Invincible VS

Mange av oss i redaksjonen er fans av TV-serien Invincible; Prime Videos suverene superhelteepos om "the guy next door" - Mark "Invincible" Grayson, som i tenårene innser at han er uovervinnelig. Han er også sønn av en utenomjordisk naturkraft kjent som Omni-Man fra en annen planet - en verdensbeskytter på avveier som ikke helt kan forsone seg med menneskehetens mangler, hvorpå Invincible blir stilt overfor en rekke dilemmaer. En fortelling som tar for seg temaer som er jordnære og modne, samtidig som den er dyktig animert og hypervoldelig. Skybound Entertainment, sammen med Quarter Up, mente at dette ville fungere svært godt som et kampspill der vi kjemper mot et mangfoldig utvalg av unike superhelter med distinkte karaktertrekk, og det viste seg at de traff helt riktig.

Forvent å både ta imot og dele ut juling.

Invincible VS er ikke noe vanlig, klassisk 1-mot-1-spill; i stedet handler det om 3 mot 3. Fokuset ligger på tag-kamper, noe som gjør det til en hektisk affære av dynamiske proporsjoner. Det er ikke helt ulikt Marvel vs Capcom 3 når det gjelder struktur, og deler mange lignende spillelementer, for eksempel kraftmålere og spesialbevegelser. Teamet bak var involvert i Microsofts nye versjon av Killer Instinct til Xbox One, så det er ingen tvil om at de har erfaring med kampspill, med gode innflytelser som grunnlag.

Grafikken yter kilden rettferdighet og er definitivt opp til standard.

Det første jeg gjorde var å dykke rett inn i enspillermodusen, for den byr på en herlig blodig og godt gjennomført historie for solospill - noe som langt fra er en selvfølge i kampspill og i sjangeren som helhet. Teamet bak TV-serien ble hentet inn for å skrive og regissere fortellingen, og det merkes. Dette kunne lett vært en episode i tre deler når det gjelder lengde og spilletid, og fanger essensen av kildematerialet. Invincible, Omni-Man, Atom Eve, Rex Splode, Robot, Cecil, Monster Girl og alle du har blitt kjent med så langt, er med - 18 fightere er tilgjengelige, og flere kommer via årskortet. Selv om noen få stemmeskuespillere er byttet ut (Steven Yeun som Invincible og Walton Goggins som Cecil er ikke med), er de fleste tilbake, og erstatningene imiterer dyktig sine originaler, så ingen kritikk bør rettes mot dem. Her introduseres også en interessant ny karakter skapt av Robert Kirkman - Ella Mental - som behersker de fire elementene: ild, vann, luft og jord.

Spillets historie er engasjerende og introduserer også en ny karakter - Ella Mental - sammen med noen kjente fjes.

Den er mer enn adekvat og godt animert, og byr på en ny kunststil som blander en form for digital gjengivelse med mer realistiske miljøer - noe som skiller seg litt fra serien, men som fungerer perfekt i spillsammenheng. Mortal Kombat og Tekken har også satset på gjennomtenkte kampanjer opp gjennom årene, men etter min mening gjør Invincible VS det et hakk bedre enn konkurrentene, noe som kan tilskrives ambisjonsnivået med TV-teamet som er involvert mellom fighterne, og som vever seg inn og bryter opp fortellingen. Det er en velskrevet sidehistorie som ikke krever forkunnskaper, og som stemmer godt overens med kildematerialet.

Gjengen står overfor en ny og uhørt trussel. Løsningen er vold.

Tag-team-kamper står på agendaen, med opptil tre krigere å kjempe sammen med. Den grunnleggende formelen er enkel å sette seg inn i, men krever dedikasjon for å mestre. Ikke noe uvanlig i seg selv når det kommer til slåssing - men noe jeg personlig syntes var litt vanskelig i begynnelsen, er hvordan spillets og karakterenes kombinasjoner og bevegelser er merket. Spillet bruker nemlig et lokalisert språk, og basert på kontrolleroppsettet har man valgt å kalle knappene noe annet enn kryss, firkant, sirkel, R2 eller hva de nå måtte være. Ikke noe stort problem, men litt ulogisk uten noen god grunn. Forvirringen satte inn før jeg lærte meg å tenke med urviseren på frontknappene, med firkant som "Light" (L), trekant som "Medium" (M) og sirkel som "Heavy" (H). R2 kalles B her, som i "Boost". Når du først har klart å omprogrammere deg selv, åpnes imidlertid portene for en skikkelig omgang juling, men jeg hadde ikke stilt spørsmål ved om knappene var merket slik de faktisk heter eller kjennetegnes av.

Battle Beast lever opp til navnet sitt, og mellomsekvensene er spekket med slåsskamper.

Kampsystemet er basert på relativt enkle manøvrer som henger sammen på en naturlig og relativt enkel måte, i stedet for kommandosekvenser som krever ti innganger. I tillegg kommer tag-team-systemet med tre fightere, der de passive fighterne i bakgrunnen kan hoppe inn og krydre kombinasjonene dine med spesialbevegelser. Dette oppsettet betyr at så godt som alle kan spille og ha glede av dette slagsmålet, der selv de mest innbitte fansen vil finne dypere systemer for effektivt å slå ut den aktive motstanderen og erstatte ham eller henne med en av motstanderens andre krigere, noe som skaper en viss grad av strategi og dynamikk fra begge sider når du minst venter det. Å bytte mellom de tre utvalgte krigerne er også nøkkelen til suksess, ettersom inaktive krigere regenererer helse i helsestangen sin, som er synlig via en sekundær måler i den.

Nevnte jeg at Invincible VS er voldelig?

Når du banker motstanderen i ræva, bygger du opp målerne dine, som ikke bare brukes til å utføre mer omfattende og oppgraderte versjoner av tilgjengelige kombinasjoner, men også spesialangrep som er avhengige av dem. Volden vi har blitt så glad i fra Invincible er til å ta og føle på, med blod og klær som spruter og rives i stykker i sanntid, sammen med omgivelsene. Det er raskt, hardtslående og visceralt. I tillegg til kampanjen er det også arkadestiger å klatre opp, rangerte og vennskapelige nettkamper (med cross-play, hvis du ønsker det), samt karakterkosmetikk å låse opp. Teknisk sett går det greit, og online-koden har også vært tilfredsstillende i løpet av min tid med spillet.

Det er en fighter tilgjengelig.

Invincible VS Det er overraskende tilgjengelig, men tilbyr også dypere mekanikk i form av reverseringer, kontringer og strategiske elementer for å overliste motstanderen din og deres valgte krigere. Enkelte grafiske feil har imidlertid skjemmet spillet mitt, med armer og ben som noen ganger vrir seg og "klipper" gjennom kropper, noe jeg er sikker på at en patch eller to kan fikse. Det er spekket med banning som regner ned sammen med sarkasmen vi kjenner igjen fra serien, med et fargerikt persongalleri som yter rettferdighet til Invincible-universet i et kampspill som alle kan spille uavhengig av tidligere erfaring, og ha en god latter i prosessen.