ense det entret han Sauna Village; men dette ville vise seg å være et lykketreff for alles kjære helt, Klink, som for øyeblikket prøvde å gjenopprette sin for lengst tapte intimsfære.

"Å fa—hei! HJELP! Jamen, du vet—hehe, ok, da, eh—neineineinei!"
Klinks desperate forsøk på å uttrykke sin avstand til sauna-twister kunne høres på lang vei. Bernt Erik snappet varselssignalene fort opp med sine knivskarpe ører, men mest av alt med sin knivskarpe hørsel. Han fikk en dramatisk flamme i øyet, og hevet sitt ene øyenbryn. "Klink? I'm on my way."

Inne i saunaen, hvor opptil flere av gamereactor-sektens medlemmer hadde latt håndklærne ligge, var Klink trengt oppi et klamt hjørne. Han klynket som en forvoldt hund. "Heheh.. nå, gutter.. la oss nå roe ned både det ene og det andre. V-vi er jo tross alt en sivilisert gjeng, hva?" Både Jonasd, onkelskrue og MrPorcupine vekslet lystige konspiratoriske blikk, der hvor sistnevnte, etter en tidligere omtalt sesjon med brystvortemassasje, hadde påklistret et bredt smil. "Nå, vi skal jo bare kose litt, hihi. Moroklumpen Klink må slutte å skjelve!" Jonasd ytret sine ord med ymse hodbevegelser. "Ja, gøyemannen - vi skal jo bar—"

"AAAAAAAAAH! OOOOOH! AUUUUGH! TSJAKKA, TSJAKKA BAM!" Den flisbelagte saunaveggen knuste i tusen biter, og en heftig røyk la seg over lokalet. "Ey..." sa en hviskende, hes stemme. Røyken la seg sakte, og en skikkelse materialiserte seg foran dem. "Dere burde velge noen..." Bernt Erik tok et steg fremover. "på deres egne seksuelle breddegrad!"

Klink, som kun så en temmelig veltrent mann i strømpelesten, hylte markant høyere enn før. Enda verre ble det når denne mannen, som tross alt ikke skulle hatt på seg strømper opprinnelig, tok enda et steg inn i saunaen. Det var nå ikke bare en mann med strømper, men med Highrools mest avslørende kjole. Og at denne kjolen fikk mannen til å fremstå som enda mer avkledd enn samtlige i rommet, hjalp ikke. Vår helt stotret og skalv: "G-gjennom... g-gjennom..siktig" - mens de andre guttene i den stadig dampende sauna, til kontrast, opplevde et gradvis økende blodtrykk og nærmest fikk et sløret, drømmende blikk.

"Do you need assistance?" ønsket Bernt Erik å få vite, men Klink, som enda ikke kjente igjen sin tidligere redningsmann, krympet seg uten å svare. "Do you need backup?" Hele rommet ble fylt av en pinlig stillhet. Klink besvimte. Jonasd, onkelskrue og MrPorcupine hadde glemt sitt opprinnelige mål, og sto nå frosset og fascinert over den nye, nærværende skikkelse. "Nei, nå får det—" Bernt Erik gikk bort til Klink, løftet ham over skulderen - og forsvant.

Tre meter inn i fremtiden gjenopprettet Klink sin vanlige bevissthet, tittet ned på sin redningsmann, konstaterte at antrekket til denne redningsmannen overlot lite til fantasien, rakk å skrike "Inn i helve—" - før han besvimte igjen.
Lite visste Bernt Erik om at stedatteren hans, Zelma, i dette øyeblikk ble kidnappet av en ravende gal Otto Gennendorrf.

HOLD DERE FAST I GEVANTENE OG FØLG MED!

(dagens del... tja, er kun en forklaring på hva som vil skje videre fant jeg ut, så vi får heller glede oss til nye bekjentskaper og avgjørelser i neste capitulo... denne delen skal for øvrig leses med mørk, mandig stemme, noe dere forhåpentligvis kan klare å få til)

DEL NUMERO CUATRO - INTERMISSION
Prinzezzen av Highrool, den vakreste jenta i kongeriket, catwalkens ubestridte mester, har blitt kidnappet. Og ingen liker tanken på å redde henne. Med unntak av den kåte, småforvirrede Klink, som av en eller annen grunn tror at han er den utvalgte. Bernt Erik er i panikk over sin stedatter, og bestemmer seg for å assistere Klink på sin reise.
Otto Gennendorrf går igjennom en heftig bakrus, og kan se tilbake på en voldsom og for lengst glemt natt. Det verken Zelma, Klink eller Bernt Erik vet - er hvorfor Gennendorrf har kidnappet Zelma, og selv om også Otto er uvitende i forhold til dette, liker han tanken på en ond og liberal gjerning.
Det fatale som har skjedd er imidlertidig et resultat av Zelma og Gennendorrfs løsslupne natt, der ecstasy, løvetann og godt krydrete speilegg har bidratt til intet annet enn:
Mørkets Fremsteg!

Alt kan takkes det mystiske halskjedet til den onde latexherren i denne historien. Det er den regjerende magiens bærebjelke: TreiVors. Den har blitt ført videre fra generasjon til generasjon, fra nakke til nakke, men er nå altså i en ualminnelig suspekt besittelse. Og du har nettopp lest om hans voldsomme natt, som er grunnen til Highrools eventuelle undergang.

I vill amfetamin og sjokoladerus har Otto Gennendorrf, den tyske teknofysikeren med badehette, snublet seg igjennom tre vorspiel - og attpåtil framskyndet hele mørkets prosess med kontinuerlig {Singstar}-aktivitet.
Det hjalp heller ikke at sangen som ble sunget var skrevet av Westlife og at hans opptreden inkluderte opptil flere mannlige kolleger i falsett og varm omfavnelse.

En veldig bølge av mørk magi ruller mot Highrools nudiststrender, og det skal veldig mye til for å stoppe det. Det vil kreves heltemot, intelligens, rent rulleblad og stabilt syn på egen seksualitet - men har vår helt, Klink, noe av dette?
"Lik som det alltid vil finnes gutter i trange bukser, vil det også finnes håp" sier Det Store Beku Thre, for selv i det mørkeste stunder har denne ryggmargsopererte mannen et optimistisk syn på saken. Der han står med sitt treben og sin sigar kan han veldig enkelt bli trodd; det er noe klokt og altvitende bak de tuperte øyenbryn.

Og det er nå ting begynner å skje. Vår helt og hans assistent vil prøve å orientere seg fram til en fordelaktig løsning på problemet. De vil møte viktige og mindre viktige personer på sin reise, kanskje vil deres sosiale nettverk bli et sosialt spindelvev, og kanskje vil deres facebook-profiler bli en rik flora av spennende mennesker.

En farefull reise og en lang kamp ligger foran våre to helter, som iløpet av minnerike hendelser vil knytte sterke, nære bånd og utvikle et varmt vennskap litt på grensen.

Aldri ville landet Highrool ha sett for seg sin undergang som et resultat av Singstar, alkohol og co-operative Wii-Boxing, men kortene ligger på bordet, tre vorspiel har visket ut ordet nachspiel fra ordlista, og EN SERIØS UTLADNING AV ONDE KREFTER ER I FERD MED Å BEGYNNE!
Fra et autoralt synspunkt kan man ikke annet enn å se frem til det.
VIL DU VÆRE MED, SÅ HENG DE-- HENG PÅ!

(I denne delen får mrcookiepants endelig sin gjesterolle som stram, sminket og psykisk forstyrret villsvinrytter. Bernt Erik forsvinner på mystisk vis etter en SMS med høy promille - og Klink møter på en ny venn - eller skal vi si møter på nye "venner"?
Så nå får du bare ta på deg brallorna og lese i vei... dette kan bli big super happy fun fun!

DEL NUMERO CINCO
Bernt Erik kunne kjenne at det verket i sine skuldre. Han hadde gått flere mil nå, men var fortsatt nødt til å bære den bevisstløse Klink. I mellomtiden hadde han skiftet til en brudehvit skinnvest og månestøvler; han ville definitivt ikke at skulderbagasjen skulle begynne å skrike igjen. Bak seg hadde de lagt det massive vannreservoaret Lake Laila, den stekvarme Ludo Desert og utallige tilskudd i den tyske matvarekjeden LIDL. Foran våre to helter ble det nå åpenbart en lyserød, rosa soloppgang - og den nye dagen ble som alltid anmeldt med de vakre melodiske tonene av vignetten til Hotel Cæsar.
Bernt Erik tørket melodramatisk en gledeståre fra sin fuktige øyekrok, men den ville fort bli erstattet av oppriktig sorg.
*beep* *beep* *biip*

Vår sentimentale venn hektet av snikskytterriflen som hang rundt hans andre ledige skulder, og trykket på en knapp. Det overproporsjonerte kikkertsiktet fikk fram en mekanisk liten arm, som igjen knipset frem et lite display. "Det er en innebygd telefon her", sa han til sine nysgjerrige lesere. "Og se her..." Han pekte på et lite hulrom i teleskopet. "Her kan jeg oppbevare matpakken min også"

Det skal ikke være nødvendig å påpeke at han for øyeblikket faktisk hadde en matpakke der inne, og at denne var dekket av den fineste smørbare gressløkost.
Det som imidlertidig er viktigere er hva det faktisk sto på denne SMS'en han hadde mottatt:

"Ich bin kidnapping Zelma! Der best bi liggen eine Rupee un mi terschkel! Klemz unt Kozen <3!"

Bernt Erik sperret opp øynene på vidt gap, og hans underleppe begynte å skjelve stadig kraftigere. Etter en kort stund lå han nede på knærne, med et tomt blikk festet i horisonten. Midt i all denne trøstesløse sorgen la han uheldigvis ikke merke til den galopperende gutten med helsetrøye og ansiktsmaske, som av egne psykoseksuelle grunner red på et villsvin.

Klink våknet brått. "Hey.. hva gjør du?" Han skottet bort på Bernt Erik, som for øyeblikket lå i fosterstilling og sang "byssan lull" Svaret kom aldri. Klink trakk på skuldrene, og så seg omkring på dette nye og spennende stedet. Noen trær. En liten bekk. En gutt i helsetrøye på et villsvin. Det gikk sakte men sikkert opp for Klink at noen av de forrige observasjonene hans virket temmelig urovekkende. Han snudde seg mot gutten, og skrek to ganger. Det første skriket var fordi gutten kun hadde på seg en hullete, svett og rimelig suspekt helsetrøye, og det andre var fordi et villsvin stormet rett mot ham.

"Hva fa--!? Hei, Bernt! Bernt!" Klink stirret rett inn i øynene på det innkommende beistet. "Bernt!?" Han snudde seg og prøvde febrilsk å finne den erfarne leiemorderen, men mannen var forsvunnet som dugg for solen. Desperat satte han skjoldet foran seg og veivet Master Bård som et hvitt flagg. "Mitt navn er mrcookiepants!", brølte den anløpende gutten. "Jeg har kommet bakfra for å ta deg!" Klink fikk grøsninger langs flere ryggrader, før han greide å tvinge fram setningen: "H-hvorfor d-det?"

Det dundret i lakkerte hover og snøftende nesebor - døden virket atter igjen som en uunngåelig affære. Klink krøket seg sammen og forberedte sin skjøre kropp på det kommende støtet. "AAAAH!" Det infernalske skriket til mrcookiepants ga gjenlyd i fjellheimen. "AHHH!" Klink repliserte instinktivt på barbarens beskjedne anmodning, og kunne nærmest kjenne Dødens glaserte negler prikke ham på skulderen. Han snudde seg, og til sin store overraskelse var det faktisk noen velstelte manikyrerte fingertupper som prikket ham på skulderen. Uheldigvis for Klink var dette nok en mannlig skikkelse, og Klink, som heller foretrakk døden, prøvde i vill panikk å vri seg unna.

"Født pingle, alltid pingle" sa den brede skikkelsen arrogant. Han kastet Klink ut av kurs, og satte ansiktet mot den kommende trusselen. "Du er stram!", hylte plutselig mrcookiepants, som, etter mørke barndomsminner, hadde fått denne setningen stødig inkorporert i sin dagligtale. "Du er trang!", knurret den fremmede, og fikk med dette trigget den ankommende guttens dystre fantasier i et veldig oversteg av verste presisjon. Villsvinet krenget, den hylende gutten ble kastet av, og et umerkbart smil lekte seg i munnviken til Klinks nye skytsengel.
Han subbet bort til den nå gråtkvalte villsvinrytteren, og løftet ham plutselig opp etter kragen. "Det blikke no påræ" Som en pinefull seierssalutt kysset mannen mrcookiepants på pannen, og den tidligere angriperen ble nå sluppet maktesløst ned på bakken før han, lavt til seg selv, nynnet "Feel" av Robbie Williams.
Klink stirret sjokkert på mannen i munkekappe. Ansiktet til vår takknemlige helt var vått av tårer. Han skulle akkurat til å reise seg opp på sine egne to, men mannen foran ham signaliserte motsatt. "Nei..." Hånden hans beveget seg sakte opp mot hetten "... la meg introdusere oss"

En velkjent melodi ble avspilt fra mannens mobil, og det begynte:
"Forbered dere på bråk!"
"Ja, det blir et realt ståk!"
"For å forhindre all verdens destruksjon"
"For å forene alle folkeslag i vår nasjon"
"For å fordømme kjærlighet og tro"
"For at det alltid skal forbli oss to"
"Carl Thomas"
"Frode!"
"Team Crocket er her igjen.."
"Så gi opp nå og gi oss dine spenn!"
Mannen snurret rundt, både vred og kastet av seg kappen, før begge to synkront sa:
"Ja, vi er Carl Thomas og Frode... sammen blir vi Carl Frode!"
Klink koblet fort sammen de løse trådene, og pekte med en ristende pekefinger på de sammenvokste tvillingene. De sto med hodene mot himmelen og pekte til hver sin side; poseringen var skummelt upåklagelig. Den limegrønne Klink skulle til å hyle, men besvimte atter en gang.
Den merkelige duoen trakk på skuldrene, tok fatt i guttens ben - og dro med seg Highrools helt (slik at ansiktet hans fikk en mengde hissige skrubbsår)
BARE... FØLG MED.

(I dag har jeg faktisk skrevet to kapitler som skulle være ett - men jeg vil ikke overdosere dere stakkars lesere. Så vi tar en kort del i dag, så fortsetter vi kjapt i morgen! Uansett, i dag møter Klink en kjent og kjær person som dere alle har hatt deres erfaringer med, og som har en uant domstolposisjon høyt der oppe.
Vil du være med så heng på!)

DEL NUMERO SEIS
Klink åpnet sine øyne ualminnelig tregt. Dette var mest for å understreke sin frykt for hva han kunne komme til å se, og denne antydningen var godt underbygd av en kraftig lotion og roselukt. I frykt for denne fremmede odøren brukte han faktisk flere minutter på å myse rundt i det tåkete rommet. Han så ingen menn i lendekleder, ingen innsmurte sektmedlemmer, og heller ingen tvilsomt formede objekter - kysten virket klar (selv om det var nettopp det den ikke var; hele lokalet var innhyllet i en mystisk tåkeaktig dis)

"Hva er denne tåken?", spurte Klink seg selv om. "Hva er denne tåken!?" Det ga ingen gjenlyd i rommet, det var som om lyden ble absorbert i evigheten. Klink så ned på bena sine, og til sin store hylskrikende falsett befant han seg godt over stratosfæren. Under seg kunne han se flere små mennesker som liknet på maur, men som i virkeligheten var en større type maur med en tendens til å - på avstand - likne på flere små mennesker.
Plutselig, helt uten forvarsel, ut av ingenting, frem i lyset, opp av røyken, gjennom disen, kom en mann med hvitt skjegg. Skjegget var unormalt langt, men hadde en viktig og livsnødvendig funksjon: det dekket denne mannens mer personlige deler.

Klink pustet lettet ut, spart for nok et sjelsrystende visuelt inntak av kroppens avskjermede areal.
Han åpnet med en klassisk åpningsfrase: "Hvem er du?" Mannen, som hadde hendene under skjegget, gjorde tegn til å bevege dem, men Klink resonnerte: hvis den armen befinner seg under skjegget, og beveger seg opp, vil skjegget også bevege seg, og hvis skjegget beveger seg, vil... "Stopp! Hvis ikke tilkaller jeg lovens lange... " Mannen beveget hånden. "... s-stang! FAE--!" Klink ble kastet bakover av en ukjent kraft, og et mystisk, pulserende lys dannet en ring rundt den nylig ankomne mannens privatområde.

Klink rakk ikke engang utrope sitt standard uttrykk "Inn i helv--" før denne mannens hode forsvant fra sin opprinnelige plass - og kom ut av lyset. Fjes til fjes med dette absurde synet var Highrools sønn ute av stand til å gjøre noe, og det hjalp ikke at dette ansiktet, som nå var godt plassert på denne stang--, utveksten, smilte hjertelig og bredt. "Sånn, nå er du vel klar for å få vite aaalt" sa mannen med en rolig, balansert og varm stemme. "Hvem er d-du?" responderte Klink i lammet tilstand, men greide allikevel å presse fram spørsmålet "E-er du julenissen?"

"Ho, ho, ho, ho. Der har du jammen meg rett, min lille svette venn!" Klink ble umiddelbart beroliget; julenissen var jo en kjent og kjær karakter med tradisjonen hengende etter seg som en lang... ja, med tradisjonen hengende etter seg, det var ingenting å frykte fra en slik velkjent velgjører. Klink skulle akkurat til å le en trygg og bekreftende latter, før julenissen fortsatte mørkt: "Men jeg blir også kalt Gud"

Det oppsto noen sekunders intens stillhet, der begge parter kunne reflektere over det foregående utsagnet. Ikke overraskende dog; det var Klink som benyttet seg av denne muligheten. "Gud? Som i Gud Den Allmektige? Som i Skaperen? Som i myteomspunnet skikkelse med evnen til å lage universer? DET ER IKKE MULIG! HVA I HEL—" Den kortvarige refleksjonen ble fort overtatt av utbasunerende hysteri, men Klinks skrik ble avbrutt av en guddommelig kraft: "Hold kjeft da, for svarte faen!" Gud klasket til den stakkars gutten. Klink ante ikke hva som traff ham, men unnlot seg fort den mildt sagt sjenerende tanken.

"Ok..." Julenissen trakk pusten dypt. "Jeg går under to navn: Julenissen og Gud. Rundt vinterstid har jeg tydeligvis fått det for meg å dele ut gaver, men bare for å fjerne all mistanke: jeg er ingen gavmild tulling som gjør dette for moralsk egenandel. Det startet med at jeg skyldte en fyr no greier... så ba han andre fyren meg om å gi dissa greiene i form av en sånn ting... så måtte jeg betale tilbake ved å dele ut diverse type saker til en hel bråte med folk. Ren business. Dessverre greide jeg å føkke opp totalt, og ga dissa greiene til feil folk. Så fikk en eller annen tulling nyssen om dette, og nå er jeg faen meg nødt til å nedbetale, det vil si "dele ut", til hele jævla LANDET! Oppfattet?"

Klink blunket ikke, dette av ren forbløffelse, men spurte videre "Du er jo Gud, hvorfor la disse folkene styre deg?" Hodet foran ham lo en kort latter, fylt av bitterhet, før han svarte: "Gud er allmektig i teorien. I praksis er han kun en feit, fraværende jævel - med den enestående evnen til å omplassere viktige kroppsdeler. Alt det der bullshitet om at jeg kan gjøre hva jeg vil... gjør meg kvalm. Jeg får faen meg ikke tatt meg en øl nedpå puben uten at Universets Hersker gir meg himmelarrest... nei, kreftene mine har ikke vært brukt på en lang stund - sett i universelt perspektiv: siden Skapelsens Gang.
Nok om det! Jeg har fått i oppgave å fortelle deg noe viktig, ikke prate om min mors antiliberale holdninger til himmelsk tilværelse... HØR ETTER:"
HVA VIL GUD AVSLØRE? FØLG MED, GRABBAR!

(Ja, da er det ikke annet å si enn: HER ER GUDS AVSLØRENDE AVSLØRING!)

DEL NUMERO SIETE
Har du noen gang lurt på hvorfor du går kledd i grønt? Har du noen gang lurt på hvorfor du føler en sterk kobling til både skjoldet og sverdet ditt? Du er den utvalgte, Klink. Jeg vet det kan være vanskelig å svelge, og jeg er i sterk tvil selv. For hvordan kan en tynn, liten drittunge som deg være den utvalgte, hvordan kan en feig, umoden og kroppslig forvirret tenåring redde Highrool fra den mørke magiens klør? Jeg har lenge lurt på om dette var en liten glipp fra Skjebnens side, men har nå innsett at dette ikke er tilfellet.

Du har bare jævlig flaks og du er bare jævlig treg i omsetningen. Ingen andre enn deg vil være dumme nok til å trosse en klåfingret tysker med heldekkende latex. Og derfor ble du født i heltens drakt, Klink. Den grønne heltens nylondrakt. Du er Tidenes Helt, ikke Tidenes Tabbe. Og sverdet som du har utviklet en skremmende nær relasjon til, er selve håpet. Det er kun med dette du kan penetrere suspekte situasjoner og mørk magi - og nå skal jeg vekke dens virkelige potensial. Med denne skal du redde gudinnen Zelma. Hun er selve kilden til all fyrrig aktivitet - uten henne vil Highrool gå en aseksuell undergangstid i møte. La deg lede av gode venner og nye bekjente; Master Bård nærer på sosialt samspill.

Og forresten... ditt egentlige navn er Robin Andre Høyland. Du ble tildelt et alias for nedverdigelsens skyld, og du har aldri hett noe så infamt latterlig som Klink. Trodde du det? HAHAHAHAHA. Mer avslører jeg ikke.
Nå... stikk! La Carl Frode revitalisere din ømme kropp med roselotion og lapskaus!

Robin våknet, tydelig omtåket, og reiste seg med et stønn. Han befant seg i en liten, sigarformet hytte, med tømmervegger og konfetti. På veggene hang det filmplakater, kakespader og en og annen bever. Robin følte seg merkelig uanfektet, noe som knapt endret seg ved synet av den brede skikkelsen. «Carl... Frode?», spurte Robin. «Hva skjer...?»

De rikket seg ikke. I ildens skyggespill kunne Robin se at tvillingene var bundet sammen med en linkkabel. De var åpenbart i full konsentrasjon. «Carl Frode?» Fortsatt ingen respons. Plutselig la Robin merke til logoen på munkekappen deres, og prøvende mumlet han: «Team Crocket?»

Som ved et lynnedslag snudde de seg, og poserte med hodene mot hverandre og hver sin arm til siden.
«Vi spiller Gameboy!»
«Vi bytter med hverandre!»
«Vi bruker linkkabel!»
«Jeg har Caterpie!»
«Jeg har Mewtwo!»
«Vi har det GØY!»
Carl Thomas tok et skritt frem (i den forstand sammenvokste tvillinger kan gjøre noe sånt) og bukket dypt, før han sa:
«Det virker kanskje merkelig når du ser det bakfra... men vi er tross alt to individuelle personligheter, og ER FULLT AUTORISERT TIL Å SPILLE MOT HVERANDRE VED HJELP AV LINKKABEL»
Frode tok ordet:
«For det finnes vel ikke folk som bytter Pokemon med seg selv, gjør det? GJØR DET?»

Robin kjente av en eller annen grunn et smertefullt stikk i magen - det føltes som personangrep i form av et retorisk spørsmål.
«Vi skal hjelpe deg å komme til Out-Skirts Islands, så tar vi det derfra videre til Off-Skirts High School. Vi har nemlig fått eskorteoppdraget fra høyere hold, og tar det med ytterste seriøsitet. På veien dit vil vi briefe deg med detaljene, slik at du...

«VENT!» Carl Thomas avbrøt den skravlende broren sin. «Han har mange bitre skrubbsår, vi må smøre ham inn med... Vår Spesialitet!»
«M-mener du Uberpack-roselotion: xXx-3000 + 4.5 Mustang-Power-Xtreme med et hint av muskatnøtt?» Frode sa det med munnen full av ærefrykt.
Carl Thomas nikket alvorlig. «Men først...»
Før Klink visste ordet av det var han del av et kveldssent pysjamasparty med heliumballonger, rusbrus og blekfeite førtiåringer...
... og natten var enda ikke ung.

F-FØLG MED!

(Vi følger våre venner på en helt normal ferjereise, men vi får også såvidt møte en mystisk karakter ved navn Suppeelsker. Carl Frode og Robin ankommer sin destinasjon, men blir brutalt overrasket på stranden. Gennendorrf sitter hjemme med strikketøyet og holder Zelma fanget foran kontinuerlige avsnitt av "Days of our Lives"
... kjør på, dette kan bli saker!)

DEL NUMERO OCHO
"Dette er en skikkelig kraftfresh ride, ikke sant Klink?" Den ombygde mopeden var stylet hinsides all fornuft, men Robin kunne ikke fornekte at den lyseblå sidevognen fremsto som ganske stilig. Carl Frode satt bredskuldret ved styret, og de to musketerene hadde hvert sitt bein maskulint plassert langs den strømlinjeformede Vespa-kroppen.

Alt var som det skulle være: vinden rusket i Carl Frodes fettete, kastanjebrune hårmanke, lyden av rusende motor kunne høres, og ramsalt sjøvann pisket luften rundt dem. "Flere merkelige folk" var, ifølge Carl Frode, stasjonært på dekket rundt dem, men Robin var raskt ute med forklaringen "Det kalles turister"
Et fort overblikk vil kunne konstatere at vår trofaste helt Robin og hans nye medhjelper Carl Frode, tar turistfergen over Vast Oceans, og under den skarlagensrøde kveldsolen snart vil krysse over til sitt endelige mål, Huge Oceans. Carl Thomas hadde insistert på å ta med mopeden sin, noe Robin motvillig hadde gått med på. "Jeg føler meg ikke trygg uten Arne mellom bena", var argumentet til Carl Thomas, men Frode var raskt ute med å informere om at dette kun var en dyp psykologisk avhengighet til et solid objekt, og slettes ikke hadde noe med utskiftbare kroppsdeler å gjøre.
Robin hadde fortsatt sine tvil.

Lite visste våre 2-3 helter om den påfølgende tilfeldige situasjonen som snart ville ramme dem under denne bemerkelsesverdige båtturen.
"Hvor skal dere?" En lett henslengt gutt med sjokoladeflekker i munnvikene henvendte seg til Robin. Vår helt ble i noen sekunder satt ut av den plutselige hendelsen. Han bet seg ekstra merke i guttens skjegg, som av ukjente grunner var sterkt inspirert av afroamerikansk kultur. "Eh, Off Skirts High School... " Gutten så ikke ut til å bry seg med responsen - han rotet febrilsk i den skotskrutete kakibuksen. I enda flere intense sekunder ble Carl Frode og Robin stående med blikket festet på denne besværlige aktiviteten.

Etter denne lille perioden med sterk bekymring, roet gutten seg ned. Han strakk fram en hånd, og sa "Jeg heter Suppeelsker!" Smilet hans var i overkant flørtende, men Robin, som hadde opplevd langt verre ting, hilste høflig. Dessverre for Robin førte håndtrykket med seg et lite obskønt objekt, og når Robin atter igjen betraktet sin håndflate, lå det en sjokoladeovertrukket skumbanan der. Den mystiske gutten hadde forsvunnet, og alt Robin sto igjen med var en dyptstikkende undring og et bananformet skumgodteri.
Han snudde og vendte på sjokoladebananen et par ganger, før han oppdaget en slags snirklende skrift. Carl Thomas smattet sultent ved synet av Robins nye leketøy, men Robin trakk seg unna. Han studerte skriften nøye...
Nam, nam. Suppeelskers kunstverk, resultatet av artistisk blod i årene.

Gjennom årevis med bananer og sjokolade spist hver for seg, fikk jeg en åpenbaring: lag et skjørt av bananskall og smør deg inn med kokende varm kakaomasse. Øh... nei, vent. Det var den første åpenbaringen. Den neste var: lag et kunstig fremstilt godteri formet som en banan, og tilpass den med sjokolade. Ja, sånn var nemlig veien til min suksess. Og Klink, Tidenes Helt... på oppfordring fra Julenissen selv... har jeg laget denne til deg. The Great Skumbanan. Spis den når tiden er inne. Lek med den i kjedelige stunder. Ciao!
Robin hardnet grepet om Master Bård, og puttet bananen i lomma. Tyngden av skjoldet på ryggen hans ble større. Plutselig fikk Master Bård fikk en neonblå glød; fantasy-geeken ville sagt at redskapet dannet et magisk felt.

"Bård...", hvisket Robin. "Hva gjør du?" Sverdet svarte selvfølgelig ikke, det ville vært helt usannsynlig og fysisk umulig, men jeg kan allikevel gjette på hva Bård ville sagt hvis han virkelig kunne uttrykke sine følelser på det nåværende tidspunkt:

"Hva som skjer? Jeg får en neonblå glød, Klink... Fantasy-geeken ville sagt at jeg dannet et magisk felt, men det er feil... dette er ikke noe mer enn en tilfeldig, neonblå glød... og, selv om dette vil ødelegge all form for suspens - denne neonblå gløden har null formål. Den er ubrukelig. Noen her... ville si at den tjener godt som midlertidig fenomen, og kan tilføre hele situasjonen et drag av mystikk... men jeg synes ikke det. Det er bare en blå glød. Hva er så stort med det? Du trodde sikkert noe spesielt hadde skjedd, at en ukjent kraft i meg hadde svellet... men... hvorfor i HELVETE TRODDE DU DET? JEG GIDDER FAE--"
Ok, vi stopper der. Fakta på bordet: Master Bård led bare av en midlertidig effekt. Dette visste ikke Tidenes Helt, Klink, som nå gikk i naiv tro på fremkalte krefter, magisk assistanse, uant potensial. Og jeg kan avsløre så mye som at dette vil posere som både problematisk og farefullt i kommende kapitler.

Uten å vite det hadde fortelleren og hans overlegne teknikk framskyndet hele prosessen et par gode hakk, og den utradisjonelle trioen sto nå på strandlinjen til Out-Skirts Island Resort, deres reisemål. Med selvsikre steg opp mot resepsjonen i Out-Skirt Hotel beveget de seg, uten å legge merke til Koscher, den gamle øyboeren med fetisj for gutter i grønt.

"Cowabunga!", skrek den gamle mannen, og alt Klink rakk å se før verden ble svart, var et penisfutteral i lær og en velfrisert brystkasse.
(Han skal forresten lære Robin å slåss. I neste kapittel. MAJOR "YOU GOT SPOILED" ALERT!)
BÆR MED MEG, ER DERE SNILLE!

(Da begynner vi å nærme oss en grandios finale, tror jeg. Så vi kjører på med Klinks nye venn, innblikk i Bernt Eriks selvstendige handlinger, Zelmas desperate rop om forfriskninger og egen stylist. Kanskje får vi også se tilbake på Gennendorrfs mørklagte fortid? Neeei. Nok sagt.)

DEL NUMERO NUEVE
Klink kastet av seg den sprelske pensjonisten. "Kom... deg... vekk!" Koscher skled bortover gresset, men reiste seg fort opp. Penisfutteralet hans glimtet i solen; dets vakre fremtoning ville fått en ishockeyspiller til å skrive poesi. "Hvorfor blir jeg konstant angrepet av kåte menn med sidestilte seksuelle preferanser?! Det gjør meg... sint, lei, sliten!"

Leppene til Robin Høyland dirret. Han svelget hardt. "Jeg liker det ikke. Jeg liker det slettes ikke." Carl Frode la en hånd på skulderen til Robin, før han sa "Du har meg, Klink. Du har meg. Jeg vil aldri gjøre noe så grovt som å understreke din spenstige og attraktive kropp. Jeg er normal ." Robin målte den sammenvokste kroppen et par øyeblikk, fikk en litt tvilende mine, men lot det være.

Koscher tok til orde: "Så, så. Ikke vær så sensitiv, din lille røver. Jeg ble bare spontant opphisset av dine lysegrønne tights. Jeg har alltid fått... erigerte tanker når det kommer til den fargen. Det jeg egentlig skal hjelpe deg med, er noe helt annet. Jeg skal lære deg å slåss!"

Det er riktig. Denne mannen skal lære Klink å slåss. Denne mannen skal kanskje være løsningen på problemet. Skal Koscher være den som lærer Klink å plante Master Bård i Gennendorrfs tykke skalle? Han burde være det. Ja, for historien er jo snart ferdig.

Den radmagre, stilkete kroppen til Koscher sa noe helt annet. Klink ble med ett tvilsom - i tvilens forstand. "Kødder du?" Koscher ristet på hodet. "Nei." Carl Frode, som var trollbundet av parringsakten til to skilpadder, sa ikke noe annet enn "...", Robin måtte greie seg selv. "Og hvilken garanti har jeg for at du ikke skal dynke meg i glidemiddel og utnytte meg i et uoppmerksomt øyeblikk?" Spørsmålet til Klink ble liggende i luften en stund, før det beklageligvis ble ført videre av varme luftstrømmer og traff munnen til en fjern statsminister i samtale med Erna Solberg.
Svaret var i begge tilfeller... horribelt nok...
"Ingen."
"Ingen garanti?!" Bernt Erik var i den lokale LIDL-butikken for å gå til innkjøp av forsyninger. Han hadde medbrakt seg en utgått pakke av "Bestemors Smørete Smørgode Smørpålegg" Det hadde smakt "heelt annerledes enn Madammens kremost!" som Bernt Erik påpekte, men Madammen, med trykk på at dette var noe få mennesker visste,

brukte jo moskus, møll, geitespytt og andre dyriske ingredienser i miksturene sine. Bernt Erik var, uten å vite det, et offer for denne maktsyke damens talløse eksperimenter.

Han kjøpte inn det han skulle ha: en pakke O.B, to fyrstikkesker, en marsipangris og en lindrende salve. Sistnevnte ble raskt og umerkbart påført i region av brystvortene, men handlingen ble uheldigvis innspilt på den ulåste 3G mobilen til en forbipasserende mann, videoklippet ble sendt til statsministerens mobil, der statsministeren, som, etter en kuriøs hendelse med Erna Solberg, tilfeldigvis tittet ned på mobilen sin og instinktivt skrek "BRYSTVORTER!" under sin egen åpningstale i Stortingets regjeringsmøte.

"Jeg skal redde min datter! Jeg skal redde deg, Zelma!", ropte Bernt Erik - mest for å vektlegge at han slettes ikke kom til å greie noe slikt.
Han la ut på reisen mot Gennendorrfs forskningsstasjon, som av litterært hensyn kunne skimtes svakt i horisonten.

Zelma derimot, satt for øyeblikket bekymringsløst og badet både i sin egen skjønnhet og i et aromaduftende boblebad, mens hun lakkerte neglene sine i svart. Ja, hun hadde jo saktens all rett til å lakkere dem svart - hun var kidnappet, hjelpeløs og alene - slikt blir man deprimert av. Til tross for all luksusen Gennendorrf så ut til å tilby henne, alle sølvskjeene hun ble født med i munnen, så syntes hun da at det var på sin plass med mørke klær, lilla hår og sortmalte negler. Kanskje pudret hun seg likblek også, det ville jo passet. Når hun kom ut igjen ville hun være litt av en friker, ojoj, tenk på alle de kvasihomofile og poesiskrivende guttene hun kunne skaffe seg!
I anledningen skrev hun et dystert dikt, som lød slik:

Trist, alene... kidnappet.
Bortført, stjålet... full av skam.
Åh, Romeo!
Åh, Romeo!
Svart på negler, svart i sinnet.
Svart på klærne, svart i minnet.
Penger, venner, mat og klær...
Hva skal jeg med det...
jeg vil være sær!
Kanskje piercing, hvem vet så.
Kanskje mine lepper blå.
Jeg kan skrive po-esi.
Jeg er deppa - sånn skikkelig
Vi takker Zelma, og håper at hun ved en friskere stund vil returnere til sitt rosa, prinzezze-aktige jeg!
VI NÆRMER OSS SLUTTEN NÅ!

(Gennendorrf leker seg med mørk magi, Klink innser sitt sanne potensiale, Bernt Erik (sønn av skaperguden Bayru) forsvinner inn i sine selvopplevde erotiske tanker... mitt navn er Daniel Guanio, og jeg presenterer kapittel 10.)

DEL NUMERO DIEZ
Landet Highrool hadde allerede begynt å kjenne effekten av den mørke, onde magien som banet seg gjennom fundamentet lik en finger gjennom bolledeig. Dyr led av traumatiske mutasjoner, der hoggtenner ble erstattet av lakrisstenger. Mennesker begynte sakte men sikkert å erklære sin kjærlighet til Sven Ingmars, Ole Ivars og Thorleifs. Naturen ble arrete og sår, vakre hager ble fylt av epler, slanger og nakne søskenpar. Og ikke minst... Gennendorrf kunne utnytte denne rå, nærende magien til sine demente prosjekter.

Han tvinnet bokstavelig talt den mørke materien rundt lillefingeren, og formet den etter eget ønske. Han følte den, kjente den, luktet den, var i ett med den. Gennendorrf reiste seg raskt og kontant opp fra sofaen, som for anledningen var av det pureste krokodilleskinn, og strakte hendene dramatisk over hodet. Han gjorde innfløkte og intrikate håndbevegelser; fingrene tvinnet om seg selv i skyggens hastighet. Etter hvert ble rommet fylt av en tung tilstedeværelse. Luften ble klissete, og minnet om sirup. "Eine frydlich mengden destructif magi!", messet han. "Eine frydlich un krum mengden destructif mork magi!"

Han gjorde et spasmisk rykk med begge armer, og ett sett dekorative mahogni-møbler formet seg på gulvet foran føttene hans. De virket ekslusive, stilrene, og ufarlige - før begge to hadde smeltet sammen til en middelaldrende mann med hengepupper og vanngevær. "Behold!", dundret Gennendorrf. Mannen snudde seg åndsfraværende mot sin hersker, og klødde seg på den glinsende issen. "Behold the--" Gennendorrf stoppet midt i setningen, og henvendte seg høflig til mannen. "Hm?" Et drepende blikk traff den nå svetteperlede skallen. "Åh... Brynjulf. Brynjulf Halvorsen." Gennendorrf fikk et tankefullt uttrykk i noen sekunder, før han trakk likegyldig på skuldrene.

"Behold the vimmerich assistenten of deine morke Lord... Brynjulf Halvorsen!"
Kyyyyah! Klinks kamprop var i ferd med å etableres. Til nå hadde det vært et sikkert tegn på misnøye, hysteri og delvis homofobi, men Koscher hadde andre planer. Han hadde sendt "den avskyelige tingen som kaller seg Carl Frode" ned på den lokale strippeklubben, og konsentrerte seg nå om Klinks kamputdanning. "Fine bevegelser, fine bevegelser...", mumlet den gamle mannen i en kamuflert drømmetilstand. Robin holdt Master Bård med begge hendene, og hugget løs på en naturtro statue av Jack Thompson. "Horisontale slag, ja, horisontale. Også på andre siden nå! Spe på med noen spark! Bøy deg litt ned så jeg får se—" Robin stoppet lik et strømbrudd, og snudde seg sakte.

"Se hva!?" Koscher fant det interessant å sparke noen steiner langs bakken, mens han mumlet: "Se... se... se der!" Han pekte ivrig ut av vinduet og pekte på en kokosnøtt. "Den ligner på en kokosnøtt!" Koscher begynte å le en manisk latter, men Klink avbrøt. "Det er en kokosnøtt." Den for lensgt pensjonerte mannen klødde seg teatralsk på haken, og innrømte at denne påstanden medbrakte sannhet: "Ja, så sannelig" Klink hadde for lengst gjennomskuet perversiteten i den uferdige uttalelsen, og understreket i vilt raseri "Hvis du...hvis du nevner det der igjen... så skal jeg faen meg lukke opp den døra der-" Klink pekte på døra. "-vandre ut-" Han slet tydelig med å formulere en passende trussel. "-og bare finne på et eller annet som innebærer at jeg ikke redder Highrool!"

Overraskende nok hadde dette en oppriktig seriøs effekt på Koscher, som strammet leppene og svor at han aldri mer skulle etterspørre en eventuell ekshibisjon av det stramme "pojkbrødet" Klink var tildelt. Han foreslo raskt "Hva med litt martian arts?" og avslørte samtidig en dyster fortid som dyslektiker.
I akkurat dette øyeblikket sto den like velbygde, omspennende, fyldige, muskuløse og maskuline Bernt Erik foran inngangsporten til Otto Gennendorrfs fryktede laboratorium. Han dro opp ermet på den røde hettegenseren, og førte de tjukke fingrene sine opp langs biceps. "Fiskebollene lever i havet, jah", gliste han, og strammet til. Som basketballer i en strømpe åpenbarte overarmen seg i all sin prakt, og fjellkjeden av fibre og babyhud glinset forlokkende i ettermiddagssolen. Kvinner i flere mils omkrets fikk en plutselig orgasme - og Bernt Erik innrømmet det - han hadde alltid hatt mer enn bare draget på damene. Man kan si det slik: i det øyeblikket Bernt Erik byr en brystfager kvinne på åpningsreplikken "Hei", har han allerede forbarmet seg med henne tjuetre ganger. Det var ikke rent sjelden at Bernt Erik faktisk ble betalt for å leke seg med damene - ja, en gang ble han truet på livet hvis han ikke ga "Susanne" hva hun ville ha.

Med tankene løpende rundt alle disse fortidens lidderlige eskapader, ble han stående en god stund uten å bevege seg.
"Sånn, ja!" Klink balanserte på en stubbe, manøvrerte et flyvespark mot Jack Thompsons hode, utførte sidelengs saltomortaler mens han ble kastet bakover av rekylen fra forsvarsadvokatens tykke panne, og landet mykt som en katt på bena til Koscher. Flere av tærne til den stakkars mannen lagde uhelbredelige knekkelyder, men før han rakk å skrike hest av smerte, utførte Klink et halsbrekkende stup mot øvingsdokken - som resulterte i at selveste Chuck Norris pensjonerte seg og begynte med hobbyseilning. Hodet til den stakkars tredokken ble knust, men dette rakk ikke Klink å bry seg med - han var for øyeblikket innhyllet i en sky av mystikk og lynraske kung-fu bevegelser. Etter tre minutter med raske slag, komplekse bevegelser som innebar full kroppsbeherskelse, og samtlige stunts som etter fysikkens lover egentlig ikke skal være mulige, var Klink ferdig.

Skyen av eldgamle kinesiske tegn, matematiske formler og okkulte symboler falmet vekk, og kun Robin sto igjen med haken hevet og øynene smale. Han strakk frem hånden, og gjorde den velkjente bare-kom-med-det!-bevegelsen, selv om ingen unntatt Bruce Lee engang kunne forsøke seg på en kamp med den nye Robin Høyland. "Jeg har våknet!", tordnet Klink, og sovnet.
Koscher studerte den nå ødelagte hytten sin, og la merke til den endeløse rekken av gravende dype håndmerker i betonggulvet. Han skakket på hodet for å få Klinks svette kropp i riktig øyensyn, og deklarerte:
"Tidenes Helt, Klink. Du er klar." Han studerte formene gjennom de våte tightsene, og kikket ned, før han måtte legge til: "Det... er jeg også."
O U C H!
IKKE BARE HIGHROOLS HÅP ER TENT! FØLG MED!

By foul fires inherited. By pledge be honored to die.
Keep the manbears playing! Naught failed in the time curtain!
The years passed on...
Foamy sandwich in clouds rolling, salty balls in yoga...
Thou shalt not cough clowns as hindrance for wintermorning dog!
The plausible bowling keeps poking...
But my land shall not.
My land shall not!
(Breadly sorrows my sofa...)
Highrool will keep breathing!
By: Wilfred Al Fredsson, Mayor of Quekeeree.

DEL NUMERO ONCE
"Brynjulf Halvorschen, vimmerich?" Brynjulf nikket sørgmodig for tjuetredje gang den dagen. "Ja, herre. Det er mitt navn." Gennendorrf satt godt plassert i den fleecebelagte lenestolen sin, og klappet en imaginær katt. Han la fort merke til dette, og flyttet hånden forlegent. "Eine motorola du haben, vimmerich?" Brynjulf Halvorsen rotet febrilsk i grillbuksene sine. Stresset fisket han opp en mobiltelefon, og stirret på den. Gennendorrf stirret også på den, men med et snev av undring og nysgjerrighet. "Eine mobiltelefonen, huh?" Den nervøse assistenten nikket. "Motorola is eine mobiltelefonen?" Brynjulf latet som om han studerte telefonen nøye, før han svarte: "Ja, min herre" Otto Gennendorrf fikk et sleskt smil rundt det tyske munnbåndet sitt, og hvisket lurt: "Der grønne heltschickelse, Klink. Schpørr mich en befinnen zeg!"

Brynjulf gjorde et raskt søk, og fant nummeret til en viss Robin Høyland. Konsentrert lyttet han til pipetonen, men hadde en kald undring i bakhodet: hva hadde Gennendorrf trodd en Motorola var?

Klink banet seg i vei gjennom folkemengden. Strippeklubben var overfylt av menn, alle godt oppe i årene. Han skannet område for en sammenvokst tvilling i munkekappe. Der! Han prikket den hjulbente, bredskuldrete mannen på ryggen - og ramlet bakover i sjokk. Foran ham sto en mastodont av en halvkvinne; leppene var påsmurt med flere centimeter hvalspekk, øyenvippene kunne spiddet en mammut, og resten av fjeset luktet kåt kamel. Klink tittet opp forbi noen enorme bryster, selv om overblikket var langt fra fullstendig; de var slappe som gardiner og kunne anvendes i form av fotplagg. "Hvaære?", hostet hun.

Herregud hun var bred. Hun var bred! Ikke bare kroppen kunne bli oppfattet som to enkeltindivider tett inntil hverandre; hodet var som to fullvoksne gresskar! "Herregud, hun var bred!" Klink sorterte tankene litt, og tok seg til munnen. Hadde han tenkt eller sagt noe n—
"HvaFAEN sa'ru?!" De ikke så få skjeggstubbene hun hadde virvlet ut av sine rettmessige porer. "HvaFAEN i hællvette sa'ru?"
Det påfølgende scenario forløp skremmende fort. Klink ble kastet inn i motsatt vegg, mens han møysommelig skuffet med seg ivrige menn i overgangsalderen. Carl Frode plasserte et titalls rupee presist i trusesprekken på noen halvnakne kvinner. Koscher ble brutalt avbrutt i sjekkereplikken: "Sjjjkal vi to, og meg og du... sjjkal... jeg Kosche deg?". Og en hel mengde irrelevante detaljer som innebar knuste flasker, banning, slagsmål og, uten at jeg kan forklare dette noe nærmere, tubaspillende neshorn.

"Vi stikker!", hylte Klink, som hysterisk prøvde å kaste av seg en blind dverg i snekkerbukser. Carl Frode skrek et eller annet tilbake. Det fullstendige kaoset så ikke ut til avta med det første. "Vi stikker, hører du dårlig!?", skrek Klink igjen, denne gangen fullt oppreist. "Ok, skal bare... helvete da, ikke på... vekk, sa jeg! Kommer nå!"

I ettertid har Robin Høyland gitt ut en diktsamling om alle disse opplevelsene, og jeg kan gi dere en passende smaksprøve:
En Ualminnelig Flukt - av Tidenes Helt.
Kyyyah!
DET VAR DA SOM BARE FAEN!
Ehehehe, nei takk.
Dukk!
Vestlandslefse, incoming!
Løp. Løp. LØP!

Litt senere var Carl Frode og Klink atter på reisens vei, mens de kameratslig vinket farvel til en hylende Koscher. Den gamle mannen viftet ivrig med armene, delvis fordi han sa farvel, delvis fordi en overvokst transvestitt prøvde å kvele ham med sine meterlange fordeler. Sakte men sikkert ble de skingrende skrikene overlatt til fortiden. Klink kunne endelig henvende seg til Carl Frode. "Carl Thomas... Frode... jeg fikk en telefon istad..." Tvillingene stoppet samtidig, og prøvde tappert å skjule det faktum at de egentlig ikke hadde noe valg. "Ja?" Klink fikk på mystisk vis dratt frem en mobil (den skulle etter all formodning aldri fått plass under trikoten) "En viss herre ved navn Brynjulf ringte...", fortalte Klink, "og han lurte på hvor vi var" Carl Thomas stivnet. Og denne gangen kun Carl Thomas.

"Hva er det CT? Kjenner du denne mannen?" Carl Thomas klødde seg nervøst på venstre øyenbryn. "Eheh... nei. Nei! Er du gæren, nei. Aldri. Kjenner ingen." Frode stirret hjelpeløst på Klink, men Tidenes Helt ville ikke ta noens parti i dette eventuelle familiedramaet... han satte opp hastigheten og gikk noen meter foran. "CT, kjenner du denne mannen!?" Det var skummelt, men en viss sjalusi kunne merkes i den dirrende stemmen til Frode. Carl Thomas mumlet. "KJENNER DU DENNE MANNEN, CARL THOMAS?! SVAR MEG!" Robin krympet seg. Det ble stille.

"Nå går vi og tar livet av Otto Gennendorrf, hva?", foreslo Klink lystig. "Eller hva, grabb-" "GREIT! JEG... kjenner ham." Det plutselige skriket fra Carl Thomas skar gjennom luften, og lagde en utfordrende revne i Klinks strømper. Frode stirret sjokkert på... broren sin... og ventet åpenbart på en videre forklaring. Det fikk han. "Det er..." begynte Carl Thomas, "det er..." Samtlige partikler og molekyler hastet seg vekk i frykt for den kommende avsløringen.
"Det er... elskeren min."

Det rykket i Klink, og han sto ubevegelig. Frode måpte og gapte på samme tid. Han tok seg sammen, og stotret "M-men... hvordan. Jeg... vi har alltid vært... sammen. N-når... h-hvordan?" Robin listet seg bort til brødreparet, mens han smilte nervøst. "Men dere er jo brødre, så det går nok bra. Det går nok fint! Finfint! Dere er jo brødre, ikke sant. Ikke s-sant?" Carl Thomas var den som svarte, før hele stemningen ble rimelig anspent. Når blikket til Carl Thomas møtte de lynende øynene til Frode kom det gnister, som igjen antente en nærliggende høystakk.

Svaret Klink fikk kan aldri bekreftes av meg, siden jeg tross alt er en ansvarlig borger, men det kan jo tolkes. Sannheten er i hvert fall at Robin Høyland fortsatte på sin reise.
Og bak Klink, innhyllet i et actionfylt flammehav, kunne man høre de sjeldne brølene fra en sammenvokst slåsskamp...
FØLG MED PÅ NESTE OG SISTE DEL!

(Denne delen er ekstremt lang, så det ble nødvendig å dele den opp i to. Beklager det der. Les den i porsjoner! Det måtte jo være en verdig, episk slutt på et omspennende epos - og det håper jeg det ble, haha. Værsågod!)

DEL NUMERO DOCE
Klink myste opp mot det som skulle vært et krokete, og dunkelt slott. Han var nesten skuffet der han sto; ruvende pillarer av hyggelig marmor og en massiv port av stivnet sukkerspinn var det som møtte ham. Hele stien oppover mot det trendy forskningskomplekset var beriket med vakre statuetter, alle polert til det hinsidige. "Vel, nå er det alt eller ingenting.", tenkte Klink for seg selv, og klimpret med pianostenglene sine.

Ingen ved sine fulle fem kunne gjette at dette pinglete, lille guttekreket var den som skulle redde Highrool - på sitt beste kunne man anta at gutten skulle på dansekurs i ballett, og selv dette var et grovt overtramp i anmodningens navn.
Hum-di-dum. Idet vår helt hoppet paradis langs den gullbelagte invitt, virket alt rosenrødt og lykkelig. Noe hadde anledet ham inn i en dyp naivitet - og dette, viste det seg, var mengder av lystgass som omsluttet hagen med presserende bestemthet. Ja, dette intervallet av lykke resulterte faktisk i at Klink overså Bernt Erik fullstendig, hvorav sistnevnte lå innlullet i en dyp, erotisk drømmetilstand der raus suging på tommelen tydeligvis spilte en vital rolle.

Heldigvis greide Robin Høyland på elegant vis å unngå den helt komplette lykke (en effekt påskyndet av de foreløpende dagers distinkte hendelser) og fant den beskjedne inngangen til selve bygningen. Han trampet inn i en sal med imponerende høyde under taket, og snublet ut av lystgassens noget frivole effekt. "Hva... åh helvete" Virkeligheten begynte å synke nedover ryggradskolonnen hans. En ustelt mann i middelårene tok et steg fram i salen. "Åh helvete, helvete" Virkeligheten gled enda dypere inn. Den mildt sagt uhygieniske mannen løftet opp et vanngevær av merket SuperSoaker XXX. "Åh helvete, faen, h-e-l-v-e-t-e" Den ubeleilige og ubehagelige sannhet var endelig stasjonært på sin rettmessige plass (der hvor den pakket opp sin koffert og fisket fram litt kløende Avsky)

"Du tror virkelig du kan komme deg forbi meg? Du tror virkelig at du kan spolere Gennendorrfs maktsyke og destruktive planer?" Brynjulf tok et steg frem, og det ga en passende gjenlyd i rommet. Klink tok også et skritt frem, men rygget en anelse med hodet. "Vel... ja, jeg har en viss tro på det"
Alle dere som har fulgt med på serien vet at Klink er av den typen gutt som sitter når han tisser, og derfor må dette sies å være en sjeldent modig uttalelse i hans situasjon.

"Jaså?", svarte Brynjulf. "Ja", sa Klink. "Vel, man skal ikke utelukke muligheten. SAY ELLO TO MY LITTLE FRIEND!" Brynjulf avfyrte en tjukk stråle av lysegul væske, og pumpet vanngeværet sitt på en ytterst suspekt måte. Klink kastet seg til siden, og kastet samtidig et blikk på punktet der væsken traff marmorflisene. Det etset, og man kunne nesten høre den hissende stemmen: "ssssskadelig ssssmeltesssstoff"

"Hva faen har du i det vanngeværet!?", krevde Klink å få vite. Brynjulf befølte den blanke issen sin, og svarte før han avfyrte nok en salve: "You don't wanna know, baby" Den lave mannen med måne og pondus skulle teoretisk sett ikke utgjort noen særlig trussel, men stoffet han hadde fylt vanngeværet veide opp for resten. Klink manøvrerte seg vekk fra skuddene, stupte kråke, serverte en og annen baklengs salto. Han slo til og med hjul, men dette viste seg å være farlig: en liten stråle streifet den svettedynkede genseren til Klink, og nok en pirrende flerre gjorde sitt for å berike scenarioet.

En utladning med den karakteristiske lyden "shwish" pekte rett mot hodet til Klink, men for første gang i denne historien viste skjoldet seg å være brukbart. Det sa "ploosh" og væsken ble kastet rundt til alle kanter, der hvor den etset fram en rekke forstyrrende motiver av Ingrid Espelid og Arne Scheie. "Hvorfor ble ikke skjoldet mitt smeltet?!", skrek Klink andpustent. Brynjulf, som også var i bevegelse rundt i rommet, skrek tilbake: "Av eksakt samme grunn som at tanken på vanngeværet mitt fortsatt er intakt!" Klink tenkte seg om, men bestemte seg for å spørre: "Og grunnen, er...? Whoa!" Han lente seg bakover i en velkjent positur, og en kjapp stråle flimret over magen hans. Brynjulf lo rått, og svarte "Mangel på logikk!"

Klink stoppet. Han satte seg ned bak en stolpe, og tenkte følgende: "Skal jeg bare fortsette å dukke unna til ammoet hans er tomt, eller skal jeg kaste meg ut i en unødvendig og ganske smertefull død?" Selv ikke jeg vet hvorfor han gikk for det siste alternativet, men det kan muligens ha noe å gjøre med gjenværende porsjoner lystgass. "Aaaaaaaaaaa!" Et kontinuerlig sett vokaler gjorde alltid sitt i dramatiske situasjoner. "aaaaaaaaaaa!" Robin Høyland stormet frem mot Brynjulf med sverdet hevet, og sveipet et krigersk slag. Klink tenkte: Siden Master Bård tross alt glødet med en magisk blå farge, skulle Brynjulf nå være i en kritisk tilstand, men, som jeg sa i en tidligere del: blåfargen hadde ingen nevneverdig funksjon. Slaget traff låret til den stakkars mannen med flatsiden, og et dypt, klingende "klask" ga ekko gjennom salen, men... det var det. Et kort "au!" og en avvæpnende manøver senere, sto Brynjulf Halvorsen med våpenet sitt mot Klinks utstående panne.

"Tidenes Helt, huh? Tidenes Fiasko, sier nå jeg!" Brynjulf lo en buktende latter, og lekte litt med avtrekkeren. Han ble med ett alvorlig, og stirret tomt på Klink. "Nå er du død." BANG!
"UUUUT MOT HAVEEEET! VI SEILER UUUUT MOT HAAAVEEET!"
Carl Frode kom seilende inn gjennom rommet, og delte ut en snedig bitch-slap på Brynjulfs bollekinn.

Den vettskremte 50-åringen tumlet bakover, og tok seg overrasket til ansiktet. Han stirret med store øyne på Carl Frode, som nå hadde på seg en hvit munkedrakt. Carl Thomas tok ordet: "Jaså, Brynjulf. Du prøver å ødelegge for vennen vår, hva?" Frode målte den lavpannede mannen arrogant med øynene. Brødreparet bar preg av heftig krangling, men virket merkelig nok mer sammensveiset enn før. Og denne gangen ikke bokstavelig talt.

Frode fortsatte: "Jeg og Carl Thomas har hatt en liten diskusjon om deg... og han har gjort meg forstått på at du er en feit jævel uten hår" Brynjulf begynte å forstå scenen som utspilte seg her. "Pøh, hjeelp. Dere er ikke siamesiske tvillinger, nei. Dere er siamesiske TULLINGER! Smak på denne!"

Carl Frode gikk sakte mot Brynjulf. Brødrene ble dynket i væsken. Klink snudde seg vekk - alle vet hva som skjer når hvite plagg blir våte. Han kunne høre at Carl Frode fortsatt gikk mot Brynjulf, med sakte, truende steg. Det neste han hørte var skrik av smerte. Klink våget seg en liten titt, og dette var hva han så: Carl Frode hadde en fabrikkstrikk. De tøyet den til bristepunktet... og slapp. Gjentatte ganger. "AO! AOO! IIH!" Gennendorrfs assistent krympet seg under smerten. Carl Frode stoppet brått. Han la vekk strikken, og tok frem en ny strikk. Denne var betraktelig større, og de tøyet den. De tøyet den. Og tøyet den. Hele salen vibrerte, før brødrene slapp taket med et smell. Det siste som kunne høres fra Brynjulf var et hvinende hyl, og tom stillhet. "Syresikker drakt", informerte Carl Thomas, og vinket Klink videre.

"Gå nå, redd din kommende eks. Og drep Otto, er du snill."
Klink jaget rundt i de forskjellige korridorene. "Zelma? Zelma!" Blikket hans flakket verre enn samtlige sommerfugler. Han tittet på dørskiltene til de mange rommene: "Forskningsrom" "Krematorium" "Iskrembar" "Green Room" "Bad" Han gikk videre, men stoppet. Bad? Hvis du var på jakt etter en jente i en stresset situasjon, hvor ville du da finne henne? Klink rygget tilbake, og åpnet.
Oh la la.

Det han så var ikke verst. Det vekket faktisk flere hormoner, og instinktene gjorde sitt inntog. Zelma sto med ryggen til foran et speil, kun dekket av en skumpalett på rundt en fingerbredde. Det glinset av henne, og hun var alt. Det var mange ganger i denne historien han hadde sett naken hud, tenkte han, men på en kvinne? Det var jammen på tide. Hun snudde seg, og verden ble slørete. "Eh, h-h-hei dehre" Klink henvendte seg til det fyldige tvillingparet som møtte ham. "Hva i helve--!", pep Zelma, og for nok en første gang i historien kom denne replikken fra en annen munn. Klink tok seg god tid til å studere den våte kvinnekroppen mens han hadde sjansen, og haken hans mistet sakte men sikkert høyde. Zelma la merke til dette, og rev til seg et håndkle fra badekaret. Klink stirret fortsatt. Zelma fikk en undrende mine i ansiktet, før hun stirret ned. Det var et strategisk plassert hull i den nåværende håndduken. Hun så seg febrilsk rundt, og rev fram enda et håndkle, som hun fort brettet rundt seg.
"Hva DRIVER du med?! BRASENDE inn HER?!" Klink gurglet noe uforståelig, og fikk endelig kontakt med blikket hennes. Det var et ganske rasende blikk, merket han. "J-jeg... er Tidenes B-bryster, nei! ehehe, Tidenes Helt, ", stotret han, "øh... jeg skal ri, røve, R-REDDE deg!" Hun sendte ham et fraværende blikk, og svarte: "Men jeg har det br-" Klink skrek "Kle på deg, og FØLG meg!", før han slamret igjen døren og stasjonerte seg tålmodig utenfor baderommet.
En liten stund senere løp han gjennom korridorene, hånd i hånd med en supersexy chick som attpåtil var to hoder høyere enn ham. "Jeg kjenner faren din", sa Klink i en hverdagslig tone, "han reddet meg fra en sauna full av nakne gutter" Zelma åpnet munnen i et forsøk på å si noe, men ingen ord kom. Hun stirret blankt fremfor seg, og undret over hvorfor hun lot denne åpenbart kåte gutten føre henne med seg gjennom trange korridorer.

Hele spindelvevet av skummelt påtrengende korridorer munnet til slutt ut i nok en sal. Denne var imidlertidig mye bredere, og mye penere enn den forrige. Veggene var dekket av mosaikk-vinduer i alskens farger, og en kirkelig stillhet var alt man kunne høre.

Jeg benytter sjansen til å takke for all respons og ros - og mest av alt fordi dere har giddet å følge med. Det varmer en kald skrivehånd. Dette er siste del av siste del - og jeg må innrømme nå, det er litt melankolsk. Well, here goes:

DEL NUMERO DOCE
Klink likte ikke denne stillheten. Den var høytidelig og avslappende, men det var den type stillhet som varslet om noe brått, farlig og skummelt. Det var som om stillheten selv var spent på det som kom. Og det kom. Ikke i form av flyvende siamesiske-tvillinger, eller sprutende syremateriale, men i kullsvart, blank latex, med plastøredobber - og en matchende badehette av merket Speedo.
Dere lesere har hørt denne beskrivelsen før, men for Robin Høyland, som nå faktisk hadde utviklet en viss heterofil ro, var dette mer enn nok til å utvikle spontan panikk.

"Ouaæh!" Mannen hadde materialisert seg i enden av den store salen, og gikk sakte mot dem. "Zelma, øh... hvem er dette?" Han slapp hånden hennes - nesegrus frykt gikk kjønnsdriften i forkjøpet. Zelma hevet øyenbrynene, og glante rart på den skjelvende gutten. "Hvorfor er du redd?"
Klink fikk et glassaktig blikk, og sa, mens han fortsatt stirret framfor seg, "Vel, det er mulig det er kombinasjonen av latex, øredobber, skjegg og sleskt smil - men det kan jo også være fordi HAN KOMMER RETT MOT OSS!" Zelma sluttet å smile. "Det er han som kidnappet meg", sa hun spakt. Klink sukket. "Jaså? Det ville jeg aldri trodd." Alt som øret kunne oppfatte var gjenlyden av Gennendorrfs steppesko, idet han sakte strenet mot sin verste fiende. Zelma, som i bunn og grunn var ganske blond, lyste opp. "Åh, du skal redde meg fordi jeg er kidnappet!" Klink snudde hodet sakte mot henne, i et stivnet smil. "Eh, ja. Stemmer det." Han snudde seg mot den gradvis ankommende Gennendorrf igjen, og fikk et mørkere tonefall: "Denne mannen skal jeg drepe..." Subbingen stoppet, og Gennendorrf gliste bredt. Han gjorde virkelig sitt ytterste for å demonstrere tanngarden sin, som for øvrig var av sensodyn hvithet.
"Zelma, stikk. Gjem deg bak den mannens digre ereksjon!" Klink pekte mot en diger statue. Hun sendte Robin et sjokkert blikk, men innså situasjonens viktighet, og løp i dekning.

Gennendorrf, som egentlig ikke var så stø i norsk, sa ingenting på en god stund. Klink stirret på den 2 meter høye mannen. Gjennom den trange drakten kunne man skimte et sett utstående nipler, og dette gjorde sitt for at Klink heller ikke var i stand til noen innledende introduksjon. Han gjorde som enhver tulling ville gjort i en slik situasjon:
"AAAAaaaaaaaa!"
"BBBbbbbbb!"
"CCCCccccc!"

Han stormet mot den stillestående tyskeren, som lynraskt løftet hånden og emitterte mørke gnister fra håndflaten. Klink, som hittil hadde løpt i klumset manér, fikk plutselig en flashback fra Koschers trening, og smatt unna med en akrobatisk sidelengs dobbelsalto. Tidenes Helt løp oppover veggen, og selv om dette var så smått unødvendig, så hevet det i hvert fall Zelmas øyenbryn. "Du får aldri ødelegge landet mitt!", bjeffet Klink i en mandig og patriotisk tone. Mørke lyn risset det vakre mosaikk-glasset, og fulgte Klink, som nå løp sidelengs. I overgangen mellom vindu og steinvegg lagde Gennendorrfs mørke lyn en brakende lyd.

Nå byttet Klink retning, og løp brølende nedover veggen. Et spor av steinrøyk fulgte ham, og i et lite sekund ble han borte, før han spratt fremover med magen langs gulvet, antok høyde med kroppen i aerodynamisk stilling - og plantet en knyttet neve i Gennendorrfs markerte kinnben.
Tyskeren ble slått over ende av det raske sammenstøtet, og rullet noen meter langs marmorgulvet. Latexdrakten bidro med en pipende, skral lyd. "SCHFUZ EINE GRENZEN! DIE, DIE, DIE!" Nå brukte Gennendorrf begge hendene med full kraft, og fylte luftrommet med mørk mais. Han viftet med lankene, og sendte ut mikrobølger - som igjen poppet maisen. Det ble kastet til alle kanter, de vegetabilske prosjektilene dannet et teppe av svart. Klink ble overrumplet, spurtet for harde livet. Han løp mot enden av salen, men kulene samlet seg. Gennendorrf gjorde flere håndbevegelser, noen litt suspekte. Han fikk det mørke popcornet til å samle seg etter Klink, lik en sverm av bier. Klink løp fortsatt mot den lange enden av salen, og innså at maisen var raskere. Han snudde seg, stoppet, og la skjoldet sitt ned på gulvet.

"Kyyyah!" Han sparket ifra, og surfet mot kulesvermen. Skjoldet lagde gnister, som gjorde at det så ekstra tøft ut. Klink viklet ut Master Bård av sliren sin, og grep det med begge hender. Det som skjedde videre foregikk i en hastighet som er vanskelig å oppfatte. Det kunne se ut som Klink gled igjennom det sorte teppet lik en varm kniv gjennom smør, men dette er langt ifra saken. Han tok faktisk nytte av sine nylig anskaffede reflekser, og kjørte (surfet) rett igjennom svermen ved å deflektere hver enkelt kule. Han beveget Master Bård i en surrealistisk hastighet, og skjoldet seg mot maisen med en lang pipelyd. Denne pipelyden besto egentlig av individuelle "plingplingpling" lyder, men, som sagt, det hele foregikk i en øyesmørende fart.

I sekundet han var gjennom denne gardinen av smerte, kastet han sverdet av all kraft mot Gennendorrf. Det skar seg gjennom luftlaget, og man kunne se selve virkelighetsbildet falle til sides som et vanlig stykke papir. Det kom et øredøvende smell, et rosa lysglimt, og Klink ble kastet bakover av en usannsynlig usynlig kraft.

Master Bård svevet harmløst foran hånden til Gennendorrf. Og i hånden til Den Mørke Herre: TreiVors-smykket. "Mit dis eine schmelktig kraft i mein! Das vinnen gefuhrst NEVER!" Klink hadde fått flere kløende skrubbsår, og ynket seg. Gennendorrf sendte nok en gang en bølge av pulserende kraft gjennom luften, og kastet Klink en ytterligere avstand. "Faen, faen, faen" Vår helt suttet på lillefingeren i bankende smerte, og gråt. Tårene vasket vekk støv, stein og gjenværende olje fra ansiktet hans. Gennendorrf løftet TreiVors og lo en trillende latter. Han skjøv hånden pinlig tregt fremover, og sa "Un der finish is NU"

Sjokkbølgen kom aldri. Gennendorrf hylte verre enn Brynjulf idet en overdimensjonert knyttneve ble introdusert for hans erogene soner.
"On the battlefield, you must adapt to survive! Leave no man behind!" Bernt Erik, som visstnok hadde vært i kontakt med selveste Chuck Norris, bekreftet nå den forrige påstanden ved å utføre et stivt roundhouse-kick. Han bommet. "Hah hah hah hah hiii", lo Gennendorrf, og oppdaget at han hadde blitt kastrert ved det første slaget. "Die kick is ein miss, hii hii hii" Bernt Erik trakk seg tilbake. "Nei... sjekk på nytt", sa snikmorderen med en raspende stemme. Gennendorrf la merke til TreiVors-smykket, og måpte. "NEEEEIN!" Han kastet fra seg det ødelagte verktøyet, og sendte en kule av mørk magi rett i pannen på den uforberedte Bernt Erik.

"NOOOOO!" Klink stupte framover, snurret forbi en rekke mørke kuler, og grep Gennendorrf hardt om strupen. Den lille gutten løftet den 2 meter høye Mørkets Herre etter halsen, og snakket gjennom sammenpressede lepper. "Nå... er du død."

Latex mot tights, badehette mot bollesveis. Klink spurte med en drepende sjenerøsitet: "Noen siste ord?" Gennendorrf hyperventilerte. "Selfsakt! Klink..." Klink strammet grepet om halsen hans. "... I am... your... artificial father..." Klink løsnet grepet. "Hva?" Gennendorrf utvidet neseborene, og gjentok: "I am your artificial father. Ask Bernt Erik over there." Bernt Erik tok seg til pannen, og fikk et bekymret drag rundt biceps. "Du er adoptert, Klink. Jeg er også din far. Du pleide å være vår sønn. Kanskje best at du vet det" Robin stivnet. "Eh, nei. Egentlig ikke. Så... dere?" Han tittet fra Gennendorrf til Bernt Erik og fra Bernt Erik til Gennendorrf. De nikket. "Vel... JEG GIR BLANKE FAEN!"
Robin Høyland, Tidenes Helt, Klink, Den Forvoldte Gutt, slapp Gennendorrf ned på gulvet. I noen øyeblikk ble han oppslukt i Zelma, som fortsatt sto i dekning, men gjenopprettet fokus. Han sa "Bernt Erik, gå til din datter" Bernt Erik gikk bort til Zelma, som gråtkvalt kastet seg om halsen hans. "Nå," sa Klink, "redder jeg Highrool" Han svingte sverdet opp ned, slik at skaftet til Master Bård moste inn i magen på Gennendorrf, og sendte Den Mørke Herren til en fjern galakse mest kjent som "Steinkjer"

Akkompagnert av Norsk Kringkastingsorkester, bukket Robin Høyland dypt, og hvisket:
"Homerun."

SLUTT!